Tåke er vakkert

Det umulige er mulig – et innlegg om livets utfordringer

onpost_follow

STJERNEKAMP

På lørdag så jeg på Stjernekamp på NRK. Temaet var Norsk aften. Artistene kommenterte hvorfor de hadde valgt akkurat den låten de framførte.

Andrea Santiago sin kommentar var at sangen var valgt ut fra at hun ikke riktig vet hva hun vil her i livet. Hun er knapt 18 år, og så talentfull. At hun ikke helt vet hva hun skal satse på, skjønner jeg godt. Hun vil nå langt, det er jeg helt sikker på.

Jeg har passert 50 for flere år siden og innrømmer fortsatt ikke for meg selv hvilke valg jeg burde ta for å få et godt liv.

HVORDAN VIL JEG LEVE?

Eller rettere sagt, hvordan kan jeg leve for å ha et fullverdig liv?

I et tidligere innlegg skrev jeg om at jeg har hatt hjerneslag. I sommer satte jeg meg ned og evaluerte livskvaliteten min. Og kom til den konklusjonen at noe måtte gjøres.

Jeg hadde jobbet full stilling et par måneder, fordi jeg var lei av NAV og alt styret der. Og fordi jeg er sta.

Jeg bestilte time hos en privat lege. Der fikk jeg en ny medisin som etterhvert gjorde livet mitt mye bedre. Etter å ha vært kvalm omtrent hver dag i over tre år kunne jeg spise og gjøre ting uten å være kvalm. Det er bare helt fantastisk.

Sakte men sikkert har energien kommet mer tilbake. Der er mange utfordringer fortsatt, men nå føler jeg at jeg kan fortsette i jobben min. Og fortsatt ha litt krefter til andre ting.

HVOR HØRER DU TIL?

Etter snart fire år føler jeg meg endelig på samme bølgelengde som de rundt meg. igjen. Iallefall på gode dager. Og de håper jeg det blir stadig flere av.

Så de fleste dagene har jeg lyst å jobbe med akkurat det jeg gjør, for jeg elsker jobben min.

Og noen dager vil jeg gjøre noe helt annet, som vil gi meg bedre tid til familie og venner.

Men det har vært en prosess å komme så langt. Og hvem vet hva morgendagen bringer?

TILBAKE TIL LØRDAGEN

Andrea er 18, hun har mange fantastiske år med veivalg foran seg. På lørdag var det Adrian Jørgensen og hans sang «Det umulige e mulig» (av DDE) som fenget meg mest. Adrian har trosset alle hinder og blitt en supergod artist. For alle oss andre som har andre utfordringer kan det umulig være mulig bare viljen er der og man er sta nok.

LIVET BLIR TIL MENS MAN GÅR

Det er ikke lett å vite hvilken vei man skal velge, eller hvilken vei livet velger for deg.

Også vi som er blitt godt voksen, vi kan ta noen valg, vi og for å få den livskvaliteten vi ønsker. Jeg sier ikke at det er enkelt.

Til alle dere der ute, det finnes mange varianter av dette livet. Vi lever bare en gang, og det er gøy å se hva livet har å by på for akkurat deg og meg.

Hverdagshelt
Å vite hvilken vei man skal velge er ikke enkelt.

Vondt kne, kneoperasjon og prosessen med å gå normalt igjen

onpost_follow

Når kneet må byttes ut

Et vondt kne, eller et vondt ledd er vi som er litt voksne vant til. Vi står han av som vi sier på godt nordnorsk. Det er en litt tristere beskjed når kneet må byttes ut. Men det positive i det er jo at da skal det bli så bra etterpå. Jeg vil jo i etterkant si at prosessen kan sammenliknes med en fødsel. Først får en beskjeden om hva som skal gjøres, så en dato, så prosessen. Til forskjell fra en fødsel er ikke dette glemt to dager senere, det tar litt lengre tid. Men 3 måneder etter er det meste ok.

Klar for operasjon

Jeg var tøff som bare det (følte jeg) og tok bussen til sykehuset den dagen operasjonen var. Det siste jeg hørte før jeg sovnet var: å for et langt og fint bein.

Like tøff etterpå da jeg våknet til flotte toner av Dire Straight Sultans og Sving, en av mine favoritter.

Ikke like tøff om natten da jeg måtte ha hjelp av to sykepleiere for å gå på do, men jeg GIKK på do, med litt støtte.

Natten etter spurte jeg litt fortvilet om mer smertestillende, og fikk det.

Så hjem.

Hjem for å trene

Trening trening og trening, det var lærdommen på forhånd. Og måtte gjennomføres. Dagene gikk greit, nettene var vanskelige. Men alt i alt gikk det bra.

En tanke jeg husker godt da jeg lå på sofaen en av de første dagene var at kaffekannen skulle vært flyttet og vasket, for kaffen var gammel og kald. Men det var ikke aktuelt at jeg skulle gjøre det, så det fikk den bare stå.

Og noen dager senere gikk jeg frem og tilbake med krykker og ut på verandaen en tur. Informerte mannen min om at jeg gikk meg en tur ute. Hæ, sa han. Skal du helt ut!!

Tida går, og sakt blir alt bedre

Dagene og ukene gikk og jeg skulle begynne og trene i fysioterapi. Taxi frem og tilbake høres jo flott ut, men er passe kleint. Småprat med taxisjåfører og mye venting. Ikke gøy.

Tenkte etter en tid at nå var det på tide å kjøre selv. Har automatgir og det var venstre foten som var vond, så det burde gå bra. Det gikk, men det var ikke godt.

Den største utfordringen var å komme seg inn i bilen i en trang garasje. Det hadde jeg ikke tenkt på. Det var ikke godt for å si det pent, men det gikk.

Familie og ferie

Etter 6 uker var det tur sørover med bil. Oslo, Danmark, bil, båt og bryllup.

Bil og det sosiale gikk greit. Slitsomt men greit.

Båt til København, vet dere hvor mange trapper det er på danskebåten? Det er mange! Og lange heiskøer. Da tar en trappene og får heller akseptere å ikke sove så mye om natten.

Og sengen var sykt vond så da hadde jeg noe konkret å klage på.

Hjemtur, kjøretur fra Gøteborg til Trøndelag. Hadde planer om overnatting underveis i løpet av de 100 milene men det var lite aktuelt. Jeg ville hjem. Ingen flere nye senger.

Kneet og livet begynner å bli normalt

Mestringsfølelse er godt.

På buss med krykker, høflig bussjåfør.

Første gang jeg klarte å gå ned en lang trapp men noe i hendene uten å lure på om det gikk bra.

For ikke å snakke om første fjellturen.

Kommentar fra fysioterapeuten jeg går til, husk at hvis du hadde gått slike turer med et vanlig kne ville du og ha hatt vondt, så bare stå på og forsett slik.

Når jeg tar i på trening så tennene gnisser og grimasene vises får jeg en klapp på skulderen og påminnelse om hvor lett de neste fjellturene vil bli.

Mestring i å klare hverdagen og å jobbe. Det å ha litt overskudd til å ikke bare ligge på sofaen. Det tok tid men det ordnet seg.

Mestring å noe så enkelt som å sitte i solen. Det å sitte i solen og ha skygge på kneet er ikke lett. Hvis noen har prøvd det vet de hva jeg mener. Alle parasoller er laget for å ha hodet i skyggen.

Mestring i det å ta et varmt bad. Noe som ikke har vært aktuelt på mange måneder pga at varme=opphovnet og vondt.

Gleden med å tilbringe en stund i badstuen med mine søstre.

Tilbake til hverdagen

Høyrekneet er heldigvis bra, iallfall ikke så verst. Så må jeg igjennom dette en gang til med tiden er det bare å hoppe uti det.

Vi må alle nyte hver dag så langt vi kan, det er mest hverdager og hverdagsgleder.

Akkurat nå er det gleden over å være frisk nok til å snart ha to ukers ferie som nytes. Det er jo dette som er livet.

Livet kan ikke bli bedre enn endelig å kunne gå på fjellet igjen etter kneoperasjon.
Om å kjøpe en jakke

Mote er rart

onpost_follow

Klær må vi ha, men må det være årets modell?

På høstens varmeste dag fant vi tid til å shoppe litt skoleklær for kalde dager. Buksene til jenta vår er blitt vel korte i løpet av sommeren.

Klær er ikke enkelt. Buksene skal sitte perfekt hele veien, og det kan by på utfordringer når bredden ikke står i forhold til lengden. Men etter litt prøving ble et par eksemplarer godtatt.

Jakker derimot, er enklere. De skal være store og vide. På vei mot kassen falt blikket hennes på en heeelt perfekt jakke. Iallefall nesten, det kunne vært litt mykt stoff/pels inne i hetta.

Jeg så på prisen og var ikke helt overbevist. Bra merke og nøytral farge, men det var jo ikke det vi kom for å kjøpe.

I mellomtiden lette den håpefulle eieren av en ny jakke videre. Hun fant en helt lik jakke, og denne hadde mykt stoff inne i hetta. Og den var satt ned flere hundre kroner.

Det må vel være en tynnere variant, sa jeg, men det var det ikke. De var prikk lik, utenom hetta og fargen på ribbestrikken nederst på ermet.

Det var sannsynligvis fjorårets modell som det var en igjen av. I rett størrelse. Som hang og ventet på oss.

Mote er rart. Bare det er årets modell kan de sette opp prisen. Det koster å endre de små detaljene:)

Ulsrudtjernet

Sykkel for tog

onpost_follow

Nå som valget er over, og vi ser at MDG er en av Oslo sine store vinnere – så vil jeg rett og slett komme med et par ønsker. Miljøvern og sykling er i vinden som aldri før, iallefall her i hovedstaden. Men jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at det finnes ikke klær nok i verden til å få meg til å sykle vinterstid, og jeg tror ikke jeg er alene om den tanken. Men vindtunneller på sykkelstiene inn til sentrum kunne hjulpet, da kunne vi sust avgårde uten å kjenne den sure vintervinden. Vi bør iallefall få oppvarmede sykkelveier, så vi slipper is og snø på veien ihvertfall 😉

Men et ønske som ikke er en spøk (de over er ikke en spøk, mer en uoppnåelig drøm) er at jeg ønsker sammenhengende sykkelstier, som det bare skal være sykler på ! Så vi slipper og sykle på de som går, og vi slipper og bli påkjørt av de som kjører bil. Sykkelstiene må og være sammenhengende, ikke plutselig brytes opp av en bit hvor vi sykler i veien eller på fortau. Jeg har mange ganger beundret sykkelveiene i København, de vet hva de gjorde når de planla sykkelveier i den byen.

Og en kommentar til dette med å få folk til å sykle til jobb. Her er det bare og fortsette med det flotte arbeidet dere gjør på Østfoldbanen. Etter sommerens mange uker uten tog, så fortsatte Vy med å kjøre togene sine veldig sakte – og innstilte alle innsatstog. Dette grunnet diverse utbedringer og problemer etter sommerens arbeid.  En dag var det virkelig trøbbel, togene sto samtidig som det høljet ned ute. https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/oplzza/tordenvaeret-skaper-togkaos. Folk var rimelig frustrerte, og dagen etter så jeg at vi var 1196 som hadde syklet forbi telleren på E18 (Mosseveien). Det er rekordhøyt, vanligvis når jeg sykler hjem ligger det på alt mellom 700 til  900. På veldig fine dager kan være oppe i 1000. Og tallet har holdt seg rimelig høyt en stund etter det, selv nå som det begynner og bli en smule kaldt på morgenen. Og Vy fortsetter jo med problemene sine, så vi sykler vi så lenge vi klarer.

telleren på mosseveien

Historien om vesken

onpost_follow

Når jeg var på bryllupsreise i Paris i 2014 så jeg en veske i vinduet på Louis Vuitton butikken som jeg forelsket meg helt i. Jeg klarte ikke å glemme vesken og sommeren 2018 bestemte jeg meg for at nå skulle jeg kjøpe den. Jeg blir litt stresset av å handle på luksusbutikker, og fant et pent brukt eksemplar på Ebay som jeg bestilte.

Gleden ble dessverre kortvarig når jeg fikk en falsk veske i posten. Det luktet plastikk allerede før jeg åpnet esken, så du trengte ikke et trent øye for å skjønne at jeg hadde blitt lurt. Heldigvis hadde jeg betalt med paypal, og etter mye frem og tilbake fikk jeg beskjed om at jeg skulle få tilbake pengene mine dersom jeg fikk verifisert i Louis Vuitton butikken at vesken var falsk. Jeg tenkte meg gru på å ta med meg den stygge plastikkvesken i butikken, og syntes hele opplegget var fryktelig pinlig. Men for å få hele seansen overstått så fort som mulig tok jeg med meg datteren min på tre år og kusina hennes på 10 og dro på bytur med den stygge vesken.

På turen stakk vi innom Louis Vuitton butikken. Der fikk jeg beskjed om at Louis Vuitton ikke driver med slik verifisering. Det i seg selv var fryktelig pinlig. Store Manageren var tilfeldigvis i butikken og jeg fikk også snakket med han, som ga meg visittkortet sitt og ba Pay pal kontakte han direkte om deres retningslinjer. For å bøte på min flauhet over hele situasjonen kjøpte jeg vesken hos Louis Vuitton når jeg var der. Mens jeg sto og snakket med betjeningen om min nye veske fant datteren min ut at det var fint å sprette litt med sprettballen sin i butikken. (Den hadde hun smuglet med seg på vår bytur uten at jeg visste om hele sprettballen). Jeg fikk ikke med meg at hun tok frem sprettballen, og observerte i sidesynet en sprettball og to ansatte som løp etter den – og skjønte umiddelbart hvor den kom fra. For min del gikk situasjonen fra vondt til verre, og jeg klarte heldigvis å få tak i sprettballen fra en ansatt uten for mange tårer fra min datter (som ville sprette mer). Midt i denne seansen kom en annen ansatt og tilbød barna eplejuice i fine knuselige glass, som jeg også måtte få spesielt treåringen til ikke å knuse mens vi ventet på at han pakket inn vesken min. Jeg har aldri vært så svett og flau etter en handletur.

(Pay pal refunderte beløpet etterpå, jeg var passe sint når jeg fortalte min saksbehandler at Louis Vuitton ikke driver med slik verifisering av vesker og beløpet kom på kontoen kort tid etter det).

Kommunevalg 2019

Kommunevalget er rett rundt hjørnet, men hvem skal vi stemme på?

onpost_follow

Det er vel flere enn meg som fortsatt ikke er overbevist av noen av partiene. Sirkuset rundt valgkampen har vært like stort i år som tidligere. Valgløftene er store.

Alle må stemme, sier politikerne. Ellers kan sofasitterne kuppe valget.

Vi som ikke er sofasittere, vi som stemmer hvert eneste år fordi det er vår plikt, vi får heller ikke valgresultatet til å matche de valgløftene vi stemte på.

Ved forrige kommunevalg kjente jeg godt til den personen som stod på listetoppen på det partiet jeg stemte på. Yes, tenkte jeg, denne gangen blir det kanskje noen endringer. Men slik ble det ikke. De endringen som har vært størst har ikke kommet fra dette partiet. De kan ikke bestemme noe som helst, fordi de er avhengig av de partiene de styrer sammen med.

Mandag er det en ny sjanse, men hva skal man stemme ut fra?

Det samme partiet som sist, der valgløftene er store i år også, men får de gjennomslagskraft nok til å gjennomføre dem? Det kommer helt an på hvem som skal styre sammen med dem, for alene blir de ikke.

Skal man stemme på den partilederen man gjør en best jobb for kommunen, uavhengig av parti?

På Andenes har politikerne besluttet å legge ned flystasjonen. De politikerne som vedtok dette for tre år siden, kommer ikke lokalbefolkningen der til å stemme på. Der har Senterpartiet sagt de vil jobbe for å beholde flystasjonen, og vil derfor få de fleste stemmene i kommunen. Ordførerkandidat Kjell-Are Johansen fra AP har bedt AP sentralt å droppe valgkampbesøket til Andøya, da innbyggerne i kommunen ikke har tiltro til dem. En ny meningsmåling viser at SP vil gjøre det historisk godt i hele Nordland.

Det er ikke enkelt å velge. Det er enda vanskeligere å se inn i framtida. Om de valgløftene vi tror på vil bli gjennomført.

Lokalsamfunnet er viktig for oss, og vi må ha tro. Det er mange flinke ildsjeler der ute som jobber for at vi skal ha det bra. Så vi får forsøke å se gjennom det øverste laget og ta turen til valglokalet.

For din stemme er viktig, tross all tvil. Godt valg!

Kommunevalg 2019

De små fjellturene

onpost_follow
Myre i Vesterålen

Min medblogger skrev for en stund siden et innlegg om å gå på fjelltur  min-forste-turistfjelltur-alene-ble-verdens-beste-fjelltur/. Etter en par for lange turer på fjell, og med et par knær som ikke synes oppover eller nedover er tipp topp – så holder jeg meg til de små fjellturene. Disse turene er selvfølgelig lettest når man bor nær slike fjell, men vi hadde en fin tur i sommerferien til Myrtinden 350 m over havet 😊

 

Myrtinden 350 moh

Fjellet er lokalisert ganske i midten av tettstedet Myre i Vesterålen. Flott beliggenhet for de som bor der, og det ligger sammen med andre større og mindre fjelltopper i umiddelbar nærhet.
Det går sti opp fra kirken, over veien og opp i skogen. Du går opp Brekka, over Kammen og opp til Myrtiden. Vi brukte litt under en time på turen opp, og noe mindre ned. Siden du starter ved havet omtrent så er det nok 250 – 300 høydemeter ( tipper jeg).

Utsikt mot Andøya

 

Det er sikkert mange slike flotte små og store turer rundt omkring i vårt langstrakte land, hvor man ikke trenger og stå i kø – eller redde turister som har gått seg fast i små-sko og tynne jakker : https://www.dagbladet.no/nyheter/gar-hardt-ut-mot-uvitende-turister-i-norske-fjell/71367818. Hvor utsikten er flott og du kommer ned uten å være helt utslitt. Keiservarden i Bodø er og en slik flott tur – selv om det nok er flere folk som går der enn til Myrtiden naturlig nok. Det viktigste er å komme seg ut på tur, om det er til fjells eller i fjæra – eller midt i byen.

Nyter utsikten

Jobbsøkeprosessen

onpost_follow
Ventetid

Det å søke ny jobb er tidkrevende og et lite energisluk. Først brukte jeg mye tid på å finne ut hva slags jobber jeg ønsker å søke på og hvor de kan ligge. Som småbarnsmor har reisevei blitt viktigere enn før. For meg er det viktig at jeg har en jobb med spennende arbeidsoppgaver, med rom for faglig og personlig utvikling og hvor lønnen er høy nok. Dersom reiseveien derimot er svært kort, kan jeg fire på alle krav. Da er eneste kravet er da at jobben må være spennende nok til at jeg i hvert fall har lyst til å gå på jobb.

Nå har jeg søkt på to jobber. Underveis fant jeg ut at den ene jobben ville jeg ikke ha likevel. Den andre jobben har jeg vært på jobbintervju hos. Bildet over er tatt rett før jeg skal inn. Jeg syns det er helt unaturlig å selge seg inn på den måten som man må gjøre på intervju. Jeg liker ikke intervju. Dersom du også skal på intervju og syns det er passe pyton anbefaler jeg å se NRKs serie «kroppsspråk» om jobbintervju. Jeg så den to ganger før intervjuet og det hjalp meg å huske på sittestilling, ikke nikke for mye og å være åpen i kroppsspråket. https://tv.nrk.no/serie/kroppsspraak/2018/DVFJ69002216

Intervjuet er overstått, så da er det bare å lene seg tilbake å se hva resultatet blir. Det er punkt 3 over hva som er krevende – ventingen! Først vente på intervju, så vente på om de vil sjekke referanser, så å høre om de vil ansette meg. I mellomtiden har jeg funnet en ny jobb jeg vil søke på, så da er det bare å gjenta prosessen på nytt… Jeg tror at øvelse gjør mester og at jobbintervju også bli lettere etter hvert.

Konsert er topp

onpost_follow
Pink Telenor Arena 2019

Jeg er veldig glad i musikk, har alltid hørt mye på forskjellig musikk – uten å skulle påstå at jeg vet spesielt mye om det. Bare liker og høre på. Når en konsert er over søker jeg ivrig etter anmeldelser i avisene, og irriterer meg ofte over disse. De lister opp alt de måtte synes var dølt og feil og gir lave terningkast, så har man selv vært på samme konserten og hatt en kjempeflott opplevelse. Denne sommeren har jeg vært på usedvanlig mange konserter, og gir min egen raske lille vurdering her 😊

Jeg startet med DumDum Boys i mai. Jeg har aldri har hørt dem live før, og jeg fant ut at de skulle spille her i Oslo –det måtte jeg få med meg. Mye trøkk, og alle disse sangene vi har hørt og sunget til så mange ganger før. Også noen nye sanger fra deres siste album, ikke fullt så kjente og kjære – men alle tiders konsert 😊 Tommel opp! Anmeldelse DumDum Boys

DumDum Boys Vulkan Arena
DumDum Boys Vulkan Arena

Deretter var jeg på Tårnet Kulturarena og hørte på Postgirobygget og DDE i juni. En av årets første ordentlige sommerkvelder som jo og setter stemningen på rett plass. Postgirobygget leverte som alltid en flott konsert. Etter Postgirobygget, mens vi ventet på DDE, sa venninen min at hun kunne ingen DDE sanger – hun hadde ikke hørt noe særlig på dem. Men joda, det kunne hun. DDE har en haug med slagere som har rullet på radioen og som de fleste kan. Vi hoppet og sang og koste oss maks med allsang foran scenen. DDE er et liveband og kan sine sanger.

DDEPostgirobygget

 

 

 

 

 

 

 

Tons of Rock – ikke helt min sjanger, men ble med som frivillig for å kunne høre min gamle helter fra 80tallet:  Def Leppards. Var veldig spent før denne konserten, da det jo er gått noen år siden disse var et band man hørte så mye om.  Ble gledelig overrasket, litt dårlig lyd i starten – men utrolig moro og se og høre på disse. Høy gåsehudfaktor når de spilte Love Bites til oss i sommernatten. Disharmoni sin anmeldelse av def leppard

 

 

 

 

 

 

 

På vei hjem fra sommerferie tikket det inn sms om jeg ville være med på Pink, det var blitt en billett ledig. Pink på Telenor Arena er ikke noe man får med seg så ofte, så jeg takket ja til det.  For et show, og for en artist.Det var litt dårlig lyd i starten, men det ble bedre etterhvert. Pink hadde glimrende musikk, turnshow, danseshow, og avsluttet med å svinge rundt i hele salen på siste nummer. Magisk ! De fleste anmeldelsene her var postive, men VG mente dette var en treer VG sin anmeldelse . Tenker det var skrevet av noen som egentlig ikke ville på konsert den dagen 😉 De andre anmeldelsene jeg leste var utelukkende postitive. Dagbladet mente noe annet

Pink Telenor Arena 2019

Har også vært en dag på Øya. Nå er Øya en greie jeg drar på mest for å møte gamle venner og kjente, men gledet meg i år til å høre Robyn. Men merkelig nok, Robyn sto ikke helt til mine forventninger. Jeg tenker dette skyldes konserten med Pink som jeg hadde hørt samme uke, hadde nok satset på litt mer action fra Robyn enn hva jeg så. Sliten var jeg, og jeg sto altfor langt bak og på siden, og begynnelsen av konserten druknet i skravlinga til de rundt. Jeg fikk flyttet meg lengre frem og hørte bedre. Flott konsert, en fantastisk stemning rundt konserten. Fantastisk og høre Dancing On My Own sunget av hele Øya publikumet. Så topp karakter fra meg uansett, i likhet med avisene sine anmeldelser. Robyn på Øya anmeldt av VG

Robyn Øya 2019
Robyn Øya 2019

Konklusjonen min er vel at jeg ikke hadde egnet meg som musikk anmelder, måtte lært meg litt mer fagtutrykk, vært mer kritisk og tipper jeg. Til helgen er det Parken festival i Bodø, kos dere alle som skal dit !

Posten skal frem – men på hvilken måte?

onpost_follow

Før i tiden sendte vi alltid kort hjem når vi var på ferie. Det var koselig å få kort, selv om avsenderen ofte hadde kommet hjem før kortet dukket opp i postkassen.

I vinterferien kom jeg over noen kjempefine kort, og tenkte disse skulle jeg overraske noen med. Kortene ble kjøpt, skrevet på og satt frimerke på. Men å finne en postboks å putte kortene i, var ikke enkelt. Så vi tok kortene med hjem og leverte de ut selv.

Dette fikk meg til å tenke over utviklingen til posten. For det heter fortsatt: Posten skal frem. Nå diskuteres det hvilken dag denne skal fram. Tid koster penger, og posten må spare penger. Og så finnes det så mange alternativ til gamle, ærverdige Posten. Under er noen av alternativene. Det finnes mange, og det blir spennende å se hva fremtiden bringer på dette området.

elektronisk frimerke

Elektronisk post

Folk skriver ikke brev lengre. De sender dem på e-post, og det offentlige kan kontakte deg via Digipost. Og skal du først sende noe i posten, så kan frimerker kjøpes elektronisk. Du må bare huske å veie og måle forsendelsen rett, og deretter krysse av i alle nødvendige felt, slik at du unngår straffeporto.

netthandel

Netthandel

Sofashopping blir stadig enklere. Små pakker fra Kina. Julegavehandel på Black Friday. Samt alt annet som er enklere å få levert rett på døra. Bring og Post Nord meldte om 20% økning i netthandelen før jul i 2018. De fleste vil hente pakkene i butikk, men stadig flere velger å få de levert på døra.

Rett hjem levering

Rett hjem levering

Det finnes andre leverandører som tilbyr mye av det samme, gjerne i samarbeid med andre aktører. Pakker kan leveres helt hjem, eller hentes på døren hos deg og sendes til dit du vil. Dette koster ofte mindre enn det Posten tar for å sende pakken din, selv om det ikke er de som leverer og henter.

Selvkjørende postkasser

Selvkjørende postkasser

Posten hoder også å teste ut en brev- og pakkerobot som kan levere posten hjem til deg. Du får varsel om at det er post på vei, og kan velge tid og sted for levering. Tro om den finner veien ut til alle utkantstrøk i Norge?

Den gode gamle postkassen

Den gode gamle postkassen

Hvor lenge vil postkassene være en del av hverdagsbildet? Nå diskuteres det hvilke dager post skal leveres på. To dager i uka? En dag i uka?

Per Inge Torkelsen kåserer om Posten

Per Inge Torkelsen kåserer om Posten

Kåseri fra NRK der Per Inge Torkelsen har testet Posten sitt tilbud.

https://www.nrk.no/video/PS*69084

Pensjon og aldersgrense

onpost_follow

De fleste spør: Når kan jeg gå av med pensjon? – men noen vil jobbe lengre.

Fra tid til annen er det ett eller annet tema i avis eller sosiale medier som gjør at jeg reagerer. Dette handler om pensjoneringsalder og hvor lenge vi skal jobbe.

Med jevne mellomrom kommer det et eller annet flammende innlegg om hvor grusomt det er at noen i akademia må slutte å jobbe når de fyller 70 år. Og det er fint det, bevare meg vel, jeg er den første til å heie på friske og energiske seniorer som har mye engasjement og arbeidsglede. Selv om deres arbeidsgivere sjelden heier like mye. Nå blir jo også øvre aldersgrense i staten hevet til 72 år.

Nå har diskusjonen begynt om å heve nedre aldersgrense for AFP fra 62 til 63 år. Vår pensjonsopptjening er for lenge siden levealderjustert sånn at dagens unge må jobbe lengre enn dagens seniorer.

Ikke alle identifiserer seg like mye med sitt arbeid som professorer gjør. For svært mange arbeidstakere er det ikke mulig å skifte jobb etter fylte 50 år, og iallefall ikke etter fylte 54 år. Dermed er mange «innelåste» på en arbeidsplass i 20 år. For vi er alle nødt til å tjene våre penger.

Norsk arbeidsliv har et høyt tempo og stor endringstakt, og begge deler kan merkes godt for seniorene. Frihet er en grunnleggende verdi for oss mennesker. Jeg tror mange ønsker seg friheten til å slutte i arbeid mens de fremdeles har helsen i orden.

Så er det mange områder pensjonister kan bidra på, om det er å hjelpe sine gamle foreldre eller barnebarn, bidra i frivillige lag og organisasjoner, skrive bok eller starte seniorbedrift. Mulighetene er mange.

Min pappa døde da han var 74 år, altfor ung. Skulle han jobbet til han var 72? Det høres ganske absurd ut.

Det er flott at vi har et velfungerende arbeidsliv i Norge, hvor de fleste av oss har det bra på jobb. Men det går vel likevel an å se en sak fra flere sider og ikke bare fra «nå skal vi alle jobbe lengre» siden.

Livet er ganske kort tross alt.

Mvh Mommo

Hjerte i sand

22. juli i dag

onpost_follow

Våre tanker går til de etterlatte og minnet om dem som ble drept

22. juli vil alltid være en dag for å minnes den ufattelige tragedien som utspilte seg i Regjeringskvartalet og på Utøya. En dag for å sende varme tanker til de som fortsatt sliter etter terrorangrepet.

I tiden etter angrepet var det mye diskusjon om hva som skulle skje med Utøya. Selv innad i min familie var vi ikke enige. Skulle Utøya bli et rent symbol på tragedien, eller skulle den gjenreises og bli et sted for minner og fremtidige samlinger?

Jeg er glad for det alternativet som ble valgt.

For at øya blir bevart på en god måte og hedrer de som gikk bort.

For at AUF kan holde sine sommerleirer der og fortelle historien videre til de unge som vokser opp.

For at øya kan brukes til det som vi husker den for før tragedien, et sted med samhold, engasjement og aktiviteter som skaper fellesskap.

Arkitektene bak utbyggingen har gjort en bra jobb. De har bevart minnene, og fått en ny fasade.  Jeg var ydmyk da jeg besøkte øya for noen år siden. For selv om jeg var enig i at øya skulle tas tilbake, var det vondt å komme dit.

Minnesmerket som ligger litt bortgjemt i et skogholt er en stålring med navnene på de omkomne. Det er et verdig minnesmerke. Ingen først og ingen sist. Et sted for ettertanke.

Størst av alt er kjærligheten, viser rosehavet som vokste fram ved Domkirken.

Vi skal aldri glemme.

Minnesmerke på Utøya
Bilde: Martin Slottemo Lyngstad

Feriehjerne

onpost_follow

Siste arbeidsdag merket jeg det, feriehjernen var på plass. Den siste uken hadde arbeidstempoet blitt merkbart dårligere. Siste timen på jobb skjønte jeg knapt hva jeg holdt på med. Og på butikken etterpå måtte det 2 forsøk til for å få rett kode på bankkortet så jeg fkkk betalt matvarene.

Når hjernen slår seg delvis av, og det er frittflytende tanker i omløp får man ta ting litt som de kommer. Lage lister og sjekke planer. Hjernen tok ferie, vi får satse på at den våkner rolig opp etterhvert. Idag har vi grillet pølser ute, ingen ketchup eller sennep men hva gjør vel det så lenge vi har ferie.

Nå sitter jeg i Nord Norge i strålende sol, skikkelig flott sommer. Solkremen er hjemme, og jeg har hypersensitiv hud så jeg kan ikke bare løpe innom et apotek og kjøpe ny – får holde meg unna den sterkeste solen  Er så flott her med all den vakre naturen, så vi nyter hver soltime uansett. Blir ikke solbrent av midnattssola 🌞

Ha en fortsatt flott sommer!

Sommerferie

Sommer, kropp og badetøy

onpost_follow

På Østlandet har det vært en flott sommer for oss som ikke helt har bikiniformene inne. Til nå har det vært viktig ha vanntette sko til turer i marka, og sommerull og vindtette jakker til turer på fjellet. Temperaturen har vært OK, men bikinien har fått ligge trygt på plassen sin.

Nå er sommeren endelig her, og det er vel flere enn jeg som føler at bikinien ikke passer helt.

  • Har man lagt på seg noen kilo dekker det lille plagget ennå mindre av kroppen enn ønsket.
  • Har man tatt av noen kilo sitter den overhode ikke der den skal.
  • Har man unngått å kjøpe ny bikini i noen år sitter den heller ikke. Sol og saltvann hjelper til med det.
  • Tyngdekraften som kommer med årenes løp gjør og sitt til at noe endres.

Alle vet jo at dette bare er unødvendige bekymringer. Man er som man er. Når man først får på deg dette omtalte plagget og kommer seg på stranda så blir det bra. Det er så mange flotte mennesker i alle fasonger som overhode ikke bryr seg om hvordan nettopp du ser ut i ditt badetøy. At bikinien ikke sitter perfekt. Slik som du ser for deg inne i hodet ditt at den burde gjøre. De koser seg i sommervarmen og nyter at det endelig er sol. Og det er jo det som er viktig.

Ha en flott sommerdag:)

Vi heier på Birgit Skarstein som tar et oppgjør med kroppspresset.

Så rart

onpost_follow
La humla suse

Vi må nyte disse dagene det er sommer i vårt kalde land. Sitte ute med en kaffekopp i solen, se de vakre fargene i naturen. Se på humla som suser.  Et av mine favorittdikt fra barndommen er dette:

Så rart! av Inger Hagerup

Så rart å være flaggermus
og flakse rundt fra hus til hus
og gå til sengs i trærne.

Men er det noen som forstår
hvordan den kan få sove når
den henger etter tærne?

Så rart å være edderkopp
med nøste i sin egen kropp
og spinne alle dage.

Men hvordan kan den gjemme på
så mange kilometer tråd
i slik en liten mage?

 

Ha en flott sommerdag !

Når du ringer politiets nødnummer 112, men de ikke kommer.

Når du ringer politiets nødnummer 112, men de ikke kommer

onpost_follow

For en stund siden gikk jeg forbi et hus mens jeg var ute med barna mine. Jeg hørte lyder jeg ikke bruker å høre, som roping og skriking av uvanlig høy styrke, og ble stående å høre etter. Jeg skjønte ikke hva som skjedde. Var det en som kjeftet på hunden sin? Man bruker ikke å kjefte slik på et menneske var min første innskytelse. Deretter hørte jeg noe som hørtes ut som voldsutøvelse. Det hørtes ut som tre slag, og etter det eskalerte hylingen, skrikingen og alt. Jeg snudde meg mot venninnen min og så at hun hadde oppfattet det samme som meg. Vi var enige om at inni det huset er det nå en kvinne som får ordentlig bank av sin mann. «Grisejuling», var uttrykket venninnen min brukte.

Vi sto der med flere små barn og ingen av oss hadde lyst til å gripe i et ukjent hus til ukjente mennesker. Det er ikke lenge siden en kvinne ble drept i Kristiandsand fordi hun bare ville hjelpe, og jeg har etter dette blitt skeptisk til å gripe inn i andres konflikter. Vi bestemte oss for at vi måtte ringe 112. Jeg ble skikkelig redd for hva som skjedde bak dørene til huset, men kunne ikke forlate barna mine. Jeg var også redd for hva vedkommende som jeg tror slo kona si ville møte meg med. Jeg kunne ikke ta sjansen på at han kunne være ruset og finne på å utsette meg for noe, han kunne ha kniv og han kunne hatt våpen.

Jeg tenkte at det tryggeste var å ringe politiet. De har spisskompetanse på feltet, de er trent til å håndtere slike situasjoner og familievold er en prioritert sakstype. Jeg var sikker på at ved å ringe politiet så ville de komme og hjelpe kvinnen i huset MED EN GANG. Jeg ringte 112, jeg fortalte om min bekymring, og vi fant et sted barna kunne leke mens vi ventet på at politiet skulle komme – men de kom ikke. De hadde kanskje andre viktigere oppdrag?

Jeg lurer på hva som skjedde med kvinnen. Kom hun seg ut av huset uten at jeg så det? Jeg lurer på hvordan det går med henne og om hun fortsatt er i et forhold med han som jeg hørte skreik og slo henne. Hun er neppe død for da ville jeg lest om det i avisen. Jeg hørte at han kastet henne ut av huset og sa at han ikke ville se henne igjen. Er de fortsatt sammen? Det er velkjent at voldsoffer holder sammen med voldsutøver i lang lang tid etter at de burde brutt forholdet. Jeg lurer på om hun har blitt utsatt for mer vold. Hvis de fortsatt er sammen så lurer jeg på hvorfor hun ikke gjør det slutt med han.

Jeg lurer på hvorfor politiet ikke kom. Hva var det som var viktigere enn akkurat dette? Finnes det situasjoner hvor det er viktigere enn at politiet griper inn – både av hensyn til fornærmede, men også av hensyn til tilliten til politiet. Hvordan kan jeg vite at politiet vil komme neste gang jeg opplever at det er en umiddelbar fare for liv og helse? Jeg hadde en klump i magen resten av den dagen – for at situasjonen var så ubehagelig, for at jeg burde ha grepet inn og ringt på husdøren, men valgte å ikke gjøre det, og for at politiet ikke kom når jeg så sterkt ønsket at de skulle komme.

På regjeringens sider er nærpolitireformen beskrevet slik:

«Målet med nærpolitireformen er å sikre tilstedeværelse av et kompetent og effektivt lokalt nærpoliti, der befolkningen bor, og samtidig utvikle gode fagmiljøer som er rustet til å møte dagens og morgendagens kriminalitetsutfordringer.»

Dette er mitt første og eneste møte med politiet hvor jeg har ringt 112. Etter min vurdering virker det som det er en lang vei å gå før reformen har sikret tilstedeværelse av et effektivt lokalt nærpoliti…

Når du ringer politiets nødnummer 112, men de ikke kommer.
Besseggen

Min første turistfjelltur alene ble verdens beste fjelltur

onpost_follow

Da jeg bodde i nord gikk jeg på fjelltur stadig vekk. Det var så enkelt, bare gå ut av døra og rett opp på fjellet. Skulle jeg ha forandring, kjørte jeg et stykke og fant meg et annet fjell å gå på. Det var ikke snakk om å telle topper, men om å komme seg ut, få frisk luft og beundre utsikten. De rundt oss likte og å gå tur, så ofte samlet vi store og små og tilbrakte dagen ute i naturen.

Da vi flyttet til Oslo ble det mer utfordrende å gå på denne typen tur. Det måtte planlegges mere. Kollegaer pratet om alle fine topper de hadde vært på. Som jeg gjerne også skulle prøvd meg på. Men dette er min interesse, de andre i familien brenner ikke for fjellturer på samme måte som jeg gjør.

En dag i ferien satt vi der og snakket om hva vi skulle gjøre, men ingenting skjedde. Det var ingen synlig begeistring for mine fjellforslag heller. Så jeg bestemte meg for å dra alene. Få krysset av et ønske på to-do lista mi.

Satte meg i bilen og kjørte mot Besseggen. GPSen viste vei. Kjørte over Valdresflye og det var fantastisk vakkert. Fant en fjellstue på booking.com, og overnattet der. Alt jeg trengte å vite om turen var nøye beskrevet i brosjyrer som lå lett tilgjengelig på fjellstuen.

Dette var før man kunne bestille plass på Gjendebåten over til Memurubu. Fikk vite at man burde være ved båten tidlig for å få plass, men ferie er ferie, og å stå opp før seks i ferien er ikke min greie.

Neste morgen var jeg ved båten ca 8.30. Det var kø, og mange timers venting for å få plass. Jeg vurderte hva jeg skulle gjøre, og fant ut at det var tid nok til å gå over fjellet og rekke siste båt tilbake fra Memurubu. Så jeg la i vei.

Det var en fantastisk tur. Så mange hyggelige folk å snakke med. Så mange turister fra hele verden som ikke ante hva de hadde begitt seg ut på. Jeg som ikke er den mest utadvendte personen traff folk fra alle land og i alle aldre å snakke med. Det å gå alene var ikke skummelt i det hele tatt. Turen var krevende, men alle inntrykk gjorde den til en opplevelse.

Et av minnene er et par som satt og så ut over Gjendevannet. Mest sannsynlig hadde de ikke gått over eggen, men tatt turen fra Memurubu. Den roen de utstrålte der de satt og beundret utsikten vil jeg alltid huske. For det er det som er ferie, å finne rette roen og bare nyte livet.

God sommer!

Besseggen

Alle disse dagene

onpost_follow

Min Bestefar pleide og si:
La ungan lek – de veks og de vettes

Gi barna kjærlighet, mer kjærlighet og enda mer kjærlighet så kommer fornuften av seg selv
Astrid Lindgren

Kjærlighet staves T-I-D.
Anonym

Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet.
Stig Johansson

 

Til alle som tar buss for tog de nærmeste ukene, jeg føler med dere. Er veldig glad jeg har sykkel som fremkomstmiddel til jobb i sommermånedene.

Vi er nå og finne på https://blogglisten.com/category/blogger/  🙂

Sommerblomst

Tro kan flytte fjell – eller få deg på et fly

onpost_follow

Alternativ behandling for to og firbente

For en tid tilbake hadde vi en hund. En skjønn mellomstor hund som alle i familien var svært glad i. Den hadde imidlertid flere sykdommer som kunne gjøre den litt irritabel. Blant annet allergi. Allergien mot katter var grei nok, dem kom hun aldri i nærheten av da de naturlig nok sprang avgårde når de så henne. Allergien mot husstøv var litt verre, men hun fikk allergimedisin og vi støvsugde, så det gikk bra.

For å få hunden mindre nervøs fant moren min ut at hun skulle prøve alternativ medisin. Å sette hunden på lykkepiller var ikke noe alternativ. Behandleren som vi var hos la hendene på magen til hunden, og sa der var mange nervøse knuter som hun kunne hjelpe til med å få bort. Hun presenterte oss også for Bachs blomstermedisin, som kunne være til stor hjelp. Alt dette hjalp, hunden ble roligere, iallefall for en kort periode. Å bjeffe på andre hunder var vel noe hun aldri gav seg med.

Denne blomstermedisinen er det vel mest mennesker som benytter. Den skal hjelpe deg med å omdanne negative tanker og følelser til å bli noe positivt.

Jeg hadde mange eksamener i den perioden moren min gikk til behandling med hunden, så hun fikk med en flaske tilpasset eksamensangst. Vi fikk tro på dette «vindundermiddelet» og gikk til innkjøp av en flaske som skal være en slags nødhjelp i stressende situasjoner.

For å få et avbrekk i studiene bestemte noen av studiekameratene mine og meg for å ta en langhelg i London. Dette var ennå mens Ryanair fløy fra Torp. Studentbudsjettet var ikke det helt store, så i tillegg til billige flybilletter var det bestilt hotellrom uten noen form for avbestillingsbeskyttelse.

Da dagen for avreise kom var det tett tåke på Torp. Flyet kretset rundt oss oppe i lufta, og vi fikk beskjed om at det mest sannsynlig måtte fly videre. Fire jenter på tur, tåka var en tykk masse, og ingen fly kom ned. Stemninga ble ganske hysterisk etterhvert, vi jenter så at helgeturen bokstavelig talt forsvant i tåka.

I veska hadde jeg selvfølgelig en flaske med min vidundermedisin. Jeg tok opp flaska og alle jentene fikk en sprut. Stemninga ble straks bedre. Det skyldtes nok mest at vi fikk noe annet å tenke på, og den nervøse energien ble erstattet av latter over det komiske ved at fire jordnære jenter tyr til nødterapi fra blomsteressens.

Som et mirakel (for oss) kom flyet seg ned. Ryanair er kjapp, den skal holde tidsfristen, så noen minutter senere satt vi ombord.

Å leve med hjerneslag

Hjerneslag og utfordringer det medfører

onpost_follow

Den siste uka har Terje Schrøder vært i media pga hjerneslag og utfallet av dette. Han har vært heldig, fikk raskt hjelp, og kan fortsette livet der han slapp uten de helt store forandringene. Det er vel få som rammes av hjerneslag som kan fortsette i en jobb med så høyt tempo så kort tid etter slaget.

For vel tre år siden hadde jeg slag. Var noen år yngre enn han, levde sunt, trente på treningstudio tre ganger i uka, og det var egentlig ingen grunn til at det skulle skje. Kom meg ikke raskt til lege pga legeskrekk, men var heldig, fikk ingen etterslag.

Har vært endel syk tidligere, og var disiplinert i forhold til trening og kosthold, men dette var likevel noe nytt. At det å bruke hodet skulle være så vanskelig var uforståelig. Startet med enkle møter på jobb fordi jeg hadde lyst å holde meg oppdatert, og var kjempesliten etterpå. Burde heller ha startet med å skru sammen en PC eller noe annet rutinearbeid. Det er lett å være etterpåklok.

Jeg var nok veldig sliten da jeg ble rammet. Og da kan man få fatigue som ikke gjør tilværelsen noe lettere. Den første tida minnes jeg bare som en sort tåke. Prøve å gå tur, prøve å mestre ting. Og en masse tid på soverommet. Når folk kom på besøk var det stilt og rolig der. Og så var jeg så mye kvalm. Dette sammen med ingen energi til å lage mat gjør det vanskelig å spise. Så jeg lærte meg å ha med meg matpakke dersom jeg skulle noe, da kunne jeg finne meg en stille plass og spise uten å bruke energi på å kjøpe noe elle sitte på en plass med mye støy.

Legen har ikke mange svar. Slag er visstnok veldig individuelt. Hjernen er en fantastisk ting som reparerer seg selv. Det er vel de svarene jeg husker best.

Spesialister er det ikke enkelt å komme til så lenge du fungerer sånn noenlunde. Men NAV var grei å ha med å gjøre. I alle fall tror jeg det, ut fra hva andre forteller de har opplevd med dem.

Jeg søkte informasjon på nettet uten å bli så mye klokere. Men jeg fant en blogg, Når hodet halter av Jan Schwencke. I et innlegg beskrev han hvordan han kunne bygge et gjerde av stein, holde på i timesvis å legge stein for stein. Holde på med tanketomt arbeid.

Denne bloggen lærte jeg mye av. Jeg begynte å skjønne hvorfor turer uten mål og mening kunne gi energi. Og familie kunne tappe deg for energi, selv om det du aller helst vil er å være sammen med dem.

Senere har jeg lest bloggen til Slagdama, Å leve med hjerneslag. En utrolig tøff dame som forteller om det å ville så gjerne, men ikke mestre. Det å ta valg. Jobb eller familie når man ikke makter begge deler? Også hun har vært en støtte for meg i veien videre etter å ha hatt slag. Jeg er ikke ferdig med å velge, men jeg er i en prøveperiode. Så får vi se hva det blir etterhvert.

Det å gå på butikker har vært en stor utfordring. Heldigvis har vi netthandel, og jeg har en mann som bestandig har handlet mat. I begynnelsen kunne jeg komme inn på en butikk, med handlelapp, og gå tom for krefter lenge før det som var på lista var kommer i vogna. Nå kommer jeg meg gjennom butikken. Og skulle det stoppe opp, trekker jeg pusten dypt og sier til meg selv: dette klarer du.

Uten alle de fantastiske menneskene jeg har rundt meg, både hjemme og på jobb, ville jeg nok ikke vært der jeg er i dag. Det er ikke helsevesenet sin skyld.

I dag har jeg vært og handlet meg nye sko. Hadde riktignok studert utvalget på internett før jeg gikk på butikken, og jeg hadde med en medhjelper med masse energi. Så nå har jeg nye joggesko til å gå mange mil med. Og forhåpentligvis er formen endra bedre neste år på denne tida. Livet er ikke så verst!

Les også: Når leseglede blir til lytteglede – om å erstatte bøker med lydbok fordi synet ikke virker som det skal.

Å leve med hjerneslag

En krypende historie

onpost_follow
Cockroach - bilde tatt av kunst på vei til Aker Brygge. Kunstner ukjent

Det nærmer seg sommerferie, og vil fortelle en historie fra en par tre år siden. Jeg og flokken min var på ferie i Portugal, vi reiste på tur med noen venner som vi leide et hus sammen med. Når vi kom frem ble vi enige om at vår familie skulle sove nede, og den andre familien i andre etasje. Huset så rent og pent ut, og min mann tok en inspeksjonsrunde for å se etter småkryp, men fant ingenting vi bekymret oss over. Vi fikk beskjed av damen som låste oss inn at vi burde holde dører stengte hele tiden, uten å reflektere så veldig over det.

 

Nordmenn på tur, varmt og flott ute og dørene åpne. Så oppdaget vi at når dørene var åpne, kunne vi finne kakerlakker inne etterpå. Ikke akkurat ideelt for meg og min fobi mot slike vesen. Etter vi første gangen oppdaget dem, spurte venninnen min om jeg hadde hørt noe på natten – for visstnok kan man høre kakerlakker over gulvet på nettene. Takk for den, neste natt lå jeg stiv av redsel og lyttet, men det var litt vind ute, så det raslet jo overalt (ingen kakerlakker). Vi ble flinkere til å holde dørene igjen, da kom de seg ikke inn til oss. I 2.etasje fikk de ingen slike vesen på besøk.

 

Sent en kveld hadde jeg ligget i sengen og lest en stund, og skulle bare sette på alarm på telefonen til dagen etter da vi skulle ut på tur og måtte nå en buss. Over gulvet ser jeg noe stort og svart løpe over gulvet under sengen. Jeg skvatt og hylte selvfølgelig, og rømte rommet. Min mann, som da egentlig sov, måtte demontere seng og rom for å finne krypet.

 

Mens han holdt på med det satt jeg i stuen og furtet, mens eldste gutten min som fortsatt var våken og lå og leste lo av meg. Da kommer det en kakerlakk spankulerende inn i synsfeltet mitt. Jeg skvatt og hylte igjen og rømte på kjøkkenbenken og satte meg. De hadde selvsagt hørt meg i 2. etasje, ungdommene der lurte på hva i all verden som skjedde nede – sikkert bare en kakerlakk var svaret de fikk.

 

Kakerlakken ble funnet og fjernet. Det var forresten en edderkopp som skremte meg på soverommet (men den var stooor altså). Vi fant etterhvert natteroen, og jeg fikk spørsmålet dagen etter: om det hadde kommet en ny en på kjøkkenet, hva hadde jeg gjort da?  Nei si det, rømt huset og tatt inn på hotell kanskje.

 

Ferien var fin, Portugal er et flott land. Jeg har hørt i ettertid at 1.etasje kan være lurt å holde seg unna hvis man ikke liker små søte fæle ekle krypdyr. 

Denne karen tok jeg bilde av i Bodø på en annen tur

Gleden er å finne rett kjole

onpost_follow
Da har jeg funnet kjolen – til sommerens bryllup 🙂
.
Så får jeg heller våge å være litt mer pyntet enn jeg bruker være.
.
Og noen få ekstra kilo spiller ingen rolle i den store sammenheng. Kanskje på tide å ikke være så selvkritisk.
.
Jeg tenker jo at jeg alltid har noe å øve på, så da er dette et bra tema.
.
Takk og pris for butikker hvor jeg kan prøve klærne, for meg fungerer det som regel bedre enn netthandel, særlig når jeg skal ha kjoler eller bukser.
.
Jeg er strålende fornøyd 🙂 
.
hilsen Mommo
Lyseren Strandpark

Neste sesong av Sommerhytta

onpost_follow

Siden Sommerhytta 2019 fortsatt engasjerer, kommer en kort oppdatering.

Jeg er relativt ny i bloggverden, samt det å lese kommentarer til reality-serier. Det er interessant å se reaksjoner til følgere av serien, hvor enige og uenige folk er på samme tid.

Årets sesong av Sommerhytta skapte voldsom debatt i etterkant. Omtrent samtlige mente det var feil vinner. Som jeg skrev i mitt innlegg om Sommerhytta 2019 er jeg enig i det. Men i en konkurranse er det bare en vinner. Og det må man forholde seg til. At deltakerne som ikke vant burde få mulighet til å kjøpe hytta til en god pris etter å ha jobbet døgnet rundt i ti uker, er vel de aller fleste enig i. Verdien av årets hytte i Røsneskilen ligger på ca 3,5 mill., og det er mye penger for en vanlig familie.

Nå er det avgjort hvor neste sesong av Sommerhytta skal være. Enebakk avis skriver at TV2 bekrefter at de starter ny innspilling ved Lyseren Strandpark i august. De fikk et godt inntrykk av stedet forrige sesong de var der, og vil gjerne bruke det til en ny runde med Sommerhytta.

Det var god underholdning i 10 uker. Vi koser oss fortsatt med å diskutere hvordan man kan style opp alt fra lekehytte til uteområde. Det blir spennende å se hvem som blir dommere i neste sesong. Om TV2 har lært noe av årets runde og lager et program som ikke gir bismak til deltakere og de som ser på i etterkant.

Sommerhytta 2020
Enebakk avis skriver hvor neste sesong blir.
Sommerhytta 2019
Utrolig hvor engasjert folk er i etterkant av årets sesong.
butikkutstilling
Vi koser oss med å se på interiørtips som passer både små og store.

Det å finne en kjole er ikke alltid enkelt

onpost_follow

Jeg skal i bryllup i august, og i september er det stor feiring i familien, da et av mine barn skal forsvare sin doktorgradsavhandling.

I den anledning har min jakt på en eller flere kjoler begynt. Og de som kjenner meg godt, sånn som mine søstre, vet at jeg er meget (selv)kritisk når det gjelder slikt som dette.

Noen kilo for mye hjelper heller ikke. Så til nå har jeg kjøpt:
– en lang blå kjole som jeg overhodet ikke kommer til å bruke
– en lang lys rosa med blomster som jeg slettes ikke kommer til å bruke

Og hva er det med dette blomstermønsteret som for andre år på rad pryder masse klær? Grusomt spør du meg.

Til slutt har jeg endt opp med en enkelt mørkeblå kjole, som skal stashes litt opp med sjal eller smykke.

Talen til bryllupet derimot, den er jeg ferdig med for lenge siden. Den kom av seg selv 😊

Jeg gleder meg til både bryllup og disputas 😊

Rett kjole til rett anledning er viktig.
Rett kjole til rett anledning er viktig.
Klikk for å lese KKs forslag til kjole
Rett kjole til rett anledning er viktig.
Klikk for å se forslag til kjole på finn.no

Storm og uvær: dagen derpå

onpost_follow

For to dager siden ble det varslet om skikkelig uvær i Sør-Norge, med mulighet for tornado. Etter å ha bodd på et par av de mest værharde plassene i Nord-Norge, er jeg fasinert av uvær, og gledet meg litt til at været skulle røske litt i naturen rundt meg. Sydenvær med høye temperaturer, lyn og torden hadde vi ikke, men vær er vær.

Igår skulle jeg da sykle hjem fra sentrum som vanlig. Litt naiv når jeg beregnet hvordan været skulle bli, så jeg hadde ikke på meg regntøy – trodde uværet skulle komme litt senere inn over hovedstaden. Skjønte når jeg syklet over brua på Grønland at dette kunne bli vått. Og jo lengre jeg kom bortover Mosseveien, jo mørkere ble det. På vei opp til Hauketo så begynte det virkelig og lyne og tordne i horisonten, ble stående og beundre dette litt – og vurderte om jeg skulle stå så jeg virkelig fikk tatt et stilig bilde, til jeg kom på at det kunne være greit og komme seg så fort hjem som mulig.

Sånn ca rundt Ljan åpnet himmelen sine sluser seg, vurderte og ringe hjem og be om å bli hentet – men var allerede klissvåt så det var egentlig ikke noe poeng i. Det pøsregnet, kom tilogmed litt haggel – lynte og tordnet rundt meg. På broen over Hauketo lurte jeg et øyeblikk på om det var så lurt og sykle over en bro i metall, men heller det enn å sykle midt i krysset mellom bilene som sikkert ikke så meg i alt regnet.

Det regnet litt i perioder, og opp de siste bakkene hjemme ble det nesten blå himmel rundt meg.

Ekstremvær i Oslo er som regel ikke så veldig ekstremt, men lyn og torden og bulder og brak er spennende. Men det kan ikke sammenlignes med en god, nordnorsk stormΘ

Kjære Prinsessa og alle andre som skal søke seg ny jobb

onpost_follow

Det å søke jobb er ikke gøy. Tvert i mot, det er helt pyton! Og det har blitt mye verre de siste årene.

For ikke mange år siden holdt det at du skrev en jobbsøknad og en cv. Og hvis du kom på intervju så var det ett intervju, ferdig med det. Nå er det evnetester, personlighetstester, caseoppgaver og to runder med intervju.

 

Men, ikke fortvil, ha tro på deg selv. Du er superbra sånn som du er. Lag deg en bra cv, og en grei søknad. Tilpass søknaden til hver stilling. Så er det bare å gå i gang. De fleste bedrifter bruker heldigvis de samme rekrutteringsverktøyene hvor du kan ha din cv lagret, sånn at søkeprosessen ikke tar så lang tid.

 

Når du blir plukket ut til intervju, det er da det begynner.

Forbered deg ved å finne ut en god del om arbeidsplassen, og å ha noen spørsmål fra deg til dem. Dette er noe du også skal vurdere!

 

Jeg har en gang vært på et jobbintervju hvor det var en så ubehagelig stemning at da jeg gikk ut tenkte jeg at her skal ikke jeg jobbe.

 

Det er helt naturlig å være litt nervøs, det gjør ikke noe. Det bruker å gi seg når man kommer i gang, og de fleste intervjuere er gode til å få folk til å trives. Vær deg selv, og svar så godt du kan. Intervjuerne ønsker å finne ut hvem du er, hvem er det de får i jobb. Vi er mye på jobb og våre kollegaer er viktige for oss.

 

Deg og meg?

Det å holde på med jobbsøking og å gå på intervjuer er litt som å holde på med dating har jeg tenkt. Man kan bli litt interessert, begynne å se for seg en fremtid sammen. Så er det mange som blir svært skuffet om de ikke får jobben.

 

Så om du klarer å gjøre ditt beste på intervjuene, men hold litt igjen på å se for deg fremtiden på denne arbeidspassen. Iallefall til du får telefon om at du er øverst på listen. Og det får du, selv om det kan ta litt tid.

 

Hvis du gruer svært mye for intervjuet, finn noen som du kan øve med. Det hjelper faktisk. Masse lykke til 🙂

 

Les Prinsessas innlegg: Jeg skal søke ny jobb
og Mommos innlegg: Har du lyst å skifte jobb?

Bomstasjoner i Oslo, dårlige veier i utkant-Norge

onpost_follow

NÅ ÅPNES DE NYE BOMSTASJONENE i Oslo

I dag er dagen det innføres flere bomstasjoner og endret takstsystem for bilister i Oslo og Akershus. Med det nye systemet blir det som kjent lavere pris per passering enn i dag, men det blir i realiteten bomstasjoner overalt som vi må passere, og gjerne flere passeringer per biltur. Målet er at flere skal være med på å betale for vei- og kollektivtiltakene i Oslopakke 3.

Vi er en småbarnsfamilie som enda ikke har byttet ut bensin-stasjonsvognen vår. Det er flere grunner til det. For øyeblikket trenger vi stort bagasjerom til vogn, vi har to store bakovervendte barnestoler, mannen min elsker bilen og den er trygg og god. Om noen år har vi behov for en mindre bil, og da vil vi bytte den ut – trolig i en liten elbil. I dag koster det 49 kr når vi passerer bommene, og det svir både når vi kjører gjennom bommen og når autopass-regningen skal betales. Jeg er spent på hvor mye hver biltur vil koste fremover. Det er på det rene at uansett hvor vi skal dra vil vi måtte kjøre gjennom både en og flere bomstasjoner.

Det er mange meninger om bomstasjonene. Denne debatten vil nok pågå i det uendelige. Vei er viktig. Hvordan veiene skal finansieres er et viktig spørsmål, og særlig når vi må betale en stor del av kostnadene. Uten god vei kan det bli vanskelig. For eksempel nekter ambulansen å hente mennesker på Reinøya fordi veien der er for dårlig, og de bruker mye penger på ødelagte støtdempere. Der er det ikke nok mennesker som bor til at befolkningen blir hørt på at de har behov for ny vei. Jeg kjørte selv på den veien for noen måneder siden og var redd for at leiebilen skulle bli ødelagt.

Dersom dere lurer på hvor de dårligste veiene i Norge er, kan dere lese NRK Sogn og Fjordane sin kåring av de ti verstingene.

Så alt i alt skal jeg vel være glad for de veiene vi har, og så får vi heller diskutere mer hvordan veiene skal finansieres. Er det rett at det skal være så dyrt å kjøre bil?

Jeg skal søke ny jobb

onpost_follow

Jeg føler meg hudløs og naken. Jeg skal fortelle fremtidige arbeidsgivere hvor fantastisk jeg er og at de må ansette akkurat meg. Det er unaturlig å selge seg inn – velg meg – overse de andre 199 du har i bunken din. Jeg er den beste. Jeg har ingen beskyttelse, og heller ingen fallskjerm. Datteren min har fått prøve rulleskøyter. Hun hadde armbeskyttere, knebeskyttere, håndleddbeskyttere og hjelm. Dersom det hadde vært flere typer beskyttere så hadde hun også hatt det – som rompebeskytter.  

Det er ironisk hvor mye beskyttelse vi har som barn, og hvor lite beskyttelse vi står igjen med som voksne i noen av våre vanskeligste og viktigste livsvalg. Hva vil jeg jobbe med? Jeg har studert juss og fikk advokatbevilgning i 2013 og har et hav av muligheter. Hva skal jeg velge? Det sies at luksusproblemer er de beste problemene, men de kan likevel være veldig vanskelige. Jeg sitter i en stilling som er tidsbegrenset uten mulighet for forlengelse, så de neste månedene må jeg ta et valg å bestemme meg for hva jeg vil. I tillegg må jeg også få jobben jeg bestemmer meg for å søke på. Jeg gruer meg til jobbintervju, personlighetstester, engelsktester og mulig iq-tester og andre gangs intervjuer.

 På veien kan det fort bli noen skrubbsår når jeg ikke får stillingene jeg vil ha. Jeg skulle gjerne hatt mer beskyttelse.

 

Les også:  Kjære prinsessa og alle andre som skal søke seg ny jobb

LEPPE-, KJEVE- OG GANESPALTE – en liten oppdatering siden sist

onpost_follow

Ganeoperasjon

Det er flere som har etterspurt status i forhold til forrige innlegget jeg skrev om min sønn med spalte, så her kommer en oppdatering.

 

Junior ble operert som planlagt i februar. Han var frisk og fin, og besto den medisinske testen med glans. Dette er som kjent ikke noe selvfølge midt i verste influensatid, og særlig når man har en storesøster på 3 år og begge foreldre tar kollektiv til jobb daglig. Jeg liker ikke narkose, og syns den er noe av det værste med prosessen. Jeg får vondt bare med tanken på akkurat det øyeblikket hvor man gir fra seg barnet til «fremmede», for deretter at han skal legges i narkose. Selv om det er lite komplikasjoner med narkose i Norge er jeg likevel redd for at han ikke skal våkne av narkosen. Derfor er det viktig at han i hvert fall er helt frisk før han legges i narkosen. På sykehuset fikk vi beskjed om å ikke forsøke å «lure de», dersom barnet egentlig er sykt bare for å få gjennomført operasjonen. Det kunne ikke falt meg inn!

 

Junior har strøket på samtlige hørselstester etter at han ble født. På fødeavdelingen beroliget de meg med at han ga noe utslag, så døv var han ikke. Når han var 15 dager ble han retestet på sykehuset hos en audiograf. Det gikk dårlig, og det ble snakk om både «mekanisk hørselstap, «høreapparat» og «døv». Det var vondt for en nybakt småbarnsmor å høre. På det tidspunktet gikk heller ikke matingen særlig bra, og det var umulig for meg å si om han egentlig reagert og oppfattet lyd, selv om jeg trodde det. Det tar ca 20 minutter å kjøre fra vårt hjem til sykehuset, og både jeg og junior gråt hele veien hjem etter den legetimen. Han fordi han var sulten og ikke klarte å spise godt i bilen eller på et offentlig sted. Jeg fordi jeg lurte på hvordan livet hans ville bli hvis han både skulle ha alle komplikasjoner det å bli født med spalte kan medføre samtidig som han hadde høreapparat, eller var døv. Hvordan skulle det bli? Ville han bli mobbet for det? Både regulering, arr på overleppen sin og høreapparat, alternativt døv? Og sikkert briller i tillegg, siden svakt syn også er en familiesvakhet hos oss.

 

Neste retest gikk bedre, og i følge audiografen gikk den «så bra som den kunne gå». De konkluderte med at han kun hadde vann i ørene, men at hørselen utover det skulle være normal. Ved ganelukkingsoperasjonen fikk han dren i begge ører, og nå skal hørselen hans være god. Vi skal på kontroll til ørelegen hans snart, og da får vi også se om drenene sitter som de skal. Det har ikke vært noen komplikasjoner med dem, han har ikke vært plaget med ørene og det ser lovende ut.

 

Selve ganelukkingen gikk som den skulle og kirurgen som opererte var fornøyd operasjonen. Når kirurgen er fornøyd er vi også det. Det ser også ut som om det har grodd fint i etterkant av operasjonen. Vi har fått beskjed om at vi skal se etter «hull», og det ser helt og fint ut. Vi skal til kontroll om noen måneder på sykehuset, og da håper jeg at de bekrefter det vi tror i dag. Jeg skulle ønske jeg kunne skrevet mer om hvordan selve operasjonen og dagene i etterkant gikk. Jeg ble dessverre syk på operasjonsdagen, med kraftig feber og influensa. Jeg var så slått ut at jeg ikke klarte å stå på føttene engang, så mannen min måtte bo på sykehuset alene og ta alt ansvar i forbindelse med operasjonen. Det var ikke godt for mammahjertet, og føltes litt som om jeg sviktet på oppløpet etter å ha latt hele livet mitt, både mitt jobbliv, familieliv og sosiale liv kretse rundt operasjonsdagen i månedsvis. Det at jeg var syk gjorde at junior ikke fikk dra hjem før jeg (og storesøster, som jeg smittet) var frisk nok til å ikke smitte han, og han måtte derfor være på sykehus fem dager etter lukkingen.

 

Junior er ikke noe glad i å vise frem ganen sin, så derfor blir det ikke noe bildet av den. Det er for øvrig for spesielt interesserte, men jeg titter inn i ganer når jeg møter andre spaltebarn – både opererte og uopererte.

 

Leppelukkingsoperasjonen til junior var veldig vellykket. Fastelgen hans beskrev den som «fantastisk bra resultat» i journalen hans, og det er en oppfatning vi deler. Resultatet er så bra at når jeg forteller fremmede at han er operert, må de se ekstra nøye på han før de gjerne sier «Det så jeg ikke før du sa det». På dagskurset fikk jeg beskjed om at jeg må ha et svar klart når barna i barnehagen spør om hva som har skjedd med leppa til junior og hvorfor han er annerledes, slik at jeg ikke ble utafor og startet å gråte når jeg fikk det spørsmålet. Jeg har naturligvis svaret klart, men ingen har stilt det spørsmålet og det tror jeg heller ikke vi kommer til å få med det første. Han er innvilget barnehageplass på særskilt grunnlag, men vårt fokus har ikke vært på at han er annerledes utsendemessig – for det er han ikke. For oss var det viktig at han startet i barnehage så tidlig som mulig, for å forhindre skjevutvikling i forhold til hans språk. Nå som ganen og leppen er lukket, er vårt neste mål at han lærer å snakke og uttale alle ord – som alle andre. Ettersom han for øyeblikket ikke har sagt et eneste ord hittil, med unntak av «mamma» hvis du legger godviljen til, så er dette noe som ikke er aktuelt før om noen år. Inntil videre skal han leve og bli behandlet som alle andre, og han er heller ikke annerledes enn andre. Han er helt perfekt og akkurat slik han skal være.
Sommer

Sommerhytta 2019

onpost_follow

god underholdning med uenighet i etterkant

I ti uker har vi fulgt med på Sommerhytta på TV2. Vi ble hekta på forrige sesong, og satt klare da årets sesong startet. Det er greit å ha et felles underholdningsprogram å se på. Å legge bort nettbrett og mobil for en stund og ha noe å se på sammen etter jobb og trening. Episodene er tatt opp, slik at vi har sett de når det passet slik.

Det har vært god underholdning. Vi har blitt godt kjent med deltakerne, og syntes vel etterhvert at alle fortjente å vinne. TV2 viser det som blir filmet slik de vil, det skal jo være underholdning. Og det vi ser, er stort sett par som er enige og vokser med oppgaven.

Det ble tidlig klart hvem som var dommerfavoritter. Den yngste av oss som så på dette, valgte dem som sine favoritter. Ikke fordi hun synes den hytta var noe penere enn de andre, men hun ville ha rett i hvem som kom til å vinne. Jeg kan ikke tenke meg en sort sommerhytte, verken ute eller inne, så det valget fikk hun ha i fred.

For meg skal en sommerhytte være lys og luftig du skal kjenne sommerbrisen. Sånn sett var det vel ekteparet fra Halden som etter min mening hadde den mest sommerlige hytta. Men siden jeg falt for den lune humoren til far og datter var det dem jeg heiet på. Kanskje også fordi jeg ikke kan se for meg at et slikt samarbeid ville fungert i min familie der alle er ganske sta.

I går var det finale, og vi tok en innspurt så vi kunne få med oss vinneren før sosiale media fortalte oss det. Det var spennende helt til siste gullhammer, men resultatet ble som forventet. KK vant. Og det ble jubel fra hun som hadde tippet rett. TV2 hadde i alle fall ikke gjort noen brukerundersøkelse på forhånd om hva nordmenn forbinder med sommerhytte, tenkte jeg. Uansett har det vært god underholdning, så takk til alle fire lagene for en fantastisk innsats.

I ettertid ser det ut som det har vært konflikt med de lagene som ikke vant og TV2. Og nå ser jeg at det er startet innsamlingsaksjon for at far og datter skal få råd til å kjøpe den hytta de fortjener. Men hva med de andre to lagene som ikke vant? De jobbet også hardt i ti uker. Og de fortjener også en sommerhytte. Og Spleis.no er et fantastisk hjelpemiddel for å støtte de som virkelig trenger det – ikke misbruk det så tilliten forsvinner.

Hvis det skal samles inn penger til alle i etterkant, er vel hensikten med konkurransen borte? Her skulle det jo bare være en vinner. Dette var forutsetningen da deltakerne meldte seg på. Så dette blir litt feil for meg.

Uansett konflikter eller ikke, det ser ut som det blir en ny sesong av Sommerhytta. Det er bare å melde seg på, så skal jeg se på:)

Bildene under er fra Spleis.no

Sommerhytta 2019
Sommerhytta 2019

Da jeg traff en hverdagshelt på sykkel

onpost_follow

Jeg er glad i å sykle, har alltid vært veldig glad i det. Når jeg vokste opp i Vesterålen var sykkelen flittig brukt for å besøke venner, dra på stranden eller rett og slett til og fra butikken.

Nå bor jeg i Oslo, og har tidligere hatt veldig kort vei til jobb. Så selv med små barn gikk det greit og få tid til å sykle til jobb. Men det var masse nedoverbakker til jobb, og masse oppoverbakker hjem igjen. Så da elsykkel kom på markedet, og min egen sykkel ble ødelagt føltes det naturlig og prøve dette nye fenomenet. Plutselig orket jeg og sykle hver dag, når man visste at bakkene hjem ikke kom til å slite meg helt ut.

For snart 2 år siden byttet jeg jobb og skulle nå inn til Oslo Sentrum, en tur på 17 km hver vei ca. Men sykle vil jeg, så når det er over fem grader og isfritt ute – så er jeg på sykkelen. Det er en egen frihetsfølelse og sette seg på sykkelen og suse inn til byen, og deretter lese på facebook om alle som satt i kø på toget inn til Oslo S. Resten av året tar jeg buss og tog, som stort sett går greit og av og til ikke greit i det hele tatt. Når jeg setter meg på sykkelen så vet jeg hvor lang tid jeg bruker på veien – med toget er dette litt mer usikkert.

Jeg var og datt på sykkelen for snart et år siden. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, tror jeg traff en skarp dump i veien mens jeg var ukonsentrert og skulle se om jeg kunne sykle over veien – men plutselig smalt jeg i bakken.  Traff med albuen og kneet i bakken, og tenkte når det smalt – at dette er ikke bra. Men jeg klarte og reise meg og følte at dette gikk jo veldig greit, jeg kunne jo tross alt stå på føttene mine. Det kom en mann syklende akkurat når jeg reiste meg, og lurte på om alt var greit med meg, han hadde sett at jeg falt. Selv om jeg mente at alt var strålende tenkte han det var best å sjekke litt, og forresten så det ut til at jeg blødde på albuen. Tok av jakken, og joda en dyp flenge og masse blod. Mannen mente at vi burde dra til legevakten, og jeg skjønte at det var visst nødvendig.

Så snille mannen tok sekken min, og vi syklet sakte av gårde – det jeg tenkte var at han hadde sekken min og der var pc, telefon, bankkort… ja alt. Tenk hvis han plutselig bare stakk. På brua over Grønland var han litt usikker på veien, så da fikk jeg sekken tilbake så jeg kunne slå opp veien til legevakten. Ikke at jeg klarte og følge noe kart, men det gjorde heldigvis han. Når vi kom frem låste han sykkelen for meg mens jeg gikk inn.

Jeg var såpass fortumlet at jeg ba ikke om navn eller nummer, men tenker i ettertid at for et flott medmenneske! Jeg takker han selvsagt der og da, men det å bruke av sin tid for å hjelpe meg til legevakten – tusen takk! Her snakker vi om en ekte hverdagshelt 😊

Det ble noen sting, og et kne jeg har slitt en del med siden. Men nå er det vår og jeg er på sykkelen igjen. Sykler der sammen med alle dem med tighte sykkelklær og dårlig tid. Får med meg eksosen på Mosseveien, og alle motbakkene hjem. Og noe trim på veien får jeg, selv med elsykkel – jeg må tross alt tråkke selv.

Hurra for 17. mai

onpost_follow

Idag er den store festdagen til Norge, gratulerer til alle der ute. Alle store og små, unge og gamle,  alle som skal gå i tog, alle som skal sitte hjemme.

Jeg skal for føste gang på mange år ikke dra inn til Oslo Sentrum. Etter 10 år med barn som har gått i barnetoget i sentrum, så blir det en roligere 17.mai i år. Vi feirer med brunch med gjester, og skal en tur på det lokale arrangmentet. Og avlsutter dagen med overnattingsbesøk av en 1 åring, noe som blir veldig spennede.

Ha en feiende flott dag!

hverdagshelt1 - leveregler

Be present. Make love. Make tea.

onpost_follow

Fine leveregler
forfattet av Paulo Coelho

Be present. Make love. Make tea.
Avoid small talk. Embrace conversation.
Buy a plant, water it. Make your bed. Make
someone else’s bed. Have a smart mouth,
and quick wit. Run. Make art. Create.
Swim in the ocean. Swim in the rain. Take
chances. Ask questions. Make mistakes.
Learn. Know your worth. Love fiercely.
Forgive quickly. Let go of what doesn’t
make you happy. Grow.

tog

En pendlers observasjoner av sine medpassasjerer

onpost_follow

Er du populær på toget?

Jeg har bodd lenge i en liten by nordpå hvor alt var nært og det tok meg 3 minutter å dra på jobb. 7 minutter hvis jeg syklet. Så flyttet vi til østlandet for fem år siden, og jeg har nå pendlet med Vy  (som jeg heller vil kalle NSB) i fem år nå, med østfoldbanen inn til Oslo. Togturen tar 42 minutter – på en god dag. For meg som var helt ny som togpendler har det vært mye morsomt å se og mangt å fundere på.

Det å vente på toget og presse seg inn er et kapittel for seg, det er ikke noe for sarte sjeler. Her gjelder albuer og dårlig oppførsel. Men det har sin grunn, det kan være for lite plasser, og folk vil ikke stå i tre kvarter. De fleste får likevel sitte.

Etter en tids pendling begynte jeg å legge merke til at jeg sjelden satt alene, selv om det kunne være noen ledige seter her og der. Jeg lurte litt på hvorfor, men tenkte at da ser jeg vel sånn passe hyggelig ut. Så begynte jeg å legge mer merke til hvem som setter seg hvor.  Min påstand er at på min togstrekning – der er damer mest populære! Og det har ikke noe med alder eller utseende å gjøre. Ut fra mine observasjoner så vil menn helst sitte ved siden av damer og damer vil også gjerne sitte ved siden av damer. Jeg har mange ganger observert menn som har funnet seg en plass ved siden av en mann, og så oppdager de at det er ledig plass ved siden av en dame litt lengre frem. Og vipps så har de flyttet seg frem. Dette har jeg spurt noen pendlere om, hvor foretrekker de å sitte. Svaret var som forventet, ved siden av en kvinne 🙂

På trikken i Oslo derimot, der er det en helt annen sak. Der handler det kun om å finne en plass å holde seg fast så vi slipper å bli slengt veggimellom 🙂

Dette var en liten snutt om pendling fra meg. Det kommer nok flere innlegg om samme tema. Snart er det sommer og buss for tog i maange uker!

Har du lyst til å skifte jobb?

onpost_follow

Jeg har jobbet innen offentlig sektor mesteparten av mitt arbeidsliv, og jeg har skiftet jobb en del ganger. Mens de aller fleste jeg kjenner blir værende hos sin arbeidsgiver svært lenge, så er det noen som etter en stund har lyst å gjøre noe nytt, sånn som meg.

Jeg har alltid vært på leting etter interessante arbeidsoppgaver og et godt arbeidsmiljø. Begge deler har jeg hatt de fleste plassene jeg har jobbet, men likevel etter en stund har jeg kjent på en lyst til å gjøre mer, lære mer, finne på noe annet.

Det hender at jeg får kommentarer på dette, og det kan være at noen tenker jeg er ustabil arbeidskraft, en som vil forsvinne igjen fort.

Nå er jeg godt over 50 og tenker jeg slår meg til ro der jeg jobber nå. Da kommer det kommentarer fra mine nærmeste, ja særlig! Det tror de ikke noe på. Det sies jo også at det er vanskeligere å skifte jobb etter fylte 50, uten at jeg har merket så mye til det.

Hva er så fordelen med jobbskifte?

Jeg har lært så mye om forskjellige arbeidsplasser og sektorer, og denne kunnskapen bruker jeg mye. Jeg er fleksibel og lærer meg ganske lett nye systemer. Jeg kan jobbe sammen med de fleste mennesketyper. Ikke riktig alle da.

Når jeg begynner i en ny jobb, så har jeg glemt fra forrige gang hvordan det kjennes å være helt ny. Det å ikke vite noe av alt det som andre tar for gitt. Hvordan er systemene, hvor er posthylla, hvor er kantina, strukturen, hvem bør jeg bli kjent med osv. Men etter noen dager så begynner det å gå seg til. Og så er det dyktige og hyggelige folk overalt.

Fikk du lyst å skifte jobb? Sett i gang da vel! Men er du flink i jobben din så vil nok arbeidsgiver helst at du blir værende:)

Drømmen om det røde huset i skogen

onpost_follow

Endelig vår ...

Mai er en flott måned. Endelig er våren her. Folk kommer ut fra vinterdvalen og er blide og fornøyde. I år kom våren med rekordfart. Den ene dagen gikk jeg på ski (riktignok på fjellet), neste dag var det tur i marka.

På denne årstiden blir jeg ofte rastløs, vil ha litt forandring i livet.

Da jeg var ung, ville jeg reise til sjøs. Det måtte være en flott måte å oppleve verden på. Skulle bare bli ferdig med fagbrevet først. Søkte jobb og skaffet meg pass. Noe som ikke var like vanlig da som det er nå. Men så traff jeg min store kjærlighet, og flyttet etter han. Det var mye sjø rundt oss, og jeg kom til en del av landet som jeg aldri hadde drømt om å bo på. Så selv om det ikke var noen båt vi var på, var det absolutt forandring fra der jeg bodde før.

I mai har jeg ofte hatt lyst å skifte bolig. Et lite rødt hus ute i skogen, aller helst ved sjø eller vann. God plass for store, små og firbente, med andre ord masse gress som må slås. Med en hage som minner meg om den bestemor hadde, dvs masse blomster som må stelles. Har dratt med meg familiemedlemmer på visning til utvalgte objekter, men det har stoppet der. Det er tross alt greit med et relativt nytt hus der vi har hyggelige naboer.

De siste årene har et sommersted vært drømmen. Fortsatt skal den ligge idyllisk til, og helst være rød. Etter å ha studert hytteannonser dro vi på visning. Den første annonsen la vekt på at dette var stedet for blomsterelskere. Jeg følte vel at blikktaket ikke stod helt i stil til blomstene, og idyllen raskt kunne bli forstyrret av mygg. Neste hadde bedre standard og lå ved vannkanten, men en kreativ løsning i forhold til de som antakeligvis hadde skilt ut tomta opprinnelig. Så nå har jeg bestilt ett par helgeturer som sikkert blir rimeligere og mindre slitsomt enn et idyllisk oppussingsobjekt.

Som oftest er det jobb jeg har hatt lyst å skifte. Med mange helligdager får men jo bedre tid å tenke. Men før jeg har fått summet meg til å tenke mer seriøst på det, er mai over. Da er det snart sommerferie. Dersom du tenker å skifte jobb, vil vårt neste blogginnlegg handle om det.

Det er helt greit å være rastløs innimellom. Utforske nye ting, for så å finne ut at det du har funker veldig bra.

Mai

tilbake igjen

onpost_follow
Hverdagshelt1 klatrer videre

Det har vært stille fra oss en stund. Det er flere årsaker til det, sånn som det ofte er. Innimellom alle planene kom livet litt i mellom. Nå er det lyst ute og vår, og vi satser på å ha mer energi og tid til bloggen.

For min del hjelper det på at junior har flyttet på eget rom, startet i barnehage og at det forhåpentligvis blir mindre sykdom og mer søvn på meg fremover. Vi har mange spennende planer så det er bare å følge med mens vi klatrer videre…

Tips til audition for barn fra en teatermamma

onpost_follow

Jeg har en gutt som er begynt på ungdomskolen i år som er levende interresert i teater, film og alt som har med dette og gjøre. Fra han var en ganske liten gutt har det og stå på en scene foran publikum vært noe han verdsetter veldig høyt. Da er og dette og få en mulighet til å være med i en film eller en serie noe som han virkelig har lyst til å oppleve. Vi bor i området rundt Oslo, og har derfor muligheter til å delta på en del av dette – og jeg vil dele litt erfaringer da vi har holdt på med dette en stund.

  • Skal et barn på audition er det veldig viktig at barnet selv vil dette, er motivert – og forberedt på et eventuelt avslag. Snakk mye om hva han/hun skal gjøre, avogtil er det replikker som skal øves på – ofte er det foran flere andre mennesker. Vår erfaring fra denne bransjen er at teatrene her i Oslo gjør en veldig god jobb med disse unge, folketeateret har en veldig bra dialog med dem – og gir raske tilbakemeldinger på om de er med videre eller ikke.
  • Selftapes og bilder må alltid være oppdaterte, barn vokser fort så dette må være så ferskt som mulig.
  • Tenk på hele prossessen som læring, det er alltid erfaringer man kan dra ut av dette. Snakk om dette med poden.
  • Du som voksen er med på å styre dette, det er lett og kanskje overbevise disse unge om at dette må du gjøre – tenk så kult det hadde vært og bli med. Vær sikker på at de takler avslagene, for det blir mange avslag.
  • Det finnes mange casting sider på facebook man kan følge, og statist.no har en stor side med oppdrag som kan søkes. NRKSuper har en egen audition side, hvor de legger ut når de trenger nye folk. Da er det viktig og huske at disse store, som NRKSuper, gir ikke tilbakemelding med mindre du faktisk er med videre. Det pleier da og så hvilken dato man ikke trenger og vente på svar lengre. Det er tøft for disse unge og gå i disse ukene og vente og vente og kanskje ikke høre noe.
  • Er der en lokal teatergruppe, musikkskole – et eller annet tilbud dere kan benytte, så vil jeg anbefale dette. Da vil de få utforsket interresen sin på et tryggere plan, og vil da få erfaring i forhold til å stå på en scene foran publikum.
  • Jeg har snakket mye med han om at det de ser etter er ikke nødvendigvis hvor flink du er, eller hvor pen du er – men hvordan du passer inn i rollen, er du høy nok eller lav nok – mørk hår, lyst hår, langt hår. Personene som har casting ser etter en spesiell type, og det er kanskje ikke akkurat slik du er.

Min sønn var på audtion på Putti Plutti Pott her et år, og kom ganske så langt i prosessen. Men en gutt på samme alder fikk rollen de tydeligvis tenkte på til en av disse to, og reaksjonen fra min sønn var at det var så fint at den andre personen fikk rollen for han hadde så veldig lyst på den. Han andre gutten hadde sett Putti mange ganger, kunne alle dansegreiene og var generelt mer opptatt av akkurat dette.

Men det er ganger vi har vært på audition, og fått så gode tilbakemeldinger – denne passer du bra til, vi kontakter deg senere idag. For deretter og få avslag, da det kom en person etterpå som passet litt mer til det de så etter. Den  er litt tøffere og svelge for en liten gutt.

Statisroller er gøy og være med på, men du ender ofte opp med 10 sekunder på skjermen – det er ikke så veldig mye. Men erfaringen er grei og ta med videre, og da tjener de en liten slant og.

Så mens vi venter på hovedrollen i den neste store norske filmen er det viktig og ha gode hverdagsaktiviter og venner, og et litt edruelig syn på at dette er en veldig veldig tøff vei og gå, så det er greit og ha fokus på vanlig skole og karakterene der og andre muligheter 😉

Gleden av en god bok 2

onpost_follow

Leseglede blir til lytteglede

For vel tre år siden ble jeg alvorlig syk. Livet stoppet plutselig opp, og jeg måtte finne nye måter å glede meg over det jeg ikke lenger maktet. En av mine største gleder var å lese en god bok, eller lese faglitteratur. Min leseglede var like stor som det ble beskrevet i det forrige innlegget. Og jeg reiste ingen steder uten å ha minst en bok i veska.

Da skriften ble uleselig for meg fant jeg ut at jeg måtte teste ut lydbøker. Disse ble etterhvert en kjær venn, en venn som var lett å ha med seg overalt.

I prosessen med å bli friskere ble det mye turgåing. Mange timer, mange mil. Dersom en god bok nærmet seg slutten kunne det få meg ut på en ekstra tur, bare for å få med meg slutten.

I forrige innlegg står det om gleden ved å finne flere bøker av samme forfatter som man kan kose seg med. Dette gjelder absolutt for lydbøker også. Det er gull verdt å komme over en serie som fenger. Man kan følge livet til hovedpersonene i flere bøker, og leve seg inn i historien.

Kriteriene for valg av bøker som gir en god lytteropplevelse litt annerledes enn måten jeg fant god litteratur på tidligere. Det er viktig at den som leser boka appellerer til meg. Damer funker bedre enn menn, og de må ikke være for «flat» i innlevelsen, men heller ikke være på barnebokstadiet. Så jeg søker ofte på navnet til en bokleser som jeg liker, og deretter forfatter. Og mens jeg mest har lest nordiske forfattere, er utenlandske forfattere like bra.

Jeg sov ikke så godt om natten, så også her ble lydbøkene en god ting å ha. Om natten var det en annen type lydbøker som fungerte. Innholdet måtte være slik at jeg kunne sovne til det uten å gå glipp av noe. Da kunne jeg ikke ødelegge lytteopplevelsen til den gode boka jeg hørte på om dagen.

Meditasjon og selvhjelpsbøker ble brukt flittig om natten. Og disse er generelt av varierende kvalitet. Dette er også bakgrunnen for at vi prøver oss på denne bloggen her. Det kan vanskelig bli dårligere enn noen av de selvhjelpsbøkene jeg har hørt på.

Et av familiemedlemmene hadde også vanskelig for å få sove i en periode. Tankene ville ikke sove selv om hun ville. Jeg anbefalte henne å prøve den appen jeg bruker som innsovingsmetode, med en intetsigende lydbok som slår seg av etter valgt tid. Hun kunne få låne min konto for å teste det ut. Det funket bra, hun sovnet gjerne lenge før de 30 minuttene hun hadde satt lydboka på.

I begynnelse så jeg at hun hørte hun på de samme som jeg. Det komme opp varsel på telefonen om jeg vil fortsette på den sist brukte boka. Etterhvert ble de vel depressive, og jeg måtte si til henne at formålet med dette var å sovne, ikke bli helt depressiv. Hun innrømmet at det kanskje hadde blitt for mye av det gode, den siste leseropplevelsen var veldig depressiv. Vi fikk oss en god latter, og er enige om at lydbøker er veldig bra dersom du finner rett bok til formålet.

Så en god lydbok kan absolutt anbefales. Enklere turvenn finner du ikke. Når man først lærer seg å stenge ute tankene og konsentrere seg helt og holdent om lydboka, fungerer dette like bra som å lese en vanlig bok.

Gleden i å lese en bok

onpost_follow

Jeg er veldig glad i å lese bøker. Leser det meste jeg kommer over, bøker og tegneserie.

Følelsen av å åpne en bok du ikke har lest, kanskje av en yndlingsforfatter som har kommet ut med ny bok, er helt fantastisk. Sitte i godstolen, ha en kaffekopp og forhåpentligvis litt ro og fred rundt meg – og bare synke inn i boken. Glemme tid og sted, til noen begynner og mase om ditt eller datt – og jeg svarer «joda, skal bare lese litt til»

Noe av det beste jeg vet er å finne en forfatter som jeg ikke har hørt om før som har skrevet flere bøker i en serie, kjøpe en par bøker – og finne ut av disse er kjempebra. Og da ha potensielt flere stunder i sikte med ny yndlingsforfatter.  Jeg fikk 2 bøker til jul av søsteren min som var av denne typen godbøker. Dansk krim av Katrine Engberg. Det kommer visst en ny bok nå i mars, gleder meg!

Krim er favoritten min, her har Harry Hole av Jo Nesbø vært en klar ener i mange år. Selve interessen for kriminalromaner tror jeg startet allerede med Nancy Drew. Innimellom må jeg ha litt mer romantisk bøker, eller med litt historisk preg, eller rett og slett noe humoristisk som En Shopoholiker sine bøker.

Jeg kan aldri dra på ferie uten å være sikker på å ha med lesestoff nok. Det må være med 2 eller flere bøker i kofferten. Selv på forretningsreise der jeg vet det ikke blir tid eller stunder til lesing så legger jeg en bok i sekken.

Hun der må ha fryktelig mange bøker tenker du kanskje. Ja, stemmer det – men jeg beholder bare de beste. Resten blir lest av flere i omgangskretsen, før de tilslutt havner på et bokmarked en plass. Biblioteket er og flittig brukt i perioder. Jeg har så langt i mitt liv aldri kastet en bok som har vært hel. Det er jo noen andre som kan få like stor glede av boken som meg. Jeg glemte en bok ute i regnet en gang, den ble liggende lenge og ble veldig våt, boken ble tørket grundig og lest ferdig … akkurat den tror jeg ble kastet i papirsøpla.

Så kommer de dagene der det ikke er ro i kroppen, altfor mye i hodet og leseformen ikke er helt tilstede. Men vil jo fortsatt gjerne roe ned med noe, men klarer ikke helt å få med historien i boken. Da legger jeg boken til side, og leser en tegneserie – Donald, Nemi, Pondus – masse flott å velge i. Som den tegneserienerden jeg er, så tar jeg vare på bladene og leser gjerne om igjen.

Lydbok og e-bok har jeg aldri fått helt grepet på. Må helst være en papir-bok, bla i sidene – og konsentrere meg om skriften. Er forfatteren flink og velskrevet går sidene altfor fort, noen skriver så malerisk at du kan leve deg inn i situasjonen og stedet. Magi på papir. Så kommer tomheten du føler etter å ha lest en ekstra god og lang bok, du klarer ikke legge den fra deg til du innser på siste side at nå er det slutt.

Med tenåringer i hus er det blitt veldig stille og rolig på morgenen, så da er det ofte tid til bok i godstolen og kaffekopp. Jeg har en ny en som jeg skal lese i snart … Hva er din favorittbok?

Ikke alt kan forklares

onpost_follow
Jeg er på jobb. Vi har ledersamling denne dagen og vi er på en utstilling. Jeg står og ser på noen bilder, litt unna de andre. Det er ingen i nærheten av meg, jeg er helt alene. Med ett kjenner jeg noen som prikker meg på skulderen, som når en du kjenner står bak deg og banker deg lett på skulderen for å gjøre deg oppmerksom på at han eller hun er der. Det er ingen bak meg. Hårene reiser seg på kroppen min og jeg skjønner med en gang hva som foregår. Min mamma ligger for døden. Langt unna der jeg er. Hun har vært syk i mange år, og det har vært ropt «ulv» eller «nå er det slutten» flere ganger. Jeg trodde ikke det var slutten denne gangen. Eller jeg ville ikke skjønne det. Men der og da skjønte jeg umiddelbart hva hun sa til meg. Jeg kunne nesten høre stemmen hennes. Hun ville si at nå må du dra hjem. Hvis du skal rekke meg før jeg dør må du dra nå. Mine søstre var på vei nordover. De hadde skjønt det jeg ikke ville innse. Jeg dro hjem og var i ørske resten av dagen, skal jeg dra, skal jeg ikke dra. Jeg hadde ansvaret for et kurs vi skulle ha neste dag. I ettertidens lys, hva betydde vel det. Men jeg dro ikke. Mamma døde et døgn etter at hun prikket meg på skulderen. Min kjære mamma som hadde vært syk i så mange år. Hun hadde i mange år vært så svak i kroppen men så sterk i hodet. Og hun ville være tilstede i dette livet så lenge hun kunne.

 

Et års tid senere dør min svigerfar, brått om natten. En fin, godhjertet, varm mann. Interessert i alt og alle. Forgudet sin kone og var svært opptatt av sin familie. Han fikk vi heller ikke tatt farvel med, han dro så fort. Så døde min pappa. Det er en historie i seg selv, som jeg kan ta en annen gang.

 

Men disse dødsfallene har gjort noe med meg. Kanskje fordi jeg nå, snart midt i femtiårene, er eldste generasjon. Men det er ikke bare det. De fleste av oss lever våre liv som om vi skal leve for evig. Og det er nok naturlig, det er sånn det er. Men jeg har skjønt mer enn før at livet er dyrebart, vi lever kun en kort tid her på jorden. Og jeg tror vi tar livet for alvorlig. Så, gjør mer av det som er gøy og det som gir mening. Livet er kort og det er nå vi lever.

 

Klem fra Mommo

Leppe-, kjeve- og ganespalte

onpost_follow
Leppe, kjeve, ganespalte

Ett av barna mine er født med ensidig leppe-, kjeve- og ganespalte. Vi oppdaget det på ordinær ultralyd i uke 18. Da visste vi ikke omfanget, men vi ble henvist videre til medisinsk avdeling for fosterdiagnostikk. Etter flere undersøkelser der ble det avklart at spalten trolig bare var ensidig og at spalten trolig også omfattet kjeve- og ganen. De fant ingen andre avvik hos fosteret, men kunne ikke utelukke Downs syndrom, for det er vanskelig å utelukke for alle foster.

Leppe-, kjeve- og ganespalte er en misdannelse som forekommer hos ca 2 av 1000 nyfødte barn, ca 130 barn hvert år. Årsaken til disse misdannelsene er ikke kjent, men man ser en opphopning i enkelte familier – slik som vår. Selv om jeg både visste hva det var og har andre familiemedlemmer med spalte og bekjente med barn med spalte, var det overraskende at sønnen min skulle ha det.

Spalten gjorde at resten av mitt svangerskap ble fullt av bekymringer, og istedenfor å glede meg til å møte sønnen vår gruet jeg meg. Når han endelig kom til oss, så han ut slik som på bildet. Han var helt perfekt og akkurat sånn som han skulle være!

Vi hadde, som de fleste andre, startproblemer med matingen. Han ville ikke ta flaske og var ikke interessert i å spise så mye MME som han trengte for å gå opp i vekt. Dette gjorde at han først ble operert når han var 4 måneder gammel, istedenfor rundt 3 måneder som er det vanlige operasjonstidspunktet. Gjennom en plastikkirurgisk operasjon lukket de leppen og opererte nesen til junior. Nå venter vi på at han skal lukke ganen, og etter dette håper vi at det blir mange operasjonsfrie år. Han hadde egentlig time for operasjon for noen uker siden, men klarte å bli syk – til tross for at vi har tatt alle forhåndsregler for å holde han frisk. Vi avlyste feiringen av hans ettårsdag for å forhindre at han skulle bli smittet av familiemedlemmer, vi har tatt storesøster ut av barnehagen to uker før operasjonsdatoen og vi har holdt oss hjemme for å unngå alt av smittekilder. Likevel ble han syk – uten at vi skjønner hvordan han kan ha blitt smittet. Nå er junior og faren hjemme alene, mens jeg er på hytta med storesøster. Vi får bare krysse fingrene for at han holder seg frisk til mandag, hvor han skal gjennom en medisinsk vurdering.

I ettertid skulle jeg ønske at jeg ikke hadde funnet ut av spalten før fødsel. Da ville jeg sluppet alle bekymringer knyttet til det å få et barn med spalte. Når man googler spalte kommer det opp veldig mange «problemer» og «utfordringer» det vil føre med seg. For vår del har kun en brøkdel av disse slått til hittil, og etter første operasjon har det knapt vært utfordringer som er spalterelatert. Det eneste har vært at han lett setter ting fast i halsen, så både jeg og mannen min dro på førstehjelpskurs for barn for å lære hvordan vi skulle håndtere det.

Bortsett fra at de første fire månedene var vanskelige, er han helt normal og spalten plager oss lite i hverdagen. Når vi fikk dreisen på matingen har han fulgt sin vektkurve. Han er aldersadekvat og har ingen særlige behov. I tillegg er han verdens nydeligste gutt – han er morsom, sjarmerende, snill, han har masse meninger allerede og er gøy å være sammen med. I den grad det er tillatt å si det, er han en mye lettere og mer bedagelig person enn storesøstra si.

Mitt råd til andre foreldre som får barn med spalte må være at man må forsøke å ta problemene når de kommer, istedenfor å ta sorgene på forskudd. En av de største sorgene for min del var å ikke kunne amme. Jeg er glad for at vi har fantastisk morsmelkerstatning i Norge. (Husk at amming og mamming er to forskjellige ting!)

Dersom du har spørsmål om barn med spalte er det bare å sende en e-post eller legg igjen en kommentar under.

Dugnad

Dugnad

onpost_follow

Dugnad er en vanlig greie i vårt land. Dugnad i borettslag, dugnad for å hjelpe venner og familie og flytte. Og dugnad på skole og fritidsaktiviteter.

Alle med barn har sittet på foreldremøte på skolen og ventet på den fryktelige «nå må vi velge klassekontakt og FAU representant». Når jeg fikk barn tenkte jeg aldri på meg selv som engasjert, men oppdaget etter hvert at det var vanskeligere og vanskeligere å sitte på et foreldremøte og se på alle som stirret ned i bordet og ikke meldte seg. Så da ble man klassekontakt, FAU representant, foreldrekontakt i håndballen. Jeg har vært innom styret i håndballen og sitter i et annet styre i dag.

Det er mye jobb, det skal man ikke skjule. Jeg har mange ganger tenkt at det hadde vært deilig og være en av disse foreldrene som bare møter på en vakt og stikker hjem igjen, fri for ansvar utover og stille på vakt. Samtidig er jeg dypt takknemlig for alle de flotte foreldrene som stiller på vakt, som steker vafler, er vakt på skoleball, stiller opp for å være med her og der – det er slike som oss som gjør at det blir arrangert skoleball, som overnatter i klasserom på håndball og fotballcuper. Som kommer til avtalt tid, og kanskje til og med blir en halvtime lengre enn avtalt. Som kjører ungene, egne og andres, til kamp fjernt og nært.

Jeg kjente i fjor at nå var det nok litt for mye for en person, ansvar kan og deles på. Så i dag er jeg «bare» leder i et styre, og har ikke meldt meg til noen andre oppgaver. Det hjelper at det var en overgang i sommer hvor barna hoppet over til ungdomsskole og videregående, og skifte av aktiviteter som gjorde det lettere og si fra meg egne oppgaver.

Savner jeg samværet i idrettshallen, og det sosiale som dette medførte? Ja, faktisk – når jeg treffer igjen foreldre som jeg før har snakket med hver eneste uke, og som jeg nå ser på foreldremøte på skolen, så er det litt vemodig. Men samtidig så er det godt og ikke sitte med oppgaver som skal fordeles hver eneste helg, og vakter som skal følges opp. Dugnadsmengden er mer begrenset nå, og det er godt. Og jeg har fortsatt en gruppe foreldre igjen på en aktivitet, så det er fortsatt noe igjen å organisere og fordele – og folk og treffe. Og til alle dugnadsvakter vi blir satt opp på for klassetur eller hva annet det skulle være, jeg stiller jeg.

Når en kollega ikke liker deg

onpost_follow
Når hverdagen blir for tøff

mobbing i arbeidslivet

Som arbeidstaker møter vi ofte vanskelige og ubehagelige situasjoner. I denne bloggen kommer vi til å ha en serie av arbeidslivsrelaterte temaer.

Det første temaet er:
Hva gjør man som ung og nyutdannet når man står overfor utfordringer som man ikke har kunnskap, livserfaring eller kompetanse til å takle?

For min del møtte jeg en kollega som ikke likte meg i min første jobb etter studiet. Han sørget for å gjøre livet mitt så vanskelig at jeg fikk betennelse i nakken og tensjonshodepine. For å bli frisk måtte jeg være sykemeldt en periode og gå til behandling hos fysioterapeut flere ganger i uken til det ble borte.

Kollegaen var over meg i stilling, like gammel som foreldrene mine og behandlet meg svært dårlig. Han var nedlatende, snakket stygt om meg både foran meg, foran klienter og bak ryggen min. Han gav meg arbeidsoppgaver som skulle løses på kort tid uten instruksjoner for hva og hvordan de skulle løses. Det var uendelig med hersketeknikker, trakassering, nedlatende kommentarer, ett tilfelle av offentlig utskjelling og ett tilfelle hvor han forsøkte å smelle døren i ansiktet mitt to ganger foran sjefen.

Den siste episoden fikk sjefen til å reagere. Han sa at den episoden var den verste behandlingen han hadde sett av en ansatt, både som arbeidsgiver og som advokat som hadde jobbet med arbeidsrett i 30 år. Jeg slapp å jobbe med denne kollegaen etter det.

I dag tenker jeg ikke på denne kollegaen lenger. Jeg mottok en e-post fra han for noen år siden som jeg ikke svarte på, og jeg regner ikke med at han vil kontakte med igjen.

Han har beklaget sin oppførsel, han fikk en advarsel for hans opptreden overfor meg fra vår arbeidsgiver og alle rundt oss fra den tiden er klar over at han behandlet meg dårlig, uten at de nok vet hvor dårlig det var.

Det som irriterer meg med denne historien er at når jeg er på jobbintervju, er jeg redd for spørsmålet: har du tidligere vært i konflikt på jobb? Jeg syns det er vanskelig å svare på dette – uten å virke som en konfliktskaper og uten å lyve.

ALLE FORTJENER EN GOD HVERDAG

onpost_follow

TRYGGHET – GLEDE – MESTRING

Søndag og nydelig vær. Dagen ble tilbragt i Sloreåsen Alpinbakke. Et lite anlegg på Ljan i Oslo som er drevet av frivillige. Over døren til varmestua hang der et skilt med teksten TRYGGHET – GLEDE – MESTRING. Tre små ord som beskriver så mye av det vi strever med i hverdagen, både store og små. På gode dager, når selvfølelsen er på topp, så mestrer vi det vi ønsker. På dårlige dager, derimot, er vi ikke trygg nok til å føle glede eller mestre noe som helst.

De minste deltakerne i alpinrennet kommer forsiktig ned bakken. Små barn som idretten forsøker å skape trygge rammer for. Når det er vanskelig å komme seg rundt en port eller to, sier speakeren at det er ikke så farlig, det er bare å fortsette mot mål. Og vi som står rundt klapper for innsatsen selv om den ikke er perfekt. De små alpinistene lyser av glede over vel gjennomført løp.

De som er litt større satser litt mer. Noen kommer seg trygt i mål, men hos andre går det ut over kvaliteten. Noen misser en port eller to, og andre har et lite fall. Over høyttaleren hører vi speakeren kommentere og igjen si at det er ikke så farlig, det er bare å komme seg i mål. Her slås det med staver og de viser med hele kroppen at dette hadde de lyst å gjøre bedre.

Høyere aldersklasser har høyere mål. Misser du en port, er du disket. Er selvfølelsen bra, vet du at det kommer et nytt renn. Og nye muligheter. Og at dette er en læringsprosess.

Livet kan være uforutsigbart, Noen ganger er det de små stegene som skal til for å komme seg ut av komfortsonen og våge og ta steget videre.

KOMMUNIKASJON I HVERDAGEN

onpost_follow

Min far gikk bort for ganske nøyaktig et år siden i disse dager. En tung og vanskelig tid etter hans død, da sykdom kom og tok han vekk altfor brått. Men det var ikke den historien jeg skulle fortelle i dag.

En par tre måneder etter pappa døde hadde jeg akkurat reist meg på jobb for og gå til Rema og handle lunsj til kontoret. Vi var 3 stykker på jobb den dagen, så det var stille og rolig. Telefonen min plinget, og det kom en melding i en gruppechat fra en av mine søstre at tante Josephine var død. Jeg ble egentlig bare stående og stirre på telefonen, og kollegene mine så på meg at noe var skjedd. Så jeg fortalte at en av tantene mine var død, og dette var høyst uventet for meg.

Jeg gikk ut for og kjøpe lunsj, følte for litt luft enda mer enn før, og mens jeg gikk tenkte jeg på tante og hvor rart det var at hun falt fra, bare 3 måneder etter pappa. Og rart at vi ikke hadde hørt noe om at hun var syk. Tante var en gammel dame, men sprek og bodde hjemme. Også tenkte jeg på hvordan jeg skulle klare og gå i begravelse på samme sted, samme kirke, samme kirkegård – så tett etter pappa, til storesøsteren hans.  Masse tanker.

Tilbake på jobb satte jeg fra meg matvarene og åpnet facebook – for og svare på meldingene som kom der fra mine søstre. Jeg blir bare sittende og stirre på skjermen min, for der har tante Josephine vært og lagt ut et innlegg for 10 minutter siden…. Mens jeg satt og stirret på skjermen gikk det opp for meg at det var min andre tante Josephine som var død. Mamma sin eldste søster, som var dement og bodde på sykehjem – og som det slett ikke var så uventet at falt fra. Det skal sies at hun hadde ikke vært spesielt syk hun heller så det kom likevel som et sjokk, men et mindre sjokk. Det ble en annen kirke, en annen kirkegård – litt andre referanser. Hvorpå jeg sier høyt ut i rommet, det var min andre tante Josephine. Det ble helt stille rundt meg, før det kommer forsiktig  fra kollegaen bak meg, har du flere tante Josephiner?

Jeg og mine søstre er nå enige i at slike beskjeder skal ikke sendes som melding. De skal vi prate om på telefon.

TAKK FOR VAKRE VINTERDAGER

onpost_follow
Vinter

HVERDAGSTANKER

Etter en god stund med en smule dårlig humør, eller for å si det på en annen måte – etter å ha rotet meg inn i uhensiktsmessige tankebaner, tanker som absolutt ikke førte noe annet sted enn videre nedover samme gate, tok jeg meg en tur ut. Alene.

Med årene har jeg blitt mer og mer glad i, og avhengig av å være ute. Og om jeg får natur, skog og det aller beste, utsikt, utsyn, ja da er livet godt. Det samme også i dag, på en sånn vakker vinterdag.

Jeg møtte noen få langs min løype, hyggelig å si hei til noen som smiler og sier hei tilbake. Så da letnet det i topplokket og jeg lurer på hva i alle dager det var som gikk av meg tidligere.

Ha en fortsatt fin (tur) dag 🙂 klem fra Mommo

HVORDAN SER VERDEN UT OM 50 ÅR?

onpost_follow

Denne uken hadde jeg med meg barnebarnet på jobb. Hun hoppet og spratt etter meg, så jeg satte henne foran PCen. Hun bruker vanligvis ipaden til lek og lekser, slik at det å leke med PC og Word opplever hun som litt gammeldags og veldig spennende.

Jeg sa at hun kunne skrive om hvordan verden vil se ut om 50 år. Hun så ut som et spørsmåltegn. Hva er 50 år frem i tid når du er 9 år? Hun skjønte ikke hva jeg mente og så dumt på meg. Oppgaven ble endret til å lage et slektstre. Det var mer forståelig og håndterbart – at det faktisk var en generasjon før oss og at det vil komme nye generasjoner etter oss.

Spørsmålet om hva fremtiden bringer er spennende. Det er vanskelig å se for seg hva neste uke bringer, hvor man er om ett år eller tre. Vil vi fortsette å være ved god helse? Vil jeg bli bestemor flere ganger eller oppleve å bli oldemor? Vil barna mine få de jobbene de drømmer om? Vil vi være lykkelige? Vil de drømmene vi har bli realisert eller blir de bare tanker? Medfører det riktighet at vi i fremtiden vil ha selvkjørende biler og at griser kan bære frem foster? Livet inneholder mange store spørsmål, som må besvares underveis mens man lever.

Hvis man ser bakover i tid – 50 – år, så har det vært en voldsom utvikling i alle ledd. Vi har fått bedre økonomi, bedre helse, vi lever lenger, vi får færre barn enn tidligere og har derfor mer fritid, vi har mer kunnskap og internett gjør at informasjonen flyter i mellom (på godt og vondt).

Norge har blitt kåret til verdens beste land å bo gjentatte ganger. Infrastrukturen er bedre, vi flyr mer, reiser og opplever nye steder. Vi har medbestemmelsesrett i forhold til viktige livsvalg og partnervalg. På samme tid har også den psykiske helsen til befolkningen forverret seg, flere er avhengig av lykkepiller, gjennomsnittsvekten for nordmenn har økt, prisen for hva vi er villig til å betale for materielle goder har steget, og særlig ungdommen stiller store og tidvis urealistiske krav til seg selv. Hadde de som fantaserte om fremtiden for 50 år siden trodd at vi i dag skulle ha så mye kroppsfokus, utseendefokus, fokus på materielle goder og plastikk kirurgi, mobilitet, tilgjengelighet og sosiale medier? Vi blir tilnærmet født med datamaskinen foran oss, vi er tilgjengelige hele tiden på sosiale medier, e-post både privat og jobb, og vi er skjermavhengige.

Det er vanskelig å tenke seg hvordan ting vil se ut om 50 år. På den ene siden er det lett å tenke at det ikke er mye nytt å oppdage. På den andre siden virker det som om ting skal gå fremover i større hastighet enn i dag. Jeg tror det er viktig at man er nysgjerrig på livet og på fremtiden, uavhengig av alder og hvilken livssituasjon jeg lever i.

Jeg har ingen ideer om hvordan verden ser ut som 50 år. Men jeg håper at jeg lever og får oppleve det. Eller i alle fall at mine barn gjør det, og at de er lykkelige.

Hvordan tror du verden ser ut om 50 år?

HVERDAGSGLEDE

onpost_follow

Hverdagsglede, hva er det?

Dette som er bejublet i sanger og dikt, gleden over de små ting, det kjente, kjære og nære.

Hvordan hente det frem en kald og mørk januardag?

  • Gleden over en varm dusj og en kopp kaffe etterpå.
  • Fornøyd med å få en god sitteplass på toget og ikke behøve kjempe seg til den.
  • Hyggelig kollegaer, en god diskusjon og mye tull og tøys.
  • Å komme hjem til ferdiglaget middag. En episode av Greys.

Ja, det er mørkt ute og enda en stund til vår og sommer – men det er mye å glede seg over likevel.

  • Et smil fra et barn.
  • En rask prat med naboen.
  • Kaffe!
  • En klem.

Å kjenne på en tilfredshet, så fornøyd med å være her og nå.

HVA ER DINE HVERDAGSGLEDER?

Små og store gleder i livet

HVERDAGSHELTER

onpost_follow

Vi er alle hverdagshelter. Hverdagshelt i alminnelig betydning er gjerne forklart som en hverdagslig person som utfører en heltedåd, eller en person som modig og selvoppofrende utfører hverdagslige gjøremål.

Hva som er hverdagslige gjøremål beror på hvor i livet man befinner seg. Det er forskjellige utfordringer i løpet av livet. Noen ganger kan det være nok å bare hente posten, mens andre ganger er det en mastergrad som skal innleveres.

Livet endrer karakter hele tiden. Det samme gjør også våre drømmer, mål, hva vi higer etter, hvem vi opplever som sjefen i vårt liv, hvem vi ser opp til og hva vi ønsker.

De siste årene har vi opplevd både fødsler, dødsfall samt egne og andres sykdom. Vi har sjonglert disse utfordringene sammen med meningsfylte jobber og familie.

Nå er det nytt år og nye muligheter. De fleste hverdagshelter får aldri fortalt sine historier. Vi har hittil levd våre liv i det stille, men har nå som fire hverdagshelter bestemt oss for å starte en blogg. Følg oss gjerne på vår ferd videre med å løse små og store hverdagsproblemer og de andre utfordringene vi som hverdagshelter står ovenfor.