Ikke alt kan forklares

Jeg er på jobb. Vi har ledersamling denne dagen og vi er på en utstilling. Jeg står og ser på noen bilder, litt unna de andre. Det er ingen i nærheten av meg, jeg er helt alene. Med ett kjenner jeg noen som prikker meg på skulderen, som når en du kjenner står bak deg og banker deg lett på skulderen for å gjøre deg oppmerksom på at han eller hun er der. Det er ingen bak meg. Hårene reiser seg på kroppen min og jeg skjønner med en gang hva som foregår. Min mamma ligger for døden. Langt unna der jeg er. Hun har vært syk i mange år, og det har vært ropt «ulv» eller «nå er det slutten» flere ganger. Jeg trodde ikke det var slutten denne gangen. Eller jeg ville ikke skjønne det. Men der og da skjønte jeg umiddelbart hva hun sa til meg. Jeg kunne nesten høre stemmen hennes. Hun ville si at nå må du dra hjem. Hvis du skal rekke meg før jeg dør må du dra nå. Mine søstre var på vei nordover. De hadde skjønt det jeg ikke ville innse. Jeg dro hjem og var i ørske resten av dagen, skal jeg dra, skal jeg ikke dra. Jeg hadde ansvaret for et kurs vi skulle ha neste dag. I ettertidens lys, hva betydde vel det. Men jeg dro ikke. Mamma døde et døgn etter at hun prikket meg på skulderen. Min kjære mamma som hadde vært syk i så mange år. Hun hadde i mange år vært så svak i kroppen men så sterk i hodet. Og hun ville være tilstede i dette livet så lenge hun kunne.

 

Et års tid senere dør min svigerfar, brått om natten. En fin, godhjertet, varm mann. Interessert i alt og alle. Forgudet sin kone og var svært opptatt av sin familie. Han fikk vi heller ikke tatt farvel med, han dro så fort. Så døde min pappa. Det er en historie i seg selv, som jeg kan ta en annen gang.

 

Men disse dødsfallene har gjort noe med meg. Kanskje fordi jeg nå, snart midt i femtiårene, er eldste generasjon. Men det er ikke bare det. De fleste av oss lever våre liv som om vi skal leve for evig. Og det er nok naturlig, det er sånn det er. Men jeg har skjønt mer enn før at livet er dyrebart, vi lever kun en kort tid her på jorden. Og jeg tror vi tar livet for alvorlig. Så, gjør mer av det som er gøy og det som gir mening. Livet er kort og det er nå vi lever.

 

Klem fra Mommo

Leppe-, kjeve- og ganespalte

Leppe, kjeve, ganespalte

Ett av barna mine er født med ensidig leppe-, kjeve- og ganespalte. Vi oppdaget det på ordinær ultralyd i uke 18. Da visste vi ikke omfanget, men vi ble henvist videre til medisinsk avdeling for fosterdiagnostikk. Etter flere undersøkelser der ble det avklart at spalten trolig bare var ensidig og at spalten trolig også omfattet kjeve- og ganen. De fant ingen andre avvik hos fosteret, men kunne ikke utelukke Downs syndrom, for det er vanskelig å utelukke for alle foster.

Leppe-, kjeve- og ganespalte er en misdannelse som forekommer hos ca 2 av 1000 nyfødte barn, ca 130 barn hvert år. Årsaken til disse misdannelsene er ikke kjent, men man ser en opphopning i enkelte familier – slik som vår. Selv om jeg både visste hva det var og har andre familiemedlemmer med spalte og bekjente med barn med spalte, var det overraskende at sønnen min skulle ha det.

Spalten gjorde at resten av mitt svangerskap ble fullt av bekymringer, og istedenfor å glede meg til å møte sønnen vår gruet jeg meg. Når han endelig kom til oss, så han ut slik som på bildet. Han var helt perfekt og akkurat sånn som han skulle være!

Vi hadde, som de fleste andre, startproblemer med matingen. Han ville ikke ta flaske og var ikke interessert i å spise så mye MME som han trengte for å gå opp i vekt. Dette gjorde at han først ble operert når han var 4 måneder gammel, istedenfor rundt 3 måneder som er det vanlige operasjonstidspunktet. Gjennom en plastikkirurgisk operasjon lukket de leppen og opererte nesen til junior. Nå venter vi på at han skal lukke ganen, og etter dette håper vi at det blir mange operasjonsfrie år. Han hadde egentlig time for operasjon for noen uker siden, men klarte å bli syk – til tross for at vi har tatt alle forhåndsregler for å holde han frisk. Vi avlyste feiringen av hans ettårsdag for å forhindre at han skulle bli smittet av familiemedlemmer, vi har tatt storesøster ut av barnehagen to uker før operasjonsdatoen og vi har holdt oss hjemme for å unngå alt av smittekilder. Likevel ble han syk – uten at vi skjønner hvordan han kan ha blitt smittet. Nå er junior og faren hjemme alene, mens jeg er på hytta med storesøster. Vi får bare krysse fingrene for at han holder seg frisk til mandag, hvor han skal gjennom en medisinsk vurdering.

I ettertid skulle jeg ønske at jeg ikke hadde funnet ut av spalten før fødsel. Da ville jeg sluppet alle bekymringer knyttet til det å få et barn med spalte. Når man googler spalte kommer det opp veldig mange «problemer» og «utfordringer» det vil føre med seg. For vår del har kun en brøkdel av disse slått til hittil, og etter første operasjon har det knapt vært utfordringer som er spalterelatert. Det eneste har vært at han lett setter ting fast i halsen, så både jeg og mannen min dro på førstehjelpskurs for barn for å lære hvordan vi skulle håndtere det.

Bortsett fra at de første fire månedene var vanskelige, er han helt normal og spalten plager oss lite i hverdagen. Når vi fikk dreisen på matingen har han fulgt sin vektkurve. Han er aldersadekvat og har ingen særlige behov. I tillegg er han verdens nydeligste gutt – han er morsom, sjarmerende, snill, han har masse meninger allerede og er gøy å være sammen med. I den grad det er tillatt å si det, er han en mye lettere og mer bedagelig person enn storesøstra si.

Mitt råd til andre foreldre som får barn med spalte må være at man må forsøke å ta problemene når de kommer, istedenfor å ta sorgene på forskudd. En av de største sorgene for min del var å ikke kunne amme. Jeg er glad for at vi har fantastisk morsmelkerstatning i Norge. (Husk at amming og mamming er to forskjellige ting!)

Dersom du har spørsmål om barn med spalte er det bare å sende en e-post eller legg igjen en kommentar under.

Dugnad

Dugnad

Dugnad er en vanlig greie i vårt land. Dugnad i borettslag, dugnad for å hjelpe venner og familie og flytte. Og dugnad på skole og fritidsaktiviteter.

Alle med barn har sittet på foreldremøte på skolen og ventet på den fryktelige «nå må vi velge klassekontakt og FAU representant». Når jeg fikk barn tenkte jeg aldri på meg selv som engasjert, men oppdaget etter hvert at det var vanskeligere og vanskeligere å sitte på et foreldremøte og se på alle som stirret ned i bordet og ikke meldte seg. Så da ble man klassekontakt, FAU representant, foreldrekontakt i håndballen. Jeg har vært innom styret i håndballen og sitter i et annet styre i dag.

Det er mye jobb, det skal man ikke skjule. Jeg har mange ganger tenkt at det hadde vært deilig og være en av disse foreldrene som bare møter på en vakt og stikker hjem igjen, fri for ansvar utover og stille på vakt. Samtidig er jeg dypt takknemlig for alle de flotte foreldrene som stiller på vakt, som steker vafler, er vakt på skoleball, stiller opp for å være med her og der – det er slike som oss som gjør at det blir arrangert skoleball, som overnatter i klasserom på håndball og fotballcuper. Som kommer til avtalt tid, og kanskje til og med blir en halvtime lengre enn avtalt. Som kjører ungene, egne og andres, til kamp fjernt og nært.

Jeg kjente i fjor at nå var det nok litt for mye for en person, ansvar kan og deles på. Så i dag er jeg «bare» leder i et styre, og har ikke meldt meg til noen andre oppgaver. Det hjelper at det var en overgang i sommer hvor barna hoppet over til ungdomsskole og videregående, og skifte av aktiviteter som gjorde det lettere og si fra meg egne oppgaver.

Savner jeg samværet i idrettshallen, og det sosiale som dette medførte? Ja, faktisk – når jeg treffer igjen foreldre som jeg før har snakket med hver eneste uke, og som jeg nå ser på foreldremøte på skolen, så er det litt vemodig. Men samtidig så er det godt og ikke sitte med oppgaver som skal fordeles hver eneste helg, og vakter som skal følges opp. Dugnadsmengden er mer begrenset nå, og det er godt. Og jeg har fortsatt en gruppe foreldre igjen på en aktivitet, så det er fortsatt noe igjen å organisere og fordele – og folk og treffe. Og til alle dugnadsvakter vi blir satt opp på for klassetur eller hva annet det skulle være, jeg stiller jeg.

Når en kollega ikke liker deg

Når hverdagen blir for tøff

mobbing i arbeidslivet

Som arbeidstaker møter vi ofte vanskelige og ubehagelige situasjoner. I denne bloggen kommer vi til å ha en serie av arbeidslivsrelaterte temaer.

Det første temaet er:
Hva gjør man som ung og nyutdannet når man står overfor utfordringer som man ikke har kunnskap, livserfaring eller kompetanse til å takle?

For min del møtte jeg en kollega som ikke likte meg i min første jobb etter studiet. Han sørget for å gjøre livet mitt så vanskelig at jeg fikk betennelse i nakken og tensjonshodepine. For å bli frisk måtte jeg være sykemeldt en periode og gå til behandling hos fysioterapeut flere ganger i uken til det ble borte.

Kollegaen var over meg i stilling, like gammel som foreldrene mine og behandlet meg svært dårlig. Han var nedlatende, snakket stygt om meg både foran meg, foran klienter og bak ryggen min. Han gav meg arbeidsoppgaver som skulle løses på kort tid uten instruksjoner for hva og hvordan de skulle løses. Det var uendelig med hersketeknikker, trakassering, nedlatende kommentarer, ett tilfelle av offentlig utskjelling og ett tilfelle hvor han forsøkte å smelle døren i ansiktet mitt to ganger foran sjefen.

Den siste episoden fikk sjefen til å reagere. Han sa at den episoden var den verste behandlingen han hadde sett av en ansatt, både som arbeidsgiver og som advokat som hadde jobbet med arbeidsrett i 30 år. Jeg slapp å jobbe med denne kollegaen etter det.

I dag tenker jeg ikke på denne kollegaen lenger. Jeg mottok en e-post fra han for noen år siden som jeg ikke svarte på, og jeg regner ikke med at han vil kontakte med igjen.

Han har beklaget sin oppførsel, han fikk en advarsel for hans opptreden overfor meg fra vår arbeidsgiver og alle rundt oss fra den tiden er klar over at han behandlet meg dårlig, uten at de nok vet hvor dårlig det var.

Det som irriterer meg med denne historien er at når jeg er på jobbintervju, er jeg redd for spørsmålet: har du tidligere vært i konflikt på jobb? Jeg syns det er vanskelig å svare på dette – uten å virke som en konfliktskaper og uten å lyve.

ALLE FORTJENER EN GOD HVERDAG

TRYGGHET – GLEDE – MESTRING

Søndag og nydelig vær. Dagen ble tilbragt i Sloreåsen Alpinbakke. Et lite anlegg på Ljan i Oslo som er drevet av frivillige. Over døren til varmestua hang der et skilt med teksten TRYGGHET – GLEDE – MESTRING. Tre små ord som beskriver så mye av det vi strever med i hverdagen, både store og små. På gode dager, når selvfølelsen er på topp, så mestrer vi det vi ønsker. På dårlige dager, derimot, er vi ikke trygg nok til å føle glede eller mestre noe som helst.

De minste deltakerne i alpinrennet kommer forsiktig ned bakken. Små barn som idretten forsøker å skape trygge rammer for. Når det er vanskelig å komme seg rundt en port eller to, sier speakeren at det er ikke så farlig, det er bare å fortsette mot mål. Og vi som står rundt klapper for innsatsen selv om den ikke er perfekt. De små alpinistene lyser av glede over vel gjennomført løp.

De som er litt større satser litt mer. Noen kommer seg trygt i mål, men hos andre går det ut over kvaliteten. Noen misser en port eller to, og andre har et lite fall. Over høyttaleren hører vi speakeren kommentere og igjen si at det er ikke så farlig, det er bare å komme seg i mål. Her slås det med staver og de viser med hele kroppen at dette hadde de lyst å gjøre bedre.

Høyere aldersklasser har høyere mål. Misser du en port, er du disket. Er selvfølelsen bra, vet du at det kommer et nytt renn. Og nye muligheter. Og at dette er en læringsprosess.

Livet kan være uforutsigbart, Noen ganger er det de små stegene som skal til for å komme seg ut av komfortsonen og våge og ta steget videre.

KOMMUNIKASJON I HVERDAGEN

Min far gikk bort for ganske nøyaktig et år siden i disse dager. En tung og vanskelig tid etter hans død, da sykdom kom og tok han vekk altfor brått. Men det var ikke den historien jeg skulle fortelle i dag.

En par tre måneder etter pappa døde hadde jeg akkurat reist meg på jobb for og gå til Rema og handle lunsj til kontoret. Vi var 3 stykker på jobb den dagen, så det var stille og rolig. Telefonen min plinget, og det kom en melding i en gruppechat fra en av mine søstre at tante Josephine var død. Jeg ble egentlig bare stående og stirre på telefonen, og kollegene mine så på meg at noe var skjedd. Så jeg fortalte at en av tantene mine var død, og dette var høyst uventet for meg.

Jeg gikk ut for og kjøpe lunsj, følte for litt luft enda mer enn før, og mens jeg gikk tenkte jeg på tante og hvor rart det var at hun falt fra, bare 3 måneder etter pappa. Og rart at vi ikke hadde hørt noe om at hun var syk. Tante var en gammel dame, men sprek og bodde hjemme. Også tenkte jeg på hvordan jeg skulle klare og gå i begravelse på samme sted, samme kirke, samme kirkegård – så tett etter pappa, til storesøsteren hans.  Masse tanker.

Tilbake på jobb satte jeg fra meg matvarene og åpnet facebook – for og svare på meldingene som kom der fra mine søstre. Jeg blir bare sittende og stirre på skjermen min, for der har tante Josephine vært og lagt ut et innlegg for 10 minutter siden…. Mens jeg satt og stirret på skjermen gikk det opp for meg at det var min andre tante Josephine som var død. Mamma sin eldste søster, som var dement og bodde på sykehjem – og som det slett ikke var så uventet at falt fra. Det skal sies at hun hadde ikke vært spesielt syk hun heller så det kom likevel som et sjokk, men et mindre sjokk. Det ble en annen kirke, en annen kirkegård – litt andre referanser. Hvorpå jeg sier høyt ut i rommet, det var min andre tante Josephine. Det ble helt stille rundt meg, før det kommer forsiktig  fra kollegaen bak meg, har du flere tante Josephiner?

Jeg og mine søstre er nå enige i at slike beskjeder skal ikke sendes som melding. De skal vi prate om på telefon.