Jeg skal søke ny jobb

Jeg føler meg hudløs og naken. Jeg skal fortelle fremtidige arbeidsgivere hvor fantastisk jeg er og at de må ansette akkurat meg. Det er unaturlig å selge seg inn – velg meg – overse de andre 199 du har i bunken din. Jeg er den beste. Jeg har ingen beskyttelse, og heller ingen fallskjerm. Datteren min har fått prøve rulleskøyter. Hun hadde armbeskyttere, knebeskyttere, håndleddbeskyttere og hjelm. Dersom det hadde vært flere typer beskyttere så hadde hun også hatt det – som rompebeskytter.  

Det er ironisk hvor mye beskyttelse vi har som barn, og hvor lite beskyttelse vi står igjen med som voksne i noen av våre vanskeligste og viktigste livsvalg. Hva vil jeg jobbe med? Jeg har studert juss og fikk advokatbevilgning i 2013 og har et hav av muligheter. Hva skal jeg velge? Det sies at luksusproblemer er de beste problemene, men de kan likevel være veldig vanskelige. Jeg sitter i en stilling som er tidsbegrenset uten mulighet for forlengelse, så de neste månedene må jeg ta et valg å bestemme meg for hva jeg vil. I tillegg må jeg også få jobben jeg bestemmer meg for å søke på. Jeg gruer meg til jobbintervju, personlighetstester, engelsktester og mulig iq-tester og andre gangs intervjuer.

 På veien kan det fort bli noen skrubbsår når jeg ikke får stillingene jeg vil ha. Jeg skulle gjerne hatt mer beskyttelse.

 

Les også:  Kjære prinsessa og alle andre som skal søke seg ny jobb

LEPPE-, KJEVE- OG GANESPALTE – en liten oppdatering siden sist

Ganeoperasjon

Det er flere som har etterspurt status i forhold til forrige innlegget jeg skrev om min sønn med spalte, så her kommer en oppdatering.

 

Junior ble operert som planlagt i februar. Han var frisk og fin, og besto den medisinske testen med glans. Dette er som kjent ikke noe selvfølge midt i verste influensatid, og særlig når man har en storesøster på 3 år og begge foreldre tar kollektiv til jobb daglig. Jeg liker ikke narkose, og syns den er noe av det værste med prosessen. Jeg får vondt bare med tanken på akkurat det øyeblikket hvor man gir fra seg barnet til «fremmede», for deretter at han skal legges i narkose. Selv om det er lite komplikasjoner med narkose i Norge er jeg likevel redd for at han ikke skal våkne av narkosen. Derfor er det viktig at han i hvert fall er helt frisk før han legges i narkosen. På sykehuset fikk vi beskjed om å ikke forsøke å «lure de», dersom barnet egentlig er sykt bare for å få gjennomført operasjonen. Det kunne ikke falt meg inn!

 

Junior har strøket på samtlige hørselstester etter at han ble født. På fødeavdelingen beroliget de meg med at han ga noe utslag, så døv var han ikke. Når han var 15 dager ble han retestet på sykehuset hos en audiograf. Det gikk dårlig, og det ble snakk om både «mekanisk hørselstap, «høreapparat» og «døv». Det var vondt for en nybakt småbarnsmor å høre. På det tidspunktet gikk heller ikke matingen særlig bra, og det var umulig for meg å si om han egentlig reagert og oppfattet lyd, selv om jeg trodde det. Det tar ca 20 minutter å kjøre fra vårt hjem til sykehuset, og både jeg og junior gråt hele veien hjem etter den legetimen. Han fordi han var sulten og ikke klarte å spise godt i bilen eller på et offentlig sted. Jeg fordi jeg lurte på hvordan livet hans ville bli hvis han både skulle ha alle komplikasjoner det å bli født med spalte kan medføre samtidig som han hadde høreapparat, eller var døv. Hvordan skulle det bli? Ville han bli mobbet for det? Både regulering, arr på overleppen sin og høreapparat, alternativt døv? Og sikkert briller i tillegg, siden svakt syn også er en familiesvakhet hos oss.

 

Neste retest gikk bedre, og i følge audiografen gikk den «så bra som den kunne gå». De konkluderte med at han kun hadde vann i ørene, men at hørselen utover det skulle være normal. Ved ganelukkingsoperasjonen fikk han dren i begge ører, og nå skal hørselen hans være god. Vi skal på kontroll til ørelegen hans snart, og da får vi også se om drenene sitter som de skal. Det har ikke vært noen komplikasjoner med dem, han har ikke vært plaget med ørene og det ser lovende ut.

 

Selve ganelukkingen gikk som den skulle og kirurgen som opererte var fornøyd operasjonen. Når kirurgen er fornøyd er vi også det. Det ser også ut som om det har grodd fint i etterkant av operasjonen. Vi har fått beskjed om at vi skal se etter «hull», og det ser helt og fint ut. Vi skal til kontroll om noen måneder på sykehuset, og da håper jeg at de bekrefter det vi tror i dag. Jeg skulle ønske jeg kunne skrevet mer om hvordan selve operasjonen og dagene i etterkant gikk. Jeg ble dessverre syk på operasjonsdagen, med kraftig feber og influensa. Jeg var så slått ut at jeg ikke klarte å stå på føttene engang, så mannen min måtte bo på sykehuset alene og ta alt ansvar i forbindelse med operasjonen. Det var ikke godt for mammahjertet, og føltes litt som om jeg sviktet på oppløpet etter å ha latt hele livet mitt, både mitt jobbliv, familieliv og sosiale liv kretse rundt operasjonsdagen i månedsvis. Det at jeg var syk gjorde at junior ikke fikk dra hjem før jeg (og storesøster, som jeg smittet) var frisk nok til å ikke smitte han, og han måtte derfor være på sykehus fem dager etter lukkingen.

 

Junior er ikke noe glad i å vise frem ganen sin, så derfor blir det ikke noe bildet av den. Det er for øvrig for spesielt interesserte, men jeg titter inn i ganer når jeg møter andre spaltebarn – både opererte og uopererte.

 

Leppelukkingsoperasjonen til junior var veldig vellykket. Fastelgen hans beskrev den som «fantastisk bra resultat» i journalen hans, og det er en oppfatning vi deler. Resultatet er så bra at når jeg forteller fremmede at han er operert, må de se ekstra nøye på han før de gjerne sier «Det så jeg ikke før du sa det». På dagskurset fikk jeg beskjed om at jeg må ha et svar klart når barna i barnehagen spør om hva som har skjedd med leppa til junior og hvorfor han er annerledes, slik at jeg ikke ble utafor og startet å gråte når jeg fikk det spørsmålet. Jeg har naturligvis svaret klart, men ingen har stilt det spørsmålet og det tror jeg heller ikke vi kommer til å få med det første. Han er innvilget barnehageplass på særskilt grunnlag, men vårt fokus har ikke vært på at han er annerledes utsendemessig – for det er han ikke. For oss var det viktig at han startet i barnehage så tidlig som mulig, for å forhindre skjevutvikling i forhold til hans språk. Nå som ganen og leppen er lukket, er vårt neste mål at han lærer å snakke og uttale alle ord – som alle andre. Ettersom han for øyeblikket ikke har sagt et eneste ord hittil, med unntak av «mamma» hvis du legger godviljen til, så er dette noe som ikke er aktuelt før om noen år. Inntil videre skal han leve og bli behandlet som alle andre, og han er heller ikke annerledes enn andre. Han er helt perfekt og akkurat slik han skal være.
Sommer

Sommerhytta 2019

god underholdning med uenighet i etterkant

I ti uker har vi fulgt med på Sommerhytta på TV2. Vi ble hekta på forrige sesong, og satt klare da årets sesong startet. Det er greit å ha et felles underholdningsprogram å se på. Å legge bort nettbrett og mobil for en stund og ha noe å se på sammen etter jobb og trening. Episodene er tatt opp, slik at vi har sett de når det passet slik.

Det har vært god underholdning. Vi har blitt godt kjent med deltakerne, og syntes vel etterhvert at alle fortjente å vinne. TV2 viser det som blir filmet slik de vil, det skal jo være underholdning. Og det vi ser, er stort sett par som er enige og vokser med oppgaven.

Det ble tidlig klart hvem som var dommerfavoritter. Den yngste av oss som så på dette, valgte dem som sine favoritter. Ikke fordi hun synes den hytta var noe penere enn de andre, men hun ville ha rett i hvem som kom til å vinne. Jeg kan ikke tenke meg en sort sommerhytte, verken ute eller inne, så det valget fikk hun ha i fred.

For meg skal en sommerhytte være lys og luftig du skal kjenne sommerbrisen. Sånn sett var det vel ekteparet fra Halden som etter min mening hadde den mest sommerlige hytta. Men siden jeg falt for den lune humoren til far og datter var det dem jeg heiet på. Kanskje også fordi jeg ikke kan se for meg at et slikt samarbeid ville fungert i min familie der alle er ganske sta.

I går var det finale, og vi tok en innspurt så vi kunne få med oss vinneren før sosiale media fortalte oss det. Det var spennende helt til siste gullhammer, men resultatet ble som forventet. KK vant. Og det ble jubel fra hun som hadde tippet rett. TV2 hadde i alle fall ikke gjort noen brukerundersøkelse på forhånd om hva nordmenn forbinder med sommerhytte, tenkte jeg. Uansett har det vært god underholdning, så takk til alle fire lagene for en fantastisk innsats.

I ettertid ser det ut som det har vært konflikt med de lagene som ikke vant og TV2. Og nå ser jeg at det er startet innsamlingsaksjon for at far og datter skal få råd til å kjøpe den hytta de fortjener. Men hva med de andre to lagene som ikke vant? De jobbet også hardt i ti uker. Og de fortjener også en sommerhytte. Og Spleis.no er et fantastisk hjelpemiddel for å støtte de som virkelig trenger det – ikke misbruk det så tilliten forsvinner.

Hvis det skal samles inn penger til alle i etterkant, er vel hensikten med konkurransen borte? Her skulle det jo bare være en vinner. Dette var forutsetningen da deltakerne meldte seg på. Så dette blir litt feil for meg.

Uansett konflikter eller ikke, det ser ut som det blir en ny sesong av Sommerhytta. Det er bare å melde seg på, så skal jeg se på:)

Bildene under er fra Spleis.no

Sommerhytta 2019
Sommerhytta 2019

Da jeg traff en hverdagshelt på sykkel

Jeg er glad i å sykle, har alltid vært veldig glad i det. Når jeg vokste opp i Vesterålen var sykkelen flittig brukt for å besøke venner, dra på stranden eller rett og slett til og fra butikken.

Nå bor jeg i Oslo, og har tidligere hatt veldig kort vei til jobb. Så selv med små barn gikk det greit og få tid til å sykle til jobb. Men det var masse nedoverbakker til jobb, og masse oppoverbakker hjem igjen. Så da elsykkel kom på markedet, og min egen sykkel ble ødelagt føltes det naturlig og prøve dette nye fenomenet. Plutselig orket jeg og sykle hver dag, når man visste at bakkene hjem ikke kom til å slite meg helt ut.

For snart 2 år siden byttet jeg jobb og skulle nå inn til Oslo Sentrum, en tur på 17 km hver vei ca. Men sykle vil jeg, så når det er over fem grader og isfritt ute – så er jeg på sykkelen. Det er en egen frihetsfølelse og sette seg på sykkelen og suse inn til byen, og deretter lese på facebook om alle som satt i kø på toget inn til Oslo S. Resten av året tar jeg buss og tog, som stort sett går greit og av og til ikke greit i det hele tatt. Når jeg setter meg på sykkelen så vet jeg hvor lang tid jeg bruker på veien – med toget er dette litt mer usikkert.

Jeg var og datt på sykkelen for snart et år siden. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, tror jeg traff en skarp dump i veien mens jeg var ukonsentrert og skulle se om jeg kunne sykle over veien – men plutselig smalt jeg i bakken.  Traff med albuen og kneet i bakken, og tenkte når det smalt – at dette er ikke bra. Men jeg klarte og reise meg og følte at dette gikk jo veldig greit, jeg kunne jo tross alt stå på føttene mine. Det kom en mann syklende akkurat når jeg reiste meg, og lurte på om alt var greit med meg, han hadde sett at jeg falt. Selv om jeg mente at alt var strålende tenkte han det var best å sjekke litt, og forresten så det ut til at jeg blødde på albuen. Tok av jakken, og joda en dyp flenge og masse blod. Mannen mente at vi burde dra til legevakten, og jeg skjønte at det var visst nødvendig.

Så snille mannen tok sekken min, og vi syklet sakte av gårde – det jeg tenkte var at han hadde sekken min og der var pc, telefon, bankkort… ja alt. Tenk hvis han plutselig bare stakk. På brua over Grønland var han litt usikker på veien, så da fikk jeg sekken tilbake så jeg kunne slå opp veien til legevakten. Ikke at jeg klarte og følge noe kart, men det gjorde heldigvis han. Når vi kom frem låste han sykkelen for meg mens jeg gikk inn.

Jeg var såpass fortumlet at jeg ba ikke om navn eller nummer, men tenker i ettertid at for et flott medmenneske! Jeg takker han selvsagt der og da, men det å bruke av sin tid for å hjelpe meg til legevakten – tusen takk! Her snakker vi om en ekte hverdagshelt 😊

Det ble noen sting, og et kne jeg har slitt en del med siden. Men nå er det vår og jeg er på sykkelen igjen. Sykler der sammen med alle dem med tighte sykkelklær og dårlig tid. Får med meg eksosen på Mosseveien, og alle motbakkene hjem. Og noe trim på veien får jeg, selv med elsykkel – jeg må tross alt tråkke selv.

Hurra for 17. mai

Idag er den store festdagen til Norge, gratulerer til alle der ute. Alle store og små, unge og gamle,  alle som skal gå i tog, alle som skal sitte hjemme.

Jeg skal for føste gang på mange år ikke dra inn til Oslo Sentrum. Etter 10 år med barn som har gått i barnetoget i sentrum, så blir det en roligere 17.mai i år. Vi feirer med brunch med gjester, og skal en tur på det lokale arrangmentet. Og avlsutter dagen med overnattingsbesøk av en 1 åring, noe som blir veldig spennede.

Ha en feiende flott dag!

hverdagshelt1 - leveregler

Be present. Make love. Make tea.

Fine leveregler
forfattet av Paulo Coelho

Be present. Make love. Make tea.
Avoid small talk. Embrace conversation.
Buy a plant, water it. Make your bed. Make
someone else’s bed. Have a smart mouth,
and quick wit. Run. Make art. Create.
Swim in the ocean. Swim in the rain. Take
chances. Ask questions. Make mistakes.
Learn. Know your worth. Love fiercely.
Forgive quickly. Let go of what doesn’t
make you happy. Grow.

tog

En pendlers observasjoner av sine medpassasjerer

Er du populær på toget?

Jeg har bodd lenge i en liten by nordpå hvor alt var nært og det tok meg 3 minutter å dra på jobb. 7 minutter hvis jeg syklet. Så flyttet vi til østlandet for fem år siden, og jeg har nå pendlet med Vy  (som jeg heller vil kalle NSB) i fem år nå, med østfoldbanen inn til Oslo. Togturen tar 42 minutter – på en god dag. For meg som var helt ny som togpendler har det vært mye morsomt å se og mangt å fundere på.

Det å vente på toget og presse seg inn er et kapittel for seg, det er ikke noe for sarte sjeler. Her gjelder albuer og dårlig oppførsel. Men det har sin grunn, det kan være for lite plasser, og folk vil ikke stå i tre kvarter. De fleste får likevel sitte.

Etter en tids pendling begynte jeg å legge merke til at jeg sjelden satt alene, selv om det kunne være noen ledige seter her og der. Jeg lurte litt på hvorfor, men tenkte at da ser jeg vel sånn passe hyggelig ut. Så begynte jeg å legge mer merke til hvem som setter seg hvor.  Min påstand er at på min togstrekning – der er damer mest populære! Og det har ikke noe med alder eller utseende å gjøre. Ut fra mine observasjoner så vil menn helst sitte ved siden av damer og damer vil også gjerne sitte ved siden av damer. Jeg har mange ganger observert menn som har funnet seg en plass ved siden av en mann, og så oppdager de at det er ledig plass ved siden av en dame litt lengre frem. Og vipps så har de flyttet seg frem. Dette har jeg spurt noen pendlere om, hvor foretrekker de å sitte. Svaret var som forventet, ved siden av en kvinne 🙂

På trikken i Oslo derimot, der er det en helt annen sak. Der handler det kun om å finne en plass å holde seg fast så vi slipper å bli slengt veggimellom 🙂

Dette var en liten snutt om pendling fra meg. Det kommer nok flere innlegg om samme tema. Snart er det sommer og buss for tog i maange uker!

Har du lyst til å skifte jobb?

Jeg har jobbet innen offentlig sektor mesteparten av mitt arbeidsliv, og jeg har skiftet jobb en del ganger. Mens de aller fleste jeg kjenner blir værende hos sin arbeidsgiver svært lenge, så er det noen som etter en stund har lyst å gjøre noe nytt, sånn som meg.

Jeg har alltid vært på leting etter interessante arbeidsoppgaver og et godt arbeidsmiljø. Begge deler har jeg hatt de fleste plassene jeg har jobbet, men likevel etter en stund har jeg kjent på en lyst til å gjøre mer, lære mer, finne på noe annet.

Det hender at jeg får kommentarer på dette, og det kan være at noen tenker jeg er ustabil arbeidskraft, en som vil forsvinne igjen fort.

Nå er jeg godt over 50 og tenker jeg slår meg til ro der jeg jobber nå. Da kommer det kommentarer fra mine nærmeste, ja særlig! Det tror de ikke noe på. Det sies jo også at det er vanskeligere å skifte jobb etter fylte 50, uten at jeg har merket så mye til det.

Hva er så fordelen med jobbskifte?

Jeg har lært så mye om forskjellige arbeidsplasser og sektorer, og denne kunnskapen bruker jeg mye. Jeg er fleksibel og lærer meg ganske lett nye systemer. Jeg kan jobbe sammen med de fleste mennesketyper. Ikke riktig alle da.

Når jeg begynner i en ny jobb, så har jeg glemt fra forrige gang hvordan det kjennes å være helt ny. Det å ikke vite noe av alt det som andre tar for gitt. Hvordan er systemene, hvor er posthylla, hvor er kantina, strukturen, hvem bør jeg bli kjent med osv. Men etter noen dager så begynner det å gå seg til. Og så er det dyktige og hyggelige folk overalt.

Fikk du lyst å skifte jobb? Sett i gang da vel! Men er du flink i jobben din så vil nok arbeidsgiver helst at du blir værende:)

Drømmen om det røde huset i skogen

Endelig vår ...

Mai er en flott måned. Endelig er våren her. Folk kommer ut fra vinterdvalen og er blide og fornøyde. I år kom våren med rekordfart. Den ene dagen gikk jeg på ski (riktignok på fjellet), neste dag var det tur i marka.

På denne årstiden blir jeg ofte rastløs, vil ha litt forandring i livet.

Da jeg var ung, ville jeg reise til sjøs. Det måtte være en flott måte å oppleve verden på. Skulle bare bli ferdig med fagbrevet først. Søkte jobb og skaffet meg pass. Noe som ikke var like vanlig da som det er nå. Men så traff jeg min store kjærlighet, og flyttet etter han. Det var mye sjø rundt oss, og jeg kom til en del av landet som jeg aldri hadde drømt om å bo på. Så selv om det ikke var noen båt vi var på, var det absolutt forandring fra der jeg bodde før.

I mai har jeg ofte hatt lyst å skifte bolig. Et lite rødt hus ute i skogen, aller helst ved sjø eller vann. God plass for store, små og firbente, med andre ord masse gress som må slås. Med en hage som minner meg om den bestemor hadde, dvs masse blomster som må stelles. Har dratt med meg familiemedlemmer på visning til utvalgte objekter, men det har stoppet der. Det er tross alt greit med et relativt nytt hus der vi har hyggelige naboer.

De siste årene har et sommersted vært drømmen. Fortsatt skal den ligge idyllisk til, og helst være rød. Etter å ha studert hytteannonser dro vi på visning. Den første annonsen la vekt på at dette var stedet for blomsterelskere. Jeg følte vel at blikktaket ikke stod helt i stil til blomstene, og idyllen raskt kunne bli forstyrret av mygg. Neste hadde bedre standard og lå ved vannkanten, men en kreativ løsning i forhold til de som antakeligvis hadde skilt ut tomta opprinnelig. Så nå har jeg bestilt ett par helgeturer som sikkert blir rimeligere og mindre slitsomt enn et idyllisk oppussingsobjekt.

Som oftest er det jobb jeg har hatt lyst å skifte. Med mange helligdager får men jo bedre tid å tenke. Men før jeg har fått summet meg til å tenke mer seriøst på det, er mai over. Da er det snart sommerferie. Dersom du tenker å skifte jobb, vil vårt neste blogginnlegg handle om det.

Det er helt greit å være rastløs innimellom. Utforske nye ting, for så å finne ut at det du har funker veldig bra.

Mai

tilbake igjen

Hverdagshelt1 klatrer videre

Det har vært stille fra oss en stund. Det er flere årsaker til det, sånn som det ofte er. Innimellom alle planene kom livet litt i mellom. Nå er det lyst ute og vår, og vi satser på å ha mer energi og tid til bloggen.

For min del hjelper det på at junior har flyttet på eget rom, startet i barnehage og at det forhåpentligvis blir mindre sykdom og mer søvn på meg fremover. Vi har mange spennende planer så det er bare å følge med mens vi klatrer videre…