Vondt kne, kneoperasjon og prosessen med å gå normalt igjen

Når kneet må byttes ut

Et vondt kne, eller et vondt ledd er vi som er litt voksne vant til. Vi står han av som vi sier på godt nordnorsk. Det er en litt tristere beskjed når kneet må byttes ut. Men det positive i det er jo at da skal det bli så bra etterpå. Jeg vil jo i etterkant si at prosessen kan sammenliknes med en fødsel. Først får en beskjeden om hva som skal gjøres, så en dato, så prosessen. Til forskjell fra en fødsel er ikke dette glemt to dager senere, det tar litt lengre tid. Men 3 måneder etter er det meste ok.

Klar for operasjon

Jeg var tøff som bare det (følte jeg) og tok bussen til sykehuset den dagen operasjonen var. Det siste jeg hørte før jeg sovnet var: å for et langt og fint bein.

Like tøff etterpå da jeg våknet til flotte toner av Dire Straight Sultans og Sving, en av mine favoritter.

Ikke like tøff om natten da jeg måtte ha hjelp av to sykepleiere for å gå på do, men jeg GIKK på do, med litt støtte.

Natten etter spurte jeg litt fortvilet om mer smertestillende, og fikk det.

Så hjem.

Hjem for å trene

Trening trening og trening, det var lærdommen på forhånd. Og måtte gjennomføres. Dagene gikk greit, nettene var vanskelige. Men alt i alt gikk det bra.

En tanke jeg husker godt da jeg lå på sofaen en av de første dagene var at kaffekannen skulle vært flyttet og vasket, for kaffen var gammel og kald. Men det var ikke aktuelt at jeg skulle gjøre det, så det fikk den bare stå.

Og noen dager senere gikk jeg frem og tilbake med krykker og ut på verandaen en tur. Informerte mannen min om at jeg gikk meg en tur ute. Hæ, sa han. Skal du helt ut!!

Tida går, og sakt blir alt bedre

Dagene og ukene gikk og jeg skulle begynne og trene i fysioterapi. Taxi frem og tilbake høres jo flott ut, men er passe kleint. Småprat med taxisjåfører og mye venting. Ikke gøy.

Tenkte etter en tid at nå var det på tide å kjøre selv. Har automatgir og det var venstre foten som var vond, så det burde gå bra. Det gikk, men det var ikke godt.

Den største utfordringen var å komme seg inn i bilen i en trang garasje. Det hadde jeg ikke tenkt på. Det var ikke godt for å si det pent, men det gikk.

Familie og ferie

Etter 6 uker var det tur sørover med bil. Oslo, Danmark, bil, båt og bryllup.

Bil og det sosiale gikk greit. Slitsomt men greit.

Båt til København, vet dere hvor mange trapper det er på danskebåten? Det er mange! Og lange heiskøer. Da tar en trappene og får heller akseptere å ikke sove så mye om natten.

Og sengen var sykt vond så da hadde jeg noe konkret å klage på.

Hjemtur, kjøretur fra Gøteborg til Trøndelag. Hadde planer om overnatting underveis i løpet av de 100 milene men det var lite aktuelt. Jeg ville hjem. Ingen flere nye senger.

Kneet og livet begynner å bli normalt

Mestringsfølelse er godt.

På buss med krykker, høflig bussjåfør.

Første gang jeg klarte å gå ned en lang trapp men noe i hendene uten å lure på om det gikk bra.

For ikke å snakke om første fjellturen.

Kommentar fra fysioterapeuten jeg går til, husk at hvis du hadde gått slike turer med et vanlig kne ville du og ha hatt vondt, så bare stå på og forsett slik.

Når jeg tar i på trening så tennene gnisser og grimasene vises får jeg en klapp på skulderen og påminnelse om hvor lett de neste fjellturene vil bli.

Mestring i å klare hverdagen og å jobbe. Det å ha litt overskudd til å ikke bare ligge på sofaen. Det tok tid men det ordnet seg.

Mestring å noe så enkelt som å sitte i solen. Det å sitte i solen og ha skygge på kneet er ikke lett. Hvis noen har prøvd det vet de hva jeg mener. Alle parasoller er laget for å ha hodet i skyggen.

Mestring i det å ta et varmt bad. Noe som ikke har vært aktuelt på mange måneder pga at varme=opphovnet og vondt.

Gleden med å tilbringe en stund i badstuen med mine søstre.

Tilbake til hverdagen

Høyrekneet er heldigvis bra, iallfall ikke så verst. Så må jeg igjennom dette en gang til med tiden er det bare å hoppe uti det.

Vi må alle nyte hver dag så langt vi kan, det er mest hverdager og hverdagsgleder.

Akkurat nå er det gleden over å være frisk nok til å snart ha to ukers ferie som nytes. Det er jo dette som er livet.

Livet kan ikke bli bedre enn endelig å kunne gå på fjellet igjen etter kneoperasjon.
Om å kjøpe en jakke

Mote er rart

Klær må vi ha, men må det være årets modell?

På høstens varmeste dag fant vi tid til å shoppe litt skoleklær for kalde dager. Buksene til jenta vår er blitt vel korte i løpet av sommeren.

Klær er ikke enkelt. Buksene skal sitte perfekt hele veien, og det kan by på utfordringer når bredden ikke står i forhold til lengden. Men etter litt prøving ble et par eksemplarer godtatt.

Jakker derimot, er enklere. De skal være store og vide. På vei mot kassen falt blikket hennes på en heeelt perfekt jakke. Iallefall nesten, det kunne vært litt mykt stoff/pels inne i hetta.

Jeg så på prisen og var ikke helt overbevist. Bra merke og nøytral farge, men det var jo ikke det vi kom for å kjøpe.

I mellomtiden lette den håpefulle eieren av en ny jakke videre. Hun fant en helt lik jakke, og denne hadde mykt stoff inne i hetta. Og den var satt ned flere hundre kroner.

Det må vel være en tynnere variant, sa jeg, men det var det ikke. De var prikk lik, utenom hetta og fargen på ribbestrikken nederst på ermet.

Det var sannsynligvis fjorårets modell som det var en igjen av. I rett størrelse. Som hang og ventet på oss.

Mote er rart. Bare det er årets modell kan de sette opp prisen. Det koster å endre de små detaljene:)

Ulsrudtjernet

Sykkel for tog

Nå som valget er over, og vi ser at MDG er en av Oslo sine store vinnere – så vil jeg rett og slett komme med et par ønsker. Miljøvern og sykling er i vinden som aldri før, iallefall her i hovedstaden. Men jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at det finnes ikke klær nok i verden til å få meg til å sykle vinterstid, og jeg tror ikke jeg er alene om den tanken. Men vindtunneller på sykkelstiene inn til sentrum kunne hjulpet, da kunne vi sust avgårde uten å kjenne den sure vintervinden. Vi bør iallefall få oppvarmede sykkelveier, så vi slipper is og snø på veien ihvertfall 😉

Men et ønske som ikke er en spøk (de over er ikke en spøk, mer en uoppnåelig drøm) er at jeg ønsker sammenhengende sykkelstier, som det bare skal være sykler på ! Så vi slipper og sykle på de som går, og vi slipper og bli påkjørt av de som kjører bil. Sykkelstiene må og være sammenhengende, ikke plutselig brytes opp av en bit hvor vi sykler i veien eller på fortau. Jeg har mange ganger beundret sykkelveiene i København, de vet hva de gjorde når de planla sykkelveier i den byen.

Og en kommentar til dette med å få folk til å sykle til jobb. Her er det bare og fortsette med det flotte arbeidet dere gjør på Østfoldbanen. Etter sommerens mange uker uten tog, så fortsatte Vy med å kjøre togene sine veldig sakte – og innstilte alle innsatstog. Dette grunnet diverse utbedringer og problemer etter sommerens arbeid.  En dag var det virkelig trøbbel, togene sto samtidig som det høljet ned ute. https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/oplzza/tordenvaeret-skaper-togkaos. Folk var rimelig frustrerte, og dagen etter så jeg at vi var 1196 som hadde syklet forbi telleren på E18 (Mosseveien). Det er rekordhøyt, vanligvis når jeg sykler hjem ligger det på alt mellom 700 til  900. På veldig fine dager kan være oppe i 1000. Og tallet har holdt seg rimelig høyt en stund etter det, selv nå som det begynner og bli en smule kaldt på morgenen. Og Vy fortsetter jo med problemene sine, så vi sykler vi så lenge vi klarer.

telleren på mosseveien

Historien om vesken

Når jeg var på bryllupsreise i Paris i 2014 så jeg en veske i vinduet på Louis Vuitton butikken som jeg forelsket meg helt i. Jeg klarte ikke å glemme vesken og sommeren 2018 bestemte jeg meg for at nå skulle jeg kjøpe den. Jeg blir litt stresset av å handle på luksusbutikker, og fant et pent brukt eksemplar på Ebay som jeg bestilte.

Gleden ble dessverre kortvarig når jeg fikk en falsk veske i posten. Det luktet plastikk allerede før jeg åpnet esken, så du trengte ikke et trent øye for å skjønne at jeg hadde blitt lurt. Heldigvis hadde jeg betalt med paypal, og etter mye frem og tilbake fikk jeg beskjed om at jeg skulle få tilbake pengene mine dersom jeg fikk verifisert i Louis Vuitton butikken at vesken var falsk. Jeg tenkte meg gru på å ta med meg den stygge plastikkvesken i butikken, og syntes hele opplegget var fryktelig pinlig. Men for å få hele seansen overstått så fort som mulig tok jeg med meg datteren min på tre år og kusina hennes på 10 og dro på bytur med den stygge vesken.

På turen stakk vi innom Louis Vuitton butikken. Der fikk jeg beskjed om at Louis Vuitton ikke driver med slik verifisering. Det i seg selv var fryktelig pinlig. Store Manageren var tilfeldigvis i butikken og jeg fikk også snakket med han, som ga meg visittkortet sitt og ba Pay pal kontakte han direkte om deres retningslinjer. For å bøte på min flauhet over hele situasjonen kjøpte jeg vesken hos Louis Vuitton når jeg var der. Mens jeg sto og snakket med betjeningen om min nye veske fant datteren min ut at det var fint å sprette litt med sprettballen sin i butikken. (Den hadde hun smuglet med seg på vår bytur uten at jeg visste om hele sprettballen). Jeg fikk ikke med meg at hun tok frem sprettballen, og observerte i sidesynet en sprettball og to ansatte som løp etter den – og skjønte umiddelbart hvor den kom fra. For min del gikk situasjonen fra vondt til verre, og jeg klarte heldigvis å få tak i sprettballen fra en ansatt uten for mange tårer fra min datter (som ville sprette mer). Midt i denne seansen kom en annen ansatt og tilbød barna eplejuice i fine knuselige glass, som jeg også måtte få spesielt treåringen til ikke å knuse mens vi ventet på at han pakket inn vesken min. Jeg har aldri vært så svett og flau etter en handletur.

(Pay pal refunderte beløpet etterpå, jeg var passe sint når jeg fortalte min saksbehandler at Louis Vuitton ikke driver med slik verifisering av vesker og beløpet kom på kontoen kort tid etter det).

Kommunevalg 2019

Kommunevalget er rett rundt hjørnet, men hvem skal vi stemme på?

Det er vel flere enn meg som fortsatt ikke er overbevist av noen av partiene. Sirkuset rundt valgkampen har vært like stort i år som tidligere. Valgløftene er store.

Alle må stemme, sier politikerne. Ellers kan sofasitterne kuppe valget.

Vi som ikke er sofasittere, vi som stemmer hvert eneste år fordi det er vår plikt, vi får heller ikke valgresultatet til å matche de valgløftene vi stemte på.

Ved forrige kommunevalg kjente jeg godt til den personen som stod på listetoppen på det partiet jeg stemte på. Yes, tenkte jeg, denne gangen blir det kanskje noen endringer. Men slik ble det ikke. De endringen som har vært størst har ikke kommet fra dette partiet. De kan ikke bestemme noe som helst, fordi de er avhengig av de partiene de styrer sammen med.

Mandag er det en ny sjanse, men hva skal man stemme ut fra?

Det samme partiet som sist, der valgløftene er store i år også, men får de gjennomslagskraft nok til å gjennomføre dem? Det kommer helt an på hvem som skal styre sammen med dem, for alene blir de ikke.

Skal man stemme på den partilederen man gjør en best jobb for kommunen, uavhengig av parti?

På Andenes har politikerne besluttet å legge ned flystasjonen. De politikerne som vedtok dette for tre år siden, kommer ikke lokalbefolkningen der til å stemme på. Der har Senterpartiet sagt de vil jobbe for å beholde flystasjonen, og vil derfor få de fleste stemmene i kommunen. Ordførerkandidat Kjell-Are Johansen fra AP har bedt AP sentralt å droppe valgkampbesøket til Andøya, da innbyggerne i kommunen ikke har tiltro til dem. En ny meningsmåling viser at SP vil gjøre det historisk godt i hele Nordland.

Det er ikke enkelt å velge. Det er enda vanskeligere å se inn i framtida. Om de valgløftene vi tror på vil bli gjennomført.

Lokalsamfunnet er viktig for oss, og vi må ha tro. Det er mange flinke ildsjeler der ute som jobber for at vi skal ha det bra. Så vi får forsøke å se gjennom det øverste laget og ta turen til valglokalet.

For din stemme er viktig, tross all tvil. Godt valg!

Kommunevalg 2019