Historien om vesken

Når jeg var på bryllupsreise i Paris i 2014 så jeg en veske i vinduet på Louis Vuitton butikken som jeg forelsket meg helt i. Jeg klarte ikke å glemme vesken og sommeren 2018 bestemte jeg meg for at nå skulle jeg kjøpe den. Jeg blir litt stresset av å handle på luksusbutikker, og fant et pent brukt eksemplar på Ebay som jeg bestilte.

Gleden ble dessverre kortvarig når jeg fikk en falsk veske i posten. Det luktet plastikk allerede før jeg åpnet esken, så du trengte ikke et trent øye for å skjønne at jeg hadde blitt lurt. Heldigvis hadde jeg betalt med paypal, og etter mye frem og tilbake fikk jeg beskjed om at jeg skulle få tilbake pengene mine dersom jeg fikk verifisert i Louis Vuitton butikken at vesken var falsk. Jeg tenkte meg gru på å ta med meg den stygge plastikkvesken i butikken, og syntes hele opplegget var fryktelig pinlig. Men for å få hele seansen overstått så fort som mulig tok jeg med meg datteren min på tre år og kusina hennes på 10 og dro på bytur med den stygge vesken.

På turen stakk vi innom Louis Vuitton butikken. Der fikk jeg beskjed om at Louis Vuitton ikke driver med slik verifisering. Det i seg selv var fryktelig pinlig. Store Manageren var tilfeldigvis i butikken og jeg fikk også snakket med han, som ga meg visittkortet sitt og ba Pay pal kontakte han direkte om deres retningslinjer. For å bøte på min flauhet over hele situasjonen kjøpte jeg vesken hos Louis Vuitton når jeg var der. Mens jeg sto og snakket med betjeningen om min nye veske fant datteren min ut at det var fint å sprette litt med sprettballen sin i butikken. (Den hadde hun smuglet med seg på vår bytur uten at jeg visste om hele sprettballen). Jeg fikk ikke med meg at hun tok frem sprettballen, og observerte i sidesynet en sprettball og to ansatte som løp etter den – og skjønte umiddelbart hvor den kom fra. For min del gikk situasjonen fra vondt til verre, og jeg klarte heldigvis å få tak i sprettballen fra en ansatt uten for mange tårer fra min datter (som ville sprette mer). Midt i denne seansen kom en annen ansatt og tilbød barna eplejuice i fine knuselige glass, som jeg også måtte få spesielt treåringen til ikke å knuse mens vi ventet på at han pakket inn vesken min. Jeg har aldri vært så svett og flau etter en handletur.

(Pay pal refunderte beløpet etterpå, jeg var passe sint når jeg fortalte min saksbehandler at Louis Vuitton ikke driver med slik verifisering av vesker og beløpet kom på kontoen kort tid etter det).

Jobbsøkeprosessen

Ventetid

Det å søke ny jobb er tidkrevende og et lite energisluk. Først brukte jeg mye tid på å finne ut hva slags jobber jeg ønsker å søke på og hvor de kan ligge. Som småbarnsmor har reisevei blitt viktigere enn før. For meg er det viktig at jeg har en jobb med spennende arbeidsoppgaver, med rom for faglig og personlig utvikling og hvor lønnen er høy nok. Dersom reiseveien derimot er svært kort, kan jeg fire på alle krav. Da er eneste kravet er da at jobben må være spennende nok til at jeg i hvert fall har lyst til å gå på jobb.

Nå har jeg søkt på to jobber. Underveis fant jeg ut at den ene jobben ville jeg ikke ha likevel. Den andre jobben har jeg vært på jobbintervju hos. Bildet over er tatt rett før jeg skal inn. Jeg syns det er helt unaturlig å selge seg inn på den måten som man må gjøre på intervju. Jeg liker ikke intervju. Dersom du også skal på intervju og syns det er passe pyton anbefaler jeg å se NRKs serie «kroppsspråk» om jobbintervju. Jeg så den to ganger før intervjuet og det hjalp meg å huske på sittestilling, ikke nikke for mye og å være åpen i kroppsspråket. https://tv.nrk.no/serie/kroppsspraak/2018/DVFJ69002216

Intervjuet er overstått, så da er det bare å lene seg tilbake å se hva resultatet blir. Det er punkt 3 over hva som er krevende – ventingen! Først vente på intervju, så vente på om de vil sjekke referanser, så å høre om de vil ansette meg. I mellomtiden har jeg funnet en ny jobb jeg vil søke på, så da er det bare å gjenta prosessen på nytt… Jeg tror at øvelse gjør mester og at jobbintervju også bli lettere etter hvert.

Når du ringer politiets nødnummer 112, men de ikke kommer.

Når du ringer politiets nødnummer 112, men de ikke kommer

For en stund siden gikk jeg forbi et hus mens jeg var ute med barna mine. Jeg hørte lyder jeg ikke bruker å høre, som roping og skriking av uvanlig høy styrke, og ble stående å høre etter. Jeg skjønte ikke hva som skjedde. Var det en som kjeftet på hunden sin? Man bruker ikke å kjefte slik på et menneske var min første innskytelse. Deretter hørte jeg noe som hørtes ut som voldsutøvelse. Det hørtes ut som tre slag, og etter det eskalerte hylingen, skrikingen og alt. Jeg snudde meg mot venninnen min og så at hun hadde oppfattet det samme som meg. Vi var enige om at inni det huset er det nå en kvinne som får ordentlig bank av sin mann. «Grisejuling», var uttrykket venninnen min brukte.

Vi sto der med flere små barn og ingen av oss hadde lyst til å gripe i et ukjent hus til ukjente mennesker. Det er ikke lenge siden en kvinne ble drept i Kristiandsand fordi hun bare ville hjelpe, og jeg har etter dette blitt skeptisk til å gripe inn i andres konflikter. Vi bestemte oss for at vi måtte ringe 112. Jeg ble skikkelig redd for hva som skjedde bak dørene til huset, men kunne ikke forlate barna mine. Jeg var også redd for hva vedkommende som jeg tror slo kona si ville møte meg med. Jeg kunne ikke ta sjansen på at han kunne være ruset og finne på å utsette meg for noe, han kunne ha kniv og han kunne hatt våpen.

Jeg tenkte at det tryggeste var å ringe politiet. De har spisskompetanse på feltet, de er trent til å håndtere slike situasjoner og familievold er en prioritert sakstype. Jeg var sikker på at ved å ringe politiet så ville de komme og hjelpe kvinnen i huset MED EN GANG. Jeg ringte 112, jeg fortalte om min bekymring, og vi fant et sted barna kunne leke mens vi ventet på at politiet skulle komme – men de kom ikke. De hadde kanskje andre viktigere oppdrag?

Jeg lurer på hva som skjedde med kvinnen. Kom hun seg ut av huset uten at jeg så det? Jeg lurer på hvordan det går med henne og om hun fortsatt er i et forhold med han som jeg hørte skreik og slo henne. Hun er neppe død for da ville jeg lest om det i avisen. Jeg hørte at han kastet henne ut av huset og sa at han ikke ville se henne igjen. Er de fortsatt sammen? Det er velkjent at voldsoffer holder sammen med voldsutøver i lang lang tid etter at de burde brutt forholdet. Jeg lurer på om hun har blitt utsatt for mer vold. Hvis de fortsatt er sammen så lurer jeg på hvorfor hun ikke gjør det slutt med han.

Jeg lurer på hvorfor politiet ikke kom. Hva var det som var viktigere enn akkurat dette? Finnes det situasjoner hvor det er viktigere enn at politiet griper inn – både av hensyn til fornærmede, men også av hensyn til tilliten til politiet. Hvordan kan jeg vite at politiet vil komme neste gang jeg opplever at det er en umiddelbar fare for liv og helse? Jeg hadde en klump i magen resten av den dagen – for at situasjonen var så ubehagelig, for at jeg burde ha grepet inn og ringt på husdøren, men valgte å ikke gjøre det, og for at politiet ikke kom når jeg så sterkt ønsket at de skulle komme.

På regjeringens sider er nærpolitireformen beskrevet slik:

«Målet med nærpolitireformen er å sikre tilstedeværelse av et kompetent og effektivt lokalt nærpoliti, der befolkningen bor, og samtidig utvikle gode fagmiljøer som er rustet til å møte dagens og morgendagens kriminalitetsutfordringer.»

Dette er mitt første og eneste møte med politiet hvor jeg har ringt 112. Etter min vurdering virker det som det er en lang vei å gå før reformen har sikret tilstedeværelse av et effektivt lokalt nærpoliti…

Når du ringer politiets nødnummer 112, men de ikke kommer.

Bomstasjoner i Oslo, dårlige veier i utkant-Norge

NÅ ÅPNES DE NYE BOMSTASJONENE i Oslo

I dag er dagen det innføres flere bomstasjoner og endret takstsystem for bilister i Oslo og Akershus. Med det nye systemet blir det som kjent lavere pris per passering enn i dag, men det blir i realiteten bomstasjoner overalt som vi må passere, og gjerne flere passeringer per biltur. Målet er at flere skal være med på å betale for vei- og kollektivtiltakene i Oslopakke 3.

Vi er en småbarnsfamilie som enda ikke har byttet ut bensin-stasjonsvognen vår. Det er flere grunner til det. For øyeblikket trenger vi stort bagasjerom til vogn, vi har to store bakovervendte barnestoler, mannen min elsker bilen og den er trygg og god. Om noen år har vi behov for en mindre bil, og da vil vi bytte den ut – trolig i en liten elbil. I dag koster det 49 kr når vi passerer bommene, og det svir både når vi kjører gjennom bommen og når autopass-regningen skal betales. Jeg er spent på hvor mye hver biltur vil koste fremover. Det er på det rene at uansett hvor vi skal dra vil vi måtte kjøre gjennom både en og flere bomstasjoner.

Det er mange meninger om bomstasjonene. Denne debatten vil nok pågå i det uendelige. Vei er viktig. Hvordan veiene skal finansieres er et viktig spørsmål, og særlig når vi må betale en stor del av kostnadene. Uten god vei kan det bli vanskelig. For eksempel nekter ambulansen å hente mennesker på Reinøya fordi veien der er for dårlig, og de bruker mye penger på ødelagte støtdempere. Der er det ikke nok mennesker som bor til at befolkningen blir hørt på at de har behov for ny vei. Jeg kjørte selv på den veien for noen måneder siden og var redd for at leiebilen skulle bli ødelagt.

Dersom dere lurer på hvor de dårligste veiene i Norge er, kan dere lese NRK Sogn og Fjordane sin kåring av de ti verstingene.

Så alt i alt skal jeg vel være glad for de veiene vi har, og så får vi heller diskutere mer hvordan veiene skal finansieres. Er det rett at det skal være så dyrt å kjøre bil?

LEPPE-, KJEVE- OG GANESPALTE – en liten oppdatering siden sist

Ganeoperasjon

Det er flere som har etterspurt status i forhold til forrige innlegget jeg skrev om min sønn med spalte, så her kommer en oppdatering.

 

Junior ble operert som planlagt i februar. Han var frisk og fin, og besto den medisinske testen med glans. Dette er som kjent ikke noe selvfølge midt i verste influensatid, og særlig når man har en storesøster på 3 år og begge foreldre tar kollektiv til jobb daglig. Jeg liker ikke narkose, og syns den er noe av det værste med prosessen. Jeg får vondt bare med tanken på akkurat det øyeblikket hvor man gir fra seg barnet til «fremmede», for deretter at han skal legges i narkose. Selv om det er lite komplikasjoner med narkose i Norge er jeg likevel redd for at han ikke skal våkne av narkosen. Derfor er det viktig at han i hvert fall er helt frisk før han legges i narkosen. På sykehuset fikk vi beskjed om å ikke forsøke å «lure de», dersom barnet egentlig er sykt bare for å få gjennomført operasjonen. Det kunne ikke falt meg inn!

 

Junior har strøket på samtlige hørselstester etter at han ble født. På fødeavdelingen beroliget de meg med at han ga noe utslag, så døv var han ikke. Når han var 15 dager ble han retestet på sykehuset hos en audiograf. Det gikk dårlig, og det ble snakk om både «mekanisk hørselstap, «høreapparat» og «døv». Det var vondt for en nybakt småbarnsmor å høre. På det tidspunktet gikk heller ikke matingen særlig bra, og det var umulig for meg å si om han egentlig reagert og oppfattet lyd, selv om jeg trodde det. Det tar ca 20 minutter å kjøre fra vårt hjem til sykehuset, og både jeg og junior gråt hele veien hjem etter den legetimen. Han fordi han var sulten og ikke klarte å spise godt i bilen eller på et offentlig sted. Jeg fordi jeg lurte på hvordan livet hans ville bli hvis han både skulle ha alle komplikasjoner det å bli født med spalte kan medføre samtidig som han hadde høreapparat, eller var døv. Hvordan skulle det bli? Ville han bli mobbet for det? Både regulering, arr på overleppen sin og høreapparat, alternativt døv? Og sikkert briller i tillegg, siden svakt syn også er en familiesvakhet hos oss.

 

Neste retest gikk bedre, og i følge audiografen gikk den «så bra som den kunne gå». De konkluderte med at han kun hadde vann i ørene, men at hørselen utover det skulle være normal. Ved ganelukkingsoperasjonen fikk han dren i begge ører, og nå skal hørselen hans være god. Vi skal på kontroll til ørelegen hans snart, og da får vi også se om drenene sitter som de skal. Det har ikke vært noen komplikasjoner med dem, han har ikke vært plaget med ørene og det ser lovende ut.

 

Selve ganelukkingen gikk som den skulle og kirurgen som opererte var fornøyd operasjonen. Når kirurgen er fornøyd er vi også det. Det ser også ut som om det har grodd fint i etterkant av operasjonen. Vi har fått beskjed om at vi skal se etter «hull», og det ser helt og fint ut. Vi skal til kontroll om noen måneder på sykehuset, og da håper jeg at de bekrefter det vi tror i dag. Jeg skulle ønske jeg kunne skrevet mer om hvordan selve operasjonen og dagene i etterkant gikk. Jeg ble dessverre syk på operasjonsdagen, med kraftig feber og influensa. Jeg var så slått ut at jeg ikke klarte å stå på føttene engang, så mannen min måtte bo på sykehuset alene og ta alt ansvar i forbindelse med operasjonen. Det var ikke godt for mammahjertet, og føltes litt som om jeg sviktet på oppløpet etter å ha latt hele livet mitt, både mitt jobbliv, familieliv og sosiale liv kretse rundt operasjonsdagen i månedsvis. Det at jeg var syk gjorde at junior ikke fikk dra hjem før jeg (og storesøster, som jeg smittet) var frisk nok til å ikke smitte han, og han måtte derfor være på sykehus fem dager etter lukkingen.

 

Junior er ikke noe glad i å vise frem ganen sin, så derfor blir det ikke noe bildet av den. Det er for øvrig for spesielt interesserte, men jeg titter inn i ganer når jeg møter andre spaltebarn – både opererte og uopererte.

 

Leppelukkingsoperasjonen til junior var veldig vellykket. Fastelgen hans beskrev den som «fantastisk bra resultat» i journalen hans, og det er en oppfatning vi deler. Resultatet er så bra at når jeg forteller fremmede at han er operert, må de se ekstra nøye på han før de gjerne sier «Det så jeg ikke før du sa det». På dagskurset fikk jeg beskjed om at jeg må ha et svar klart når barna i barnehagen spør om hva som har skjedd med leppa til junior og hvorfor han er annerledes, slik at jeg ikke ble utafor og startet å gråte når jeg fikk det spørsmålet. Jeg har naturligvis svaret klart, men ingen har stilt det spørsmålet og det tror jeg heller ikke vi kommer til å få med det første. Han er innvilget barnehageplass på særskilt grunnlag, men vårt fokus har ikke vært på at han er annerledes utsendemessig – for det er han ikke. For oss var det viktig at han startet i barnehage så tidlig som mulig, for å forhindre skjevutvikling i forhold til hans språk. Nå som ganen og leppen er lukket, er vårt neste mål at han lærer å snakke og uttale alle ord – som alle andre. Ettersom han for øyeblikket ikke har sagt et eneste ord hittil, med unntak av «mamma» hvis du legger godviljen til, så er dette noe som ikke er aktuelt før om noen år. Inntil videre skal han leve og bli behandlet som alle andre, og han er heller ikke annerledes enn andre. Han er helt perfekt og akkurat slik han skal være.
hverdagshelt1 - leveregler

Be present. Make love. Make tea.

Fine leveregler
forfattet av Paulo Coelho

Be present. Make love. Make tea.
Avoid small talk. Embrace conversation.
Buy a plant, water it. Make your bed. Make
someone else’s bed. Have a smart mouth,
and quick wit. Run. Make art. Create.
Swim in the ocean. Swim in the rain. Take
chances. Ask questions. Make mistakes.
Learn. Know your worth. Love fiercely.
Forgive quickly. Let go of what doesn’t
make you happy. Grow.

tilbake igjen

Hverdagshelt1 klatrer videre

Det har vært stille fra oss en stund. Det er flere årsaker til det, sånn som det ofte er. Innimellom alle planene kom livet litt i mellom. Nå er det lyst ute og vår, og vi satser på å ha mer energi og tid til bloggen.

For min del hjelper det på at junior har flyttet på eget rom, startet i barnehage og at det forhåpentligvis blir mindre sykdom og mer søvn på meg fremover. Vi har mange spennende planer så det er bare å følge med mens vi klatrer videre…

Leppe-, kjeve- og ganespalte

Leppe, kjeve, ganespalte

Ett av barna mine er født med ensidig leppe-, kjeve- og ganespalte. Vi oppdaget det på ordinær ultralyd i uke 18. Da visste vi ikke omfanget, men vi ble henvist videre til medisinsk avdeling for fosterdiagnostikk. Etter flere undersøkelser der ble det avklart at spalten trolig bare var ensidig og at spalten trolig også omfattet kjeve- og ganen. De fant ingen andre avvik hos fosteret, men kunne ikke utelukke Downs syndrom, for det er vanskelig å utelukke for alle foster.

Leppe-, kjeve- og ganespalte er en misdannelse som forekommer hos ca 2 av 1000 nyfødte barn, ca 130 barn hvert år. Årsaken til disse misdannelsene er ikke kjent, men man ser en opphopning i enkelte familier – slik som vår. Selv om jeg både visste hva det var og har andre familiemedlemmer med spalte og bekjente med barn med spalte, var det overraskende at sønnen min skulle ha det.

Spalten gjorde at resten av mitt svangerskap ble fullt av bekymringer, og istedenfor å glede meg til å møte sønnen vår gruet jeg meg. Når han endelig kom til oss, så han ut slik som på bildet. Han var helt perfekt og akkurat sånn som han skulle være!

Vi hadde, som de fleste andre, startproblemer med matingen. Han ville ikke ta flaske og var ikke interessert i å spise så mye MME som han trengte for å gå opp i vekt. Dette gjorde at han først ble operert når han var 4 måneder gammel, istedenfor rundt 3 måneder som er det vanlige operasjonstidspunktet. Gjennom en plastikkirurgisk operasjon lukket de leppen og opererte nesen til junior. Nå venter vi på at han skal lukke ganen, og etter dette håper vi at det blir mange operasjonsfrie år. Han hadde egentlig time for operasjon for noen uker siden, men klarte å bli syk – til tross for at vi har tatt alle forhåndsregler for å holde han frisk. Vi avlyste feiringen av hans ettårsdag for å forhindre at han skulle bli smittet av familiemedlemmer, vi har tatt storesøster ut av barnehagen to uker før operasjonsdatoen og vi har holdt oss hjemme for å unngå alt av smittekilder. Likevel ble han syk – uten at vi skjønner hvordan han kan ha blitt smittet. Nå er junior og faren hjemme alene, mens jeg er på hytta med storesøster. Vi får bare krysse fingrene for at han holder seg frisk til mandag, hvor han skal gjennom en medisinsk vurdering.

I ettertid skulle jeg ønske at jeg ikke hadde funnet ut av spalten før fødsel. Da ville jeg sluppet alle bekymringer knyttet til det å få et barn med spalte. Når man googler spalte kommer det opp veldig mange «problemer» og «utfordringer» det vil føre med seg. For vår del har kun en brøkdel av disse slått til hittil, og etter første operasjon har det knapt vært utfordringer som er spalterelatert. Det eneste har vært at han lett setter ting fast i halsen, så både jeg og mannen min dro på førstehjelpskurs for barn for å lære hvordan vi skulle håndtere det.

Bortsett fra at de første fire månedene var vanskelige, er han helt normal og spalten plager oss lite i hverdagen. Når vi fikk dreisen på matingen har han fulgt sin vektkurve. Han er aldersadekvat og har ingen særlige behov. I tillegg er han verdens nydeligste gutt – han er morsom, sjarmerende, snill, han har masse meninger allerede og er gøy å være sammen med. I den grad det er tillatt å si det, er han en mye lettere og mer bedagelig person enn storesøstra si.

Mitt råd til andre foreldre som får barn med spalte må være at man må forsøke å ta problemene når de kommer, istedenfor å ta sorgene på forskudd. En av de største sorgene for min del var å ikke kunne amme. Jeg er glad for at vi har fantastisk morsmelkerstatning i Norge. (Husk at amming og mamming er to forskjellige ting!)

Dersom du har spørsmål om barn med spalte er det bare å sende en e-post eller legg igjen en kommentar under.

Når en kollega ikke liker deg

Når hverdagen blir for tøff

mobbing i arbeidslivet

Som arbeidstaker møter vi ofte vanskelige og ubehagelige situasjoner. I denne bloggen kommer vi til å ha en serie av arbeidslivsrelaterte temaer.

Det første temaet er:
Hva gjør man som ung og nyutdannet når man står overfor utfordringer som man ikke har kunnskap, livserfaring eller kompetanse til å takle?

For min del møtte jeg en kollega som ikke likte meg i min første jobb etter studiet. Han sørget for å gjøre livet mitt så vanskelig at jeg fikk betennelse i nakken og tensjonshodepine. For å bli frisk måtte jeg være sykemeldt en periode og gå til behandling hos fysioterapeut flere ganger i uken til det ble borte.

Kollegaen var over meg i stilling, like gammel som foreldrene mine og behandlet meg svært dårlig. Han var nedlatende, snakket stygt om meg både foran meg, foran klienter og bak ryggen min. Han gav meg arbeidsoppgaver som skulle løses på kort tid uten instruksjoner for hva og hvordan de skulle løses. Det var uendelig med hersketeknikker, trakassering, nedlatende kommentarer, ett tilfelle av offentlig utskjelling og ett tilfelle hvor han forsøkte å smelle døren i ansiktet mitt to ganger foran sjefen.

Den siste episoden fikk sjefen til å reagere. Han sa at den episoden var den verste behandlingen han hadde sett av en ansatt, både som arbeidsgiver og som advokat som hadde jobbet med arbeidsrett i 30 år. Jeg slapp å jobbe med denne kollegaen etter det.

I dag tenker jeg ikke på denne kollegaen lenger. Jeg mottok en e-post fra han for noen år siden som jeg ikke svarte på, og jeg regner ikke med at han vil kontakte med igjen.

Han har beklaget sin oppførsel, han fikk en advarsel for hans opptreden overfor meg fra vår arbeidsgiver og alle rundt oss fra den tiden er klar over at han behandlet meg dårlig, uten at de nok vet hvor dårlig det var.

Det som irriterer meg med denne historien er at når jeg er på jobbintervju, er jeg redd for spørsmålet: har du tidligere vært i konflikt på jobb? Jeg syns det er vanskelig å svare på dette – uten å virke som en konfliktskaper og uten å lyve.

HVORDAN SER VERDEN UT OM 50 ÅR?

Denne uken hadde jeg med meg barnebarnet på jobb. Hun hoppet og spratt etter meg, så jeg satte henne foran PCen. Hun bruker vanligvis ipaden til lek og lekser, slik at det å leke med PC og Word opplever hun som litt gammeldags og veldig spennende.

Jeg sa at hun kunne skrive om hvordan verden vil se ut om 50 år. Hun så ut som et spørsmåltegn. Hva er 50 år frem i tid når du er 9 år? Hun skjønte ikke hva jeg mente og så dumt på meg. Oppgaven ble endret til å lage et slektstre. Det var mer forståelig og håndterbart – at det faktisk var en generasjon før oss og at det vil komme nye generasjoner etter oss.

Spørsmålet om hva fremtiden bringer er spennende. Det er vanskelig å se for seg hva neste uke bringer, hvor man er om ett år eller tre. Vil vi fortsette å være ved god helse? Vil jeg bli bestemor flere ganger eller oppleve å bli oldemor? Vil barna mine få de jobbene de drømmer om? Vil vi være lykkelige? Vil de drømmene vi har bli realisert eller blir de bare tanker? Medfører det riktighet at vi i fremtiden vil ha selvkjørende biler og at griser kan bære frem foster? Livet inneholder mange store spørsmål, som må besvares underveis mens man lever.

Hvis man ser bakover i tid – 50 – år, så har det vært en voldsom utvikling i alle ledd. Vi har fått bedre økonomi, bedre helse, vi lever lenger, vi får færre barn enn tidligere og har derfor mer fritid, vi har mer kunnskap og internett gjør at informasjonen flyter i mellom (på godt og vondt).

Norge har blitt kåret til verdens beste land å bo gjentatte ganger. Infrastrukturen er bedre, vi flyr mer, reiser og opplever nye steder. Vi har medbestemmelsesrett i forhold til viktige livsvalg og partnervalg. På samme tid har også den psykiske helsen til befolkningen forverret seg, flere er avhengig av lykkepiller, gjennomsnittsvekten for nordmenn har økt, prisen for hva vi er villig til å betale for materielle goder har steget, og særlig ungdommen stiller store og tidvis urealistiske krav til seg selv. Hadde de som fantaserte om fremtiden for 50 år siden trodd at vi i dag skulle ha så mye kroppsfokus, utseendefokus, fokus på materielle goder og plastikk kirurgi, mobilitet, tilgjengelighet og sosiale medier? Vi blir tilnærmet født med datamaskinen foran oss, vi er tilgjengelige hele tiden på sosiale medier, e-post både privat og jobb, og vi er skjermavhengige.

Det er vanskelig å tenke seg hvordan ting vil se ut om 50 år. På den ene siden er det lett å tenke at det ikke er mye nytt å oppdage. På den andre siden virker det som om ting skal gå fremover i større hastighet enn i dag. Jeg tror det er viktig at man er nysgjerrig på livet og på fremtiden, uavhengig av alder og hvilken livssituasjon jeg lever i.

Jeg har ingen ideer om hvordan verden ser ut som 50 år. Men jeg håper at jeg lever og får oppleve det. Eller i alle fall at mine barn gjør det, og at de er lykkelige.

Hvordan tror du verden ser ut om 50 år?