Glemte du det?

Jeg merker at jeg er glemsk for tiden. I dag skulle jeg ta med bilnøkkelen til jobb, mannen min tok bilen til toget – og jeg skulle kjøre den hjem fra toget. Men bilnøkkelen ble igjen hjemme, så helt slik ble det ikke. Når jeg kom hjem fra jobb tenkte jeg –  kanskje jeg skal ta bussen halvveis til toget, så går jeg tur med hunden og henter bilen også får jeg handlet mat på veien hjem. Tanken var bra den, bussen stopper rett i nærheten, så vi gikk på bussen og satte oss. Jeg kom heldigvis ganske raskt på at bilnøkkelen var fortsatt hjemme den. Vi gikk av på neste busstopp og gikk en tur istedenfor. Handle får vi gjøre i morgen. Tror ikke det er meningen jeg skal kjøre den bilen i dag.

For en par uker siden var jeg på jobbreise, og på Gardermoen tok jeg og kollegaen min en snartur innom taxfree butikken. Jeg skulle sitte på hjem, og prøvde og være litt rask. Etter butikken var vi en snartur innom toalettet, og skiftet på å stå utenfor med poser og vesker. Når kollegaen min kommer ut av toalettet lurer han på hvor kofferten min er.  Den hadde jeg satt fra meg inne på butikken en plass. Jeg rushet tilbake, det er jo så masse advarsler på flyplassene om at vi ikke skal la bagasje stå alene. Tok runden i butikken, og fant den på siste plassen jeg hadde vært før kassa. Den sto pent i et hjørne for seg selv. Jeg spurte flere av betjeningen på min vei om de hadde sett den, men det hadde de ikke. Men alle var veldig rolige, og det virket ikke som om de regnet med det var noen stor bombetrussel alarm grunnet en koffert som var gjenglemt heldigvis.

Rutiner i hverdagen, dagene vi gjør det samme – da glemmer jeg mindre heldigvis. Det har vært hektisk på jobb siste tiden, og tankene er vel på prosjekter og annet som helst skal være ferdig før jul.

Ha en flott helg, og kos dere med alt av julelys som dukker opp i gater og andre plasser nå. Mørke november går over til flotte desember 😊                                                                            

Hareskår

Liten jente

Hareskår er hva de i gamle dager kalte leppe kjeve ganespalte. Jeg har hørt at en gammel myte sa at gravide kvinner som så en hare fikk barn med hareskår. Jeg har leppe kjeve gane spalte, moren min hadde det samme og en av mine søstre. Så jeg ble født inn i en familie med kjennskap til og kunnskap om dette.

Når jeg ble født på 70 tallet fikk mamma beskjed om at det var ingen fare for at jeg skulle få «hareskår», da de allerede hadde en datter med dette.  Så feil kan man ta… På fødeavdelingen fikk de litt sjokk rett og slett, de var jo ikke informert om at det fantes et barn i familien med dette, og tydeligvis så de ikke at mamma hadde det selv – så de ga henne noe og sove på. Hjemme med mine søstre gikk pappa og ventet på beskjed om hvordan alt var gått, og ble en smule sint når det viste seg etter mange mange timer at alt var ok, men jeg hadde leppe kjeve gane spalte.

Jeg kan ikke huske idag at jeg syntes dette var noe stort problem.  Jeg hadde et komplisert forhold til folk med legefrakk, så den måtte av når de skulle undersøke meg. Jeg gikk glipp av skolestart et par år, men det var pga av øre operasjoner. Jeg hadde mye plager med ørene, og flere runder med dren i øret.

Ungdomstiden hadde jeg en periode der jeg følte jeg var ufattelig stygg, og hvordan skulle dette gå – ingen kunne vel elske meg med et arr midt i trynet Som unge jenter har en tendens til å gjøre, var dette ganske dominerende tanker i livet mitt lenge, men dette gikk seg til. Hadde fantastiske venner rundt meg som tok vare på meg, og Jeg hadde jo en flott storesøster som klarte seg greit i livet – så det trengte vel ikke gå noe verre med meg.

Jeg husker mange turer til sykehuset. Den lange kjedelige kjøreturen til Oslo hver høst, for årlig kontroll på sykehuset og kjeveortoped. Disse turene var det som regel meg, min storesøster og Mamma og Pappa. Det viste seg i voksen alder at mine andre søstre, som ble plassert hos en tante av oss, var kjempe sjalu på disse ferieturene til Oslo. Vi to som satt i bilen hadde vel gjort mye for å kunne være igjen og besøke den flotte tanten vår istedenfor og sitte på den altfor lange og kjedelige turen til Oslo, hvor tannlege og legebesøk ventet.

Den lokale tannlegen traumatiserte meg mye mer i mitt forhold til tannleger, med brutal behandling og lokalbedøvelse om ikke virket ( men det var bare jeg som var pysete). Der kjenner nok mange seg igjen fra behandling av lokale tannleger på 80 tallet.

Jeg slet og med masse halsbetennelser noen år, og fikk ikke lov til å fjerne mandlene. Legene på Rikshospitalet var redd for at jeg skulle få pipelyd i stemmen når jeg pratet, da det rett og slett ble for åpent. Selv idag kjenner jeg alltid en forkjølelse i halsen først.

I voksen alder måtte jeg inn og rette litt på skilleveggen i nesegangen, da jeg hadde endel pustestopp når jeg sover. Da var det inn på undersøkelse på Rikshospitalet først med 2 leger – det er alltid minst 2 leger når du er hos spesialister innenfor LKG.  De sitter og ser på meg, så lurer de på da: om jeg er fornøyd med formen på leppen min, så jeg svarte at jo jeg var veldig fornøyd med den. Neste spørsmål: om jeg var fornøyd med formen på nesen – den er fin den svarte jeg. Sagt med andre ord – nei takk jeg vil ikke fikse på noe. Så da lo de bare, og fortalte videre hva de skulle gjøre med retting av neseveggen min. Operasjonen fungerte fint, og jeg sover helt greit idag.  Litt snorkelyder er det visstnok, men ikke pustestopp.

Livet som voksen med LKG er for meg helt uproblematisk. Det hender barn spør meg om hvorfor jeg har et arr på leppa, men da er det bare og svare at jeg er født med det – og det godtar de fleste helt fint. Jeg må forresten passe på og ikke være for framover-lent når jeg drikker, eller le når jeg drikker – da kan det komme ut nesa. Da er utfordringene med litt for mange kilo, for mye og gjøre på jobb og andre saker det som har fokus i en vanlig hverdag.

Jeg leste denne artikkelen for en stund siden : https://www.aftenposten.no/norge/i/xW5xl/ny-norsk-forskning-om-barn-med-leppe-og-ganespalter-vekker-internasjonal-oppsikt. Synes det var litt hyggelig og se, at de mener det går bra oss 😊

Randi Røyland har nettopp skrevet en bok om lepp, kjeve og ganespalte til dere som vil vite mer. Her forteller hun 10 forskjellige historier fra voksne med LKG, hva det vil si og bli født med LKG og utfordringer man møter.   Dere finner mer informasjon på https://www.facebook.com/Ingen-vet-hvor-haren-hopper-En-bok-om-Leppe-Kjeve-og-Ganespalte-121129019292152/

Statist jobb

Jeg skrev en tid tilbake om en av mine sønner som er veldig opptatt av skuespill  https://hverdagshelt1.no/2019/04/tips-til-audition-for-barn-fra-en-teatermamma/. Interessen er fortsatt absolutt til stede. Teatergruppa har startet ny sesong, bestemt skuespill for neste år og roller er fordelt. Han fikk en helt grei rolle, så nå er jobben og få rollen til å bli hans – gjøre den spesiell med sine egne innspill.

Vi fikk en mail i sommer, om sønnen min ville være med som statist i en stor serieinnspilling for en kjent kanal. Han skal være en del av en klasse. En ukes jobb i sommerferien, og vi måtte beregne en par dager til å reise for å filme utenfor Oslo.  Han ville veldig gjerne dette da, og erfaringen er gull verdt og få med seg. Så vi takket ja, og var spente på hva som skulle skje videre nå.

Han har vært på endel audition / castingcalls, og de spør alltid om å få ha han i arkivet – noe vi har sagt ja til. Så henvendelsen kommer nok via en av disse byråene. Han har og vært statist i en film og en par serier,  deriblant zombie Lars.

Men tilbake til denne jobben da.  De får betalt pr hele eller halve dag de jobber, noe som er viktig iforhold til hele bransjen. Det er folk som lever av dette, eller prøver, så viktig med gode avtaler. Det er det vi voksne som må passe på. Vi har opplevd at han har vært på statist innspilling en hel dag, og kun fått et gavekort på kino – etter 6 timer på sett.

Han har vært på en skole i Oslo en uke i sommer.  Så måtte de til utkant Norge for å spille inn resten. Her måtte jo da en foresatt være med, naturlig nok. Jeg er så heldig at jeg kan jobbe hvor jeg vil, så jeg tok med pc og sekk og ble med. Det ble betalt reise, kost og losji for oss som reiste med.

Reisen tok en dag nesten hver vei, og to lange dager på innspilling – der holdt de på til langt på kveld. Kaldt og surt ute, ikke så mye mat og endel rot første dagen. Men sønnen min er like blid. Har hatt det fint, selv om det ble mye venting. Og gjentakelse av det samme, stå på samme sted og gjøre samme ting flere ganger. De ble behandlet som hovedstatister da, siden de hadde større roller enn de andre statistene. Fikk gå først inn i bussen tilbake, og fikk litt fordeler de andre statistene ikke fikk.

I høstferien fikk vi plutselig en mail om at de trengte litt mer fra her i Oslo, og de som var hjemme var ønsket til opptak på fredag. Vi var hjemme, og grytidlig på en feriedag var det opp og avgårde. På lista over klær sto det blant annet vinterjakke, denne dagen var det 2 grader ute på morgningen. Så jeg dukket langt inn i skapet, og fant en gammel boblejakke broren har vokst utav. Den måtte han ha på i alle scenene, så det ble visst litt varmt med en så tykk jakke utpå dagen 😊 Men det betyr at de som bestemmer kostyme likte jakken.

Så nå er det bare og vente. Er nok ikke noe å se på en skjem før til høsten engang. Blir veldig spennende og se hvor mye han får se av seg selv etter alle disse dagene med filming. Litt blir det nok 😊

Sykkel for tog

Nå som valget er over, og vi ser at MDG er en av Oslo sine store vinnere – så vil jeg rett og slett komme med et par ønsker. Miljøvern og sykling er i vinden som aldri før, iallefall her i hovedstaden. Men jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at det finnes ikke klær nok i verden til å få meg til å sykle vinterstid, og jeg tror ikke jeg er alene om den tanken. Men vindtunneller på sykkelstiene inn til sentrum kunne hjulpet, da kunne vi sust avgårde uten å kjenne den sure vintervinden. Vi bør iallefall få oppvarmede sykkelveier, så vi slipper is og snø på veien ihvertfall 😉

Men et ønske som ikke er en spøk (de over er ikke en spøk, mer en uoppnåelig drøm) er at jeg ønsker sammenhengende sykkelstier, som det bare skal være sykler på ! Så vi slipper og sykle på de som går, og vi slipper og bli påkjørt av de som kjører bil. Sykkelstiene må og være sammenhengende, ikke plutselig brytes opp av en bit hvor vi sykler i veien eller på fortau. Jeg har mange ganger beundret sykkelveiene i København, de vet hva de gjorde når de planla sykkelveier i den byen.

Og en kommentar til dette med å få folk til å sykle til jobb. Her er det bare og fortsette med det flotte arbeidet dere gjør på Østfoldbanen. Etter sommerens mange uker uten tog, så fortsatte Vy med å kjøre togene sine veldig sakte – og innstilte alle innsatstog. Dette grunnet diverse utbedringer og problemer etter sommerens arbeid.  En dag var det virkelig trøbbel, togene sto samtidig som det høljet ned ute. https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/oplzza/tordenvaeret-skaper-togkaos. Folk var rimelig frustrerte, og dagen etter så jeg at vi var 1196 som hadde syklet forbi telleren på E18 (Mosseveien). Det er rekordhøyt, vanligvis når jeg sykler hjem ligger det på alt mellom 700 til  900. På veldig fine dager kan være oppe i 1000. Og tallet har holdt seg rimelig høyt en stund etter det, selv nå som det begynner og bli en smule kaldt på morgenen. Og Vy fortsetter jo med problemene sine, så vi sykler vi så lenge vi klarer.

telleren på mosseveien

De små fjellturene

Myre i Vesterålen

Min medblogger skrev for en stund siden et innlegg om å gå på fjelltur  min-forste-turistfjelltur-alene-ble-verdens-beste-fjelltur/. Etter en par for lange turer på fjell, og med et par knær som ikke synes oppover eller nedover er tipp topp – så holder jeg meg til de små fjellturene. Disse turene er selvfølgelig lettest når man bor nær slike fjell, men vi hadde en fin tur i sommerferien til Myrtinden 350 m over havet 😊

 

Myrtinden 350 moh

Fjellet er lokalisert ganske i midten av tettstedet Myre i Vesterålen. Flott beliggenhet for de som bor der, og det ligger sammen med andre større og mindre fjelltopper i umiddelbar nærhet.
Det går sti opp fra kirken, over veien og opp i skogen. Du går opp Brekka, over Kammen og opp til Myrtiden. Vi brukte litt under en time på turen opp, og noe mindre ned. Siden du starter ved havet omtrent så er det nok 250 – 300 høydemeter ( tipper jeg).

Utsikt mot Andøya

 

Det er sikkert mange slike flotte små og store turer rundt omkring i vårt langstrakte land, hvor man ikke trenger og stå i kø – eller redde turister som har gått seg fast i små-sko og tynne jakker : https://www.dagbladet.no/nyheter/gar-hardt-ut-mot-uvitende-turister-i-norske-fjell/71367818. Hvor utsikten er flott og du kommer ned uten å være helt utslitt. Keiservarden i Bodø er og en slik flott tur – selv om det nok er flere folk som går der enn til Myrtiden naturlig nok. Det viktigste er å komme seg ut på tur, om det er til fjells eller i fjæra – eller midt i byen.

Nyter utsikten

Konsert er topp

Pink Telenor Arena 2019

Jeg er veldig glad i musikk, har alltid hørt mye på forskjellig musikk – uten å skulle påstå at jeg vet spesielt mye om det. Bare liker og høre på. Når en konsert er over søker jeg ivrig etter anmeldelser i avisene, og irriterer meg ofte over disse. De lister opp alt de måtte synes var dølt og feil og gir lave terningkast, så har man selv vært på samme konserten og hatt en kjempeflott opplevelse. Denne sommeren har jeg vært på usedvanlig mange konserter, og gir min egen raske lille vurdering her 😊

Jeg startet med DumDum Boys i mai. Jeg har aldri har hørt dem live før, og jeg fant ut at de skulle spille her i Oslo –det måtte jeg få med meg. Mye trøkk, og alle disse sangene vi har hørt og sunget til så mange ganger før. Også noen nye sanger fra deres siste album, ikke fullt så kjente og kjære – men alle tiders konsert 😊 Tommel opp! Anmeldelse DumDum Boys

DumDum Boys Vulkan Arena
DumDum Boys Vulkan Arena

Deretter var jeg på Tårnet Kulturarena og hørte på Postgirobygget og DDE i juni. En av årets første ordentlige sommerkvelder som jo og setter stemningen på rett plass. Postgirobygget leverte som alltid en flott konsert. Etter Postgirobygget, mens vi ventet på DDE, sa venninen min at hun kunne ingen DDE sanger – hun hadde ikke hørt noe særlig på dem. Men joda, det kunne hun. DDE har en haug med slagere som har rullet på radioen og som de fleste kan. Vi hoppet og sang og koste oss maks med allsang foran scenen. DDE er et liveband og kan sine sanger.

DDEPostgirobygget

 

 

 

 

 

 

 

Tons of Rock – ikke helt min sjanger, men ble med som frivillig for å kunne høre min gamle helter fra 80tallet:  Def Leppards. Var veldig spent før denne konserten, da det jo er gått noen år siden disse var et band man hørte så mye om.  Ble gledelig overrasket, litt dårlig lyd i starten – men utrolig moro og se og høre på disse. Høy gåsehudfaktor når de spilte Love Bites til oss i sommernatten. Disharmoni sin anmeldelse av def leppard

 

 

 

 

 

 

 

På vei hjem fra sommerferie tikket det inn sms om jeg ville være med på Pink, det var blitt en billett ledig. Pink på Telenor Arena er ikke noe man får med seg så ofte, så jeg takket ja til det.  For et show, og for en artist.Det var litt dårlig lyd i starten, men det ble bedre etterhvert. Pink hadde glimrende musikk, turnshow, danseshow, og avsluttet med å svinge rundt i hele salen på siste nummer. Magisk ! De fleste anmeldelsene her var postive, men VG mente dette var en treer VG sin anmeldelse . Tenker det var skrevet av noen som egentlig ikke ville på konsert den dagen 😉 De andre anmeldelsene jeg leste var utelukkende postitive. Dagbladet mente noe annet

Pink Telenor Arena 2019

Har også vært en dag på Øya. Nå er Øya en greie jeg drar på mest for å møte gamle venner og kjente, men gledet meg i år til å høre Robyn. Men merkelig nok, Robyn sto ikke helt til mine forventninger. Jeg tenker dette skyldes konserten med Pink som jeg hadde hørt samme uke, hadde nok satset på litt mer action fra Robyn enn hva jeg så. Sliten var jeg, og jeg sto altfor langt bak og på siden, og begynnelsen av konserten druknet i skravlinga til de rundt. Jeg fikk flyttet meg lengre frem og hørte bedre. Flott konsert, en fantastisk stemning rundt konserten. Fantastisk og høre Dancing On My Own sunget av hele Øya publikumet. Så topp karakter fra meg uansett, i likhet med avisene sine anmeldelser. Robyn på Øya anmeldt av VG

Robyn Øya 2019
Robyn Øya 2019

Konklusjonen min er vel at jeg ikke hadde egnet meg som musikk anmelder, måtte lært meg litt mer fagtutrykk, vært mer kritisk og tipper jeg. Til helgen er det Parken festival i Bodø, kos dere alle som skal dit !

Feriehjerne

Siste arbeidsdag merket jeg det, feriehjernen var på plass. Den siste uken hadde arbeidstempoet blitt merkbart dårligere. Siste timen på jobb skjønte jeg knapt hva jeg holdt på med. Og på butikken etterpå måtte det 2 forsøk til for å få rett kode på bankkortet så jeg fkkk betalt matvarene.

Når hjernen slår seg delvis av, og det er frittflytende tanker i omløp får man ta ting litt som de kommer. Lage lister og sjekke planer. Hjernen tok ferie, vi får satse på at den våkner rolig opp etterhvert. Idag har vi grillet pølser ute, ingen ketchup eller sennep men hva gjør vel det så lenge vi har ferie.

Nå sitter jeg i Nord Norge i strålende sol, skikkelig flott sommer. Solkremen er hjemme, og jeg har hypersensitiv hud så jeg kan ikke bare løpe innom et apotek og kjøpe ny – får holde meg unna den sterkeste solen  Er så flott her med all den vakre naturen, så vi nyter hver soltime uansett. Blir ikke solbrent av midnattssola 🌞

Ha en fortsatt flott sommer!

Så rart

La humla suse

Vi må nyte disse dagene det er sommer i vårt kalde land. Sitte ute med en kaffekopp i solen, se de vakre fargene i naturen. Se på humla som suser.  Et av mine favorittdikt fra barndommen er dette:

Så rart! av Inger Hagerup

Så rart å være flaggermus
og flakse rundt fra hus til hus
og gå til sengs i trærne.

Men er det noen som forstår
hvordan den kan få sove når
den henger etter tærne?

Så rart å være edderkopp
med nøste i sin egen kropp
og spinne alle dage.

Men hvordan kan den gjemme på
så mange kilometer tråd
i slik en liten mage?

 

Ha en flott sommerdag !

Alle disse dagene

Min Bestefar pleide og si:
La ungan lek – de veks og de vettes

Gi barna kjærlighet, mer kjærlighet og enda mer kjærlighet så kommer fornuften av seg selv
Astrid Lindgren

Kjærlighet staves T-I-D.
Anonym

Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet.
Stig Johansson

 

Til alle som tar buss for tog de nærmeste ukene, jeg føler med dere. Er veldig glad jeg har sykkel som fremkomstmiddel til jobb i sommermånedene.

Vi er nå og finne på https://blogglisten.com/category/blogger/  🙂

En krypende historie

Cockroach - bilde tatt av kunst på vei til Aker Brygge. Kunstner ukjent

Det nærmer seg sommerferie, og vil fortelle en historie fra en par tre år siden. Jeg og flokken min var på ferie i Portugal, vi reiste på tur med noen venner som vi leide et hus sammen med. Når vi kom frem ble vi enige om at vår familie skulle sove nede, og den andre familien i andre etasje. Huset så rent og pent ut, og min mann tok en inspeksjonsrunde for å se etter småkryp, men fant ingenting vi bekymret oss over. Vi fikk beskjed av damen som låste oss inn at vi burde holde dører stengte hele tiden, uten å reflektere så veldig over det.

 

Nordmenn på tur, varmt og flott ute og dørene åpne. Så oppdaget vi at når dørene var åpne, kunne vi finne kakerlakker inne etterpå. Ikke akkurat ideelt for meg og min fobi mot slike vesen. Etter vi første gangen oppdaget dem, spurte venninnen min om jeg hadde hørt noe på natten – for visstnok kan man høre kakerlakker over gulvet på nettene. Takk for den, neste natt lå jeg stiv av redsel og lyttet, men det var litt vind ute, så det raslet jo overalt (ingen kakerlakker). Vi ble flinkere til å holde dørene igjen, da kom de seg ikke inn til oss. I 2.etasje fikk de ingen slike vesen på besøk.

 

Sent en kveld hadde jeg ligget i sengen og lest en stund, og skulle bare sette på alarm på telefonen til dagen etter da vi skulle ut på tur og måtte nå en buss. Over gulvet ser jeg noe stort og svart løpe over gulvet under sengen. Jeg skvatt og hylte selvfølgelig, og rømte rommet. Min mann, som da egentlig sov, måtte demontere seng og rom for å finne krypet.

 

Mens han holdt på med det satt jeg i stuen og furtet, mens eldste gutten min som fortsatt var våken og lå og leste lo av meg. Da kommer det en kakerlakk spankulerende inn i synsfeltet mitt. Jeg skvatt og hylte igjen og rømte på kjøkkenbenken og satte meg. De hadde selvsagt hørt meg i 2. etasje, ungdommene der lurte på hva i all verden som skjedde nede – sikkert bare en kakerlakk var svaret de fikk.

 

Kakerlakken ble funnet og fjernet. Det var forresten en edderkopp som skremte meg på soverommet (men den var stooor altså). Vi fant etterhvert natteroen, og jeg fikk spørsmålet dagen etter: om det hadde kommet en ny en på kjøkkenet, hva hadde jeg gjort da?  Nei si det, rømt huset og tatt inn på hotell kanskje.

 

Ferien var fin, Portugal er et flott land. Jeg har hørt i ettertid at 1.etasje kan være lurt å holde seg unna hvis man ikke liker små søte fæle ekle krypdyr. 

Denne karen tok jeg bilde av i Bodø på en annen tur

Storm og uvær: dagen derpå

For to dager siden ble det varslet om skikkelig uvær i Sør-Norge, med mulighet for tornado. Etter å ha bodd på et par av de mest værharde plassene i Nord-Norge, er jeg fasinert av uvær, og gledet meg litt til at været skulle røske litt i naturen rundt meg. Sydenvær med høye temperaturer, lyn og torden hadde vi ikke, men vær er vær.

Igår skulle jeg da sykle hjem fra sentrum som vanlig. Litt naiv når jeg beregnet hvordan været skulle bli, så jeg hadde ikke på meg regntøy – trodde uværet skulle komme litt senere inn over hovedstaden. Skjønte når jeg syklet over brua på Grønland at dette kunne bli vått. Og jo lengre jeg kom bortover Mosseveien, jo mørkere ble det. På vei opp til Hauketo så begynte det virkelig og lyne og tordne i horisonten, ble stående og beundre dette litt – og vurderte om jeg skulle stå så jeg virkelig fikk tatt et stilig bilde, til jeg kom på at det kunne være greit og komme seg så fort hjem som mulig.

Sånn ca rundt Ljan åpnet himmelen sine sluser seg, vurderte og ringe hjem og be om å bli hentet – men var allerede klissvåt så det var egentlig ikke noe poeng i. Det pøsregnet, kom tilogmed litt haggel – lynte og tordnet rundt meg. På broen over Hauketo lurte jeg et øyeblikk på om det var så lurt og sykle over en bro i metall, men heller det enn å sykle midt i krysset mellom bilene som sikkert ikke så meg i alt regnet.

Det regnet litt i perioder, og opp de siste bakkene hjemme ble det nesten blå himmel rundt meg.

Ekstremvær i Oslo er som regel ikke så veldig ekstremt, men lyn og torden og bulder og brak er spennende. Men det kan ikke sammenlignes med en god, nordnorsk stormΘ

Da jeg traff en hverdagshelt på sykkel

Jeg er glad i å sykle, har alltid vært veldig glad i det. Når jeg vokste opp i Vesterålen var sykkelen flittig brukt for å besøke venner, dra på stranden eller rett og slett til og fra butikken.

Nå bor jeg i Oslo, og har tidligere hatt veldig kort vei til jobb. Så selv med små barn gikk det greit og få tid til å sykle til jobb. Men det var masse nedoverbakker til jobb, og masse oppoverbakker hjem igjen. Så da elsykkel kom på markedet, og min egen sykkel ble ødelagt føltes det naturlig og prøve dette nye fenomenet. Plutselig orket jeg og sykle hver dag, når man visste at bakkene hjem ikke kom til å slite meg helt ut.

For snart 2 år siden byttet jeg jobb og skulle nå inn til Oslo Sentrum, en tur på 17 km hver vei ca. Men sykle vil jeg, så når det er over fem grader og isfritt ute – så er jeg på sykkelen. Det er en egen frihetsfølelse og sette seg på sykkelen og suse inn til byen, og deretter lese på facebook om alle som satt i kø på toget inn til Oslo S. Resten av året tar jeg buss og tog, som stort sett går greit og av og til ikke greit i det hele tatt. Når jeg setter meg på sykkelen så vet jeg hvor lang tid jeg bruker på veien – med toget er dette litt mer usikkert.

Jeg var og datt på sykkelen for snart et år siden. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, tror jeg traff en skarp dump i veien mens jeg var ukonsentrert og skulle se om jeg kunne sykle over veien – men plutselig smalt jeg i bakken.  Traff med albuen og kneet i bakken, og tenkte når det smalt – at dette er ikke bra. Men jeg klarte og reise meg og følte at dette gikk jo veldig greit, jeg kunne jo tross alt stå på føttene mine. Det kom en mann syklende akkurat når jeg reiste meg, og lurte på om alt var greit med meg, han hadde sett at jeg falt. Selv om jeg mente at alt var strålende tenkte han det var best å sjekke litt, og forresten så det ut til at jeg blødde på albuen. Tok av jakken, og joda en dyp flenge og masse blod. Mannen mente at vi burde dra til legevakten, og jeg skjønte at det var visst nødvendig.

Så snille mannen tok sekken min, og vi syklet sakte av gårde – det jeg tenkte var at han hadde sekken min og der var pc, telefon, bankkort… ja alt. Tenk hvis han plutselig bare stakk. På brua over Grønland var han litt usikker på veien, så da fikk jeg sekken tilbake så jeg kunne slå opp veien til legevakten. Ikke at jeg klarte og følge noe kart, men det gjorde heldigvis han. Når vi kom frem låste han sykkelen for meg mens jeg gikk inn.

Jeg var såpass fortumlet at jeg ba ikke om navn eller nummer, men tenker i ettertid at for et flott medmenneske! Jeg takker han selvsagt der og da, men det å bruke av sin tid for å hjelpe meg til legevakten – tusen takk! Her snakker vi om en ekte hverdagshelt 😊

Det ble noen sting, og et kne jeg har slitt en del med siden. Men nå er det vår og jeg er på sykkelen igjen. Sykler der sammen med alle dem med tighte sykkelklær og dårlig tid. Får med meg eksosen på Mosseveien, og alle motbakkene hjem. Og noe trim på veien får jeg, selv med elsykkel – jeg må tross alt tråkke selv.

Hurra for 17. mai

Idag er den store festdagen til Norge, gratulerer til alle der ute. Alle store og små, unge og gamle,  alle som skal gå i tog, alle som skal sitte hjemme.

Jeg skal for føste gang på mange år ikke dra inn til Oslo Sentrum. Etter 10 år med barn som har gått i barnetoget i sentrum, så blir det en roligere 17.mai i år. Vi feirer med brunch med gjester, og skal en tur på det lokale arrangmentet. Og avlsutter dagen med overnattingsbesøk av en 1 åring, noe som blir veldig spennede.

Ha en feiende flott dag!

Tips til audition for barn fra en teatermamma

Jeg har en gutt som er begynt på ungdomskolen i år som er levende interresert i teater, film og alt som har med dette og gjøre. Fra han var en ganske liten gutt har det og stå på en scene foran publikum vært noe han verdsetter veldig høyt. Da er og dette og få en mulighet til å være med i en film eller en serie noe som han virkelig har lyst til å oppleve. Vi bor i området rundt Oslo, og har derfor muligheter til å delta på en del av dette – og jeg vil dele litt erfaringer da vi har holdt på med dette en stund.

  • Skal et barn på audition er det veldig viktig at barnet selv vil dette, er motivert – og forberedt på et eventuelt avslag. Snakk mye om hva han/hun skal gjøre, avogtil er det replikker som skal øves på – ofte er det foran flere andre mennesker. Vår erfaring fra denne bransjen er at teatrene her i Oslo gjør en veldig god jobb med disse unge, folketeateret har en veldig bra dialog med dem – og gir raske tilbakemeldinger på om de er med videre eller ikke.
  • Selftapes og bilder må alltid være oppdaterte, barn vokser fort så dette må være så ferskt som mulig.
  • Tenk på hele prossessen som læring, det er alltid erfaringer man kan dra ut av dette. Snakk om dette med poden.
  • Du som voksen er med på å styre dette, det er lett og kanskje overbevise disse unge om at dette må du gjøre – tenk så kult det hadde vært og bli med. Vær sikker på at de takler avslagene, for det blir mange avslag.

Neste innlegg om dette: Statistjobb https://hverdagshelt1.no/2019/10/statist-jobb/

  • Det finnes mange casting sider på facebook man kan følge, og statist.no har en stor side med oppdrag som kan søkes. NRKSuper har en egen audition side, hvor de legger ut når de trenger nye folk. Da er det viktig og huske at disse store, som NRKSuper, gir ikke tilbakemelding med mindre du faktisk er med videre. Det pleier da og så hvilken dato man ikke trenger og vente på svar lengre. Det er tøft for disse unge og gå i disse ukene og vente og vente og kanskje ikke høre noe.
  • Er der en lokal teatergruppe, musikkskole – et eller annet tilbud dere kan benytte, så vil jeg anbefale dette. Da vil de få utforsket interresen sin på et tryggere plan, og vil da få erfaring i forhold til å stå på en scene foran publikum.
  • Jeg har snakket mye med han om at det de ser etter er ikke nødvendigvis hvor flink du er, eller hvor pen du er – men hvordan du passer inn i rollen, er du høy nok eller lav nok – mørk hår, lyst hår, langt hår. Personene som har casting ser etter en spesiell type, og det er kanskje ikke akkurat slik du er.

Min sønn var på audtion på Putti Plutti Pott her et år, og kom ganske så langt i prosessen. Men en gutt på samme alder fikk rollen de tydeligvis tenkte på til en av disse to, og reaksjonen fra min sønn var at det var så fint at den andre personen fikk rollen for han hadde så veldig lyst på den. Han andre gutten hadde sett Putti mange ganger, kunne alle dansegreiene og var generelt mer opptatt av akkurat dette.

Men det er ganger vi har vært på audition, og fått så gode tilbakemeldinger – denne passer du bra til, vi kontakter deg senere idag. For deretter og få avslag, da det kom en person etterpå som passet litt mer til det de så etter. Den  er litt tøffere og svelge for en liten gutt.

Statisroller er gøy og være med på, men du ender ofte opp med 10 sekunder på skjermen – det er ikke så veldig mye. Men erfaringen er grei og ta med videre, og da tjener de en liten slant og.

Så mens vi venter på hovedrollen i den neste store norske filmen er det viktig og ha gode hverdagsaktiviter og venner, og et litt edruelig syn på at dette er en veldig veldig tøff vei og gå, så det er greit og ha fokus på vanlig skole og karakterene der og andre muligheter 😉

Gleden i å lese en bok

Jeg er veldig glad i å lese bøker. Leser det meste jeg kommer over, bøker og tegneserie.

Følelsen av å åpne en bok du ikke har lest, kanskje av en yndlingsforfatter som har kommet ut med ny bok, er helt fantastisk. Sitte i godstolen, ha en kaffekopp og forhåpentligvis litt ro og fred rundt meg – og bare synke inn i boken. Glemme tid og sted, til noen begynner og mase om ditt eller datt – og jeg svarer «joda, skal bare lese litt til»

Noe av det beste jeg vet er å finne en forfatter som jeg ikke har hørt om før som har skrevet flere bøker i en serie, kjøpe en par bøker – og finne ut av disse er kjempebra. Og da ha potensielt flere stunder i sikte med ny yndlingsforfatter.  Jeg fikk 2 bøker til jul av søsteren min som var av denne typen godbøker. Dansk krim av Katrine Engberg. Det kommer visst en ny bok nå i mars, gleder meg!

Krim er favoritten min, her har Harry Hole av Jo Nesbø vært en klar ener i mange år. Selve interessen for kriminalromaner tror jeg startet allerede med Nancy Drew. Innimellom må jeg ha litt mer romantisk bøker, eller med litt historisk preg, eller rett og slett noe humoristisk som En Shopoholiker sine bøker.

Jeg kan aldri dra på ferie uten å være sikker på å ha med lesestoff nok. Det må være med 2 eller flere bøker i kofferten. Selv på forretningsreise der jeg vet det ikke blir tid eller stunder til lesing så legger jeg en bok i sekken.

Hun der må ha fryktelig mange bøker tenker du kanskje. Ja, stemmer det – men jeg beholder bare de beste. Resten blir lest av flere i omgangskretsen, før de tilslutt havner på et bokmarked en plass. Biblioteket er og flittig brukt i perioder. Jeg har så langt i mitt liv aldri kastet en bok som har vært hel. Det er jo noen andre som kan få like stor glede av boken som meg. Jeg glemte en bok ute i regnet en gang, den ble liggende lenge og ble veldig våt, boken ble tørket grundig og lest ferdig … akkurat den tror jeg ble kastet i papirsøpla.

Så kommer de dagene der det ikke er ro i kroppen, altfor mye i hodet og leseformen ikke er helt tilstede. Men vil jo fortsatt gjerne roe ned med noe, men klarer ikke helt å få med historien i boken. Da legger jeg boken til side, og leser en tegneserie – Donald, Nemi, Pondus – masse flott å velge i. Som den tegneserienerden jeg er, så tar jeg vare på bladene og leser gjerne om igjen.

Lydbok og e-bok har jeg aldri fått helt grepet på. Må helst være en papir-bok, bla i sidene – og konsentrere meg om skriften. Er forfatteren flink og velskrevet går sidene altfor fort, noen skriver så malerisk at du kan leve deg inn i situasjonen og stedet. Magi på papir. Så kommer tomheten du føler etter å ha lest en ekstra god og lang bok, du klarer ikke legge den fra deg til du innser på siste side at nå er det slutt.

Med tenåringer i hus er det blitt veldig stille og rolig på morgenen, så da er det ofte tid til bok i godstolen og kaffekopp. Jeg har en ny en som jeg skal lese i snart … Hva er din favorittbok?

Dugnad

Dugnad

Dugnad er en vanlig greie i vårt land. Dugnad i borettslag, dugnad for å hjelpe venner og familie og flytte. Og dugnad på skole og fritidsaktiviteter.

Alle med barn har sittet på foreldremøte på skolen og ventet på den fryktelige «nå må vi velge klassekontakt og FAU representant». Når jeg fikk barn tenkte jeg aldri på meg selv som engasjert, men oppdaget etter hvert at det var vanskeligere og vanskeligere å sitte på et foreldremøte og se på alle som stirret ned i bordet og ikke meldte seg. Så da ble man klassekontakt, FAU representant, foreldrekontakt i håndballen. Jeg har vært innom styret i håndballen og sitter i et annet styre i dag.

Det er mye jobb, det skal man ikke skjule. Jeg har mange ganger tenkt at det hadde vært deilig og være en av disse foreldrene som bare møter på en vakt og stikker hjem igjen, fri for ansvar utover og stille på vakt. Samtidig er jeg dypt takknemlig for alle de flotte foreldrene som stiller på vakt, som steker vafler, er vakt på skoleball, stiller opp for å være med her og der – det er slike som oss som gjør at det blir arrangert skoleball, som overnatter i klasserom på håndball og fotballcuper. Som kommer til avtalt tid, og kanskje til og med blir en halvtime lengre enn avtalt. Som kjører ungene, egne og andres, til kamp fjernt og nært.

Jeg kjente i fjor at nå var det nok litt for mye for en person, ansvar kan og deles på. Så i dag er jeg «bare» leder i et styre, og har ikke meldt meg til noen andre oppgaver. Det hjelper at det var en overgang i sommer hvor barna hoppet over til ungdomsskole og videregående, og skifte av aktiviteter som gjorde det lettere og si fra meg egne oppgaver.

Savner jeg samværet i idrettshallen, og det sosiale som dette medførte? Ja, faktisk – når jeg treffer igjen foreldre som jeg før har snakket med hver eneste uke, og som jeg nå ser på foreldremøte på skolen, så er det litt vemodig. Men samtidig så er det godt og ikke sitte med oppgaver som skal fordeles hver eneste helg, og vakter som skal følges opp. Dugnadsmengden er mer begrenset nå, og det er godt. Og jeg har fortsatt en gruppe foreldre igjen på en aktivitet, så det er fortsatt noe igjen å organisere og fordele – og folk og treffe. Og til alle dugnadsvakter vi blir satt opp på for klassetur eller hva annet det skulle være, jeg stiller jeg.

KOMMUNIKASJON I HVERDAGEN

Min far gikk bort for ganske nøyaktig et år siden i disse dager. En tung og vanskelig tid etter hans død, da sykdom kom og tok han vekk altfor brått. Men det var ikke den historien jeg skulle fortelle i dag.

En par tre måneder etter pappa døde hadde jeg akkurat reist meg på jobb for og gå til Rema og handle lunsj til kontoret. Vi var 3 stykker på jobb den dagen, så det var stille og rolig. Telefonen min plinget, og det kom en melding i en gruppechat fra en av mine søstre at tante Josephine var død. Jeg ble egentlig bare stående og stirre på telefonen, og kollegene mine så på meg at noe var skjedd. Så jeg fortalte at en av tantene mine var død, og dette var høyst uventet for meg.

Jeg gikk ut for og kjøpe lunsj, følte for litt luft enda mer enn før, og mens jeg gikk tenkte jeg på tante og hvor rart det var at hun falt fra, bare 3 måneder etter pappa. Og rart at vi ikke hadde hørt noe om at hun var syk. Tante var en gammel dame, men sprek og bodde hjemme. Også tenkte jeg på hvordan jeg skulle klare og gå i begravelse på samme sted, samme kirke, samme kirkegård – så tett etter pappa, til storesøsteren hans.  Masse tanker.

Tilbake på jobb satte jeg fra meg matvarene og åpnet facebook – for og svare på meldingene som kom der fra mine søstre. Jeg blir bare sittende og stirre på skjermen min, for der har tante Josephine vært og lagt ut et innlegg for 10 minutter siden…. Mens jeg satt og stirret på skjermen gikk det opp for meg at det var min andre tante Josephine som var død. Mamma sin eldste søster, som var dement og bodde på sykehjem – og som det slett ikke var så uventet at falt fra. Det skal sies at hun hadde ikke vært spesielt syk hun heller så det kom likevel som et sjokk, men et mindre sjokk. Det ble en annen kirke, en annen kirkegård – litt andre referanser. Hvorpå jeg sier høyt ut i rommet, det var min andre tante Josephine. Det ble helt stille rundt meg, før det kommer forsiktig  fra kollegaen bak meg, har du flere tante Josephiner?

Jeg og mine søstre er nå enige i at slike beskjeder skal ikke sendes som melding. De skal vi prate om på telefon.