På glattisen

Med livet som innsats – eller i alle fall fare for brukne bein

Det er november og jeg bor i Trøndelag. Det er mørkt og glatt. Jeg har hatt det litt travelt de siste ukene så i dag tenkte jeg å gå hjem fra jobb, frisk luft og trim samtidig.

Turen starter over en parkeringsplass, den er grei. Her strøs det.

Så fortau der kommunen ikke prioriterer å brøyte, derfor veldig ujevn is. Og uten antydning av sand her. Vanskelig.

Så en bit gang og sykkelsti der folk sykler til byen, dette er prioritert område. Måket til enhver tid og saltet. Derav flott å gå på.

Så over til boliggatene. Smale dårlige fortau der ingen gjør noe så der kan en ikke gå. Gaten er smal men en må jo gå midt uti likevel. Og når det kommer en bil eller flere får en prøve å stå rolig på stålisen innpå fortauet. Nå skal det sies at disse fortauene er i dårlig stand selv uten is.

Ferden går videre over en vei. Fotgjengerfeltet er så langt unna at veien krysses på en ganske oversiktlig plass. Det går jo bra for i veien er det masse salt.

Videre opp noen bakker med masse is og varierende mengde sand og stein på gang og sykkelvei. Lurer på om kommunen har glemt at de bør strø rundt omkring. Denne gang og sykkelveien går forbi to skoler. Uten at kommunen bruker mer sand av den grunn.

For noen dager siden kjørte vi forbi den samme svingen. Det var da en litt gammel dame (eldre enn meg) som prøvde å krysse gang og sykkelveien for å komme seg til fotgjengerfeltet og så over veien. Ho ga opp, tok ikke sjansen på å gå over der. Det var en ikke veldig bratt nedoverbakke. Ho kom seg nok over bare en litt annen vei en først tenkt. Da var vi kjørt videre.

Da jeg kom opp her vi bor var det godt strødd. Vi bor i terrassehus der gjennomsnittsalderen på beboerene flest er høy så her strør de godt (vi er unge i denne sammenhengen).

Men jeg kom meg hjem, varm ble jeg og ingen uhell på turen. Jeg ønsker meg snø og ordentlig vinter.

Ha en fortreffelig vinter der ute.

På glattisen
Vinter, is og snø.
Shopping

Shopping

Før likte jeg godt å gå i butikker. Jeg møtte gjerne en venninne og vi hadde en lang runde innom mange butikker. Nå er jeg mer kresen, går helst kun i de butikkene jeg liker. Resten er for slitsomt. Det er rart hvordan ting forandrer seg.

Mamma elsket å gå i butikker, aller best var det når det var salg. Ho ville sjekke alt i tilfelle det var noen skjulte skatter gjemt på et av stativene. Handlet gjerne noe hun tenkte vi døtrene kunne ha nytte av.

Når en blir dårlig så stopper det seg fort med butikker. De er store og det er ofte langt å gå. En orker ikke å handle stort så ofte. Da jeg gikk ved hjelp av krykker etter operasjonen var jeg superfornøyd når jeg hadde gått helt ned til nærbutikken for første gang. Med sekk for jeg klarte jo ikke å bære noe. Mestringsfølelse!

Jeg satt på jobb i dag på laben og ventet på at en analyse skulle bli ferdig. Plutselig hadde jeg bestilt meg en ny jakke. Lettvint, kommer i posten om noen dager. Og hvis den ikke er som jeg har tenkt er det jo bare å returnere. Betaler den etter at den er kommet. Skremmende enkelt.

Jeg elsker å strikke og må innrømme at jeg kjøper det meste av garnet jeg bruker på nettet. Nettbutikkene har masse tilbud, mye garn som er laget rundt om i verden men også norske produkter. Men vi må jo passe på å bruke butikkene våre og ellers blir de jo borte. Så mulig jeg må ta en shoppingtur snart, og om det blir bare litt butikker og mest kafébesøk er jo det og hyggelig.

Jakken kom kjapt i posten og var god og varm. Nå nærmer det seg jul og vi vet vel at handle får vi alltids gjort.

Shopping
Solnedgang på Kypros

Chartertur

Tanker fra en solseng på chartertur

I høst har vi vært på chartertur til en øy i middelhavet. Vi reiser ikke ofte med charter, vi liker egentlig å dra til plasser litt utenfor den vanlige turiststrømmen der kelnerens ikke snakker om Rosenborg. Men dette er helt greit noen ganger. Lettvint. Varmt og godt.

Partyplassen Hvar

Sist vi dro på chartertur skulle vi til Hvar. Hadde ikke tenkt så mye over hvilke type folk som reiser hvor og hvilke valg vi ubevisst tar. Men på fergen ut til Hvar gikk det opp for oss at dette var en partyplass av den større typen. Det satt en stor gjeng ungdommer rett ved oss på dekk på fergen, og den gjengen hadde i alle fall ikke tenkt å sove når vi kom frem.

Vi bodde på et hotell ganske nær øyas Hula Hula bar. Partybar! Her var det party fra kl 15. Og da snakker vi om ordentlig høy partyfaktor og heftig musikk (høy). Mannen i mitt liv mente vi burde i det minste ha spist lunsj der og prøvd en av de kule drinkene.

Hvar var nydelig, masse små gater, koselige restauranter og og utrolig vakkert. Vi var på en dagstur med båt ut til grotter og flotte strender. Den turen huskes godt på grunn av sammensetningen av folk på den turen. En superenergisk ikke edru engelskmann med sin voksne sønn, noen unge jenter vi og et annet voksent par.

Mange andre 50 åringer ferierte der og, og vi som ville det fikk sove.

Ferieøya Kypros

I år er vi på Kypros. Vi la litt «plutselig» merke til i avgangshallen på Værnes at det var høy gråhårsfaktor. Jo det finnes ungdommer (under 50) her og, men mest godt voksne. Det har vel litt med tidspunktet å gjøre, oktober og ikke høst ferie, og at vi bor på et hotell som ikke er typisk småbarnshotell.

Jeg blir fascinert av kropper, fasonger, hvor i hvilken grad vi virker fornøyde. Jeg er nok litt overvektig selv med litt for mye humper både her og der, men det går nå stort sett greit. Her nede er det mange som har mye mer å dra på av kilo enn meg, og de ser fornøyde ut. Noen har det tungtn men sånn er det vel. Ei dame vi satt ved siden av til frokost forrige dagen var veldig kort. Puppene rakk ikke opp til bordkanten, og ho var vel nesten like bred som ho var lang. Familien rundt var og frodige for å si det slik. Men de så jo fornøyde ut alle 4 (barna var rundt 30 år). Hvis jeg hadde kunnet tegne skulle det vært en morsom tegning her, dere får se det for dere.

Det er i alle fall litt fornøyelig å leke med tanken på hvordan vi blir puttet i forskjellige båser etter når og hvor vi reiser. Og hvem vi tilfeldigvis reiser på samme fly med.

Det blir nok flere charterturer

Når vi blir gamle, sånn ordentlig gamle, vil jeg og dra til varmere strøk med min kjære, så kan vi hjelpe hverandre rundt. Morsomt å observere rundt bassenget, noen som har krykker, noen har gåstol og noen trengte bare en hjelpende hånd. Noen vil i alle fall ikke ha permanentkrøllene i vann og trenger litt hjelp til å passe på det. Og ikke mist alle «all inklusiv godt voksne» som var veldig opptatt av fri tilgang på drikke med alkohol.

Neste tur blir muligens med barnebarn på en annen type hotell og med lekeplasser i nærheten. Da kan jeg filosofere over det.

Men vi alle er jo som vi er og det viktigste er jo at vi er fornøyde med oss selv. Selv om når ferien er slutt er det greit med frokoster uten bacon, croissainter og boblevann. Da skal vi trimme og spise bare sunn mat i et par dager i alle fall.

Ferie er flott!

Chartertur til Kypros
Ferie på Kypros

Vondt kne, kneoperasjon og prosessen med å gå normalt igjen

Når kneet må byttes ut

Et vondt kne, eller et vondt ledd er vi som er litt voksne vant til. Vi står han av som vi sier på godt nordnorsk. Det er en litt tristere beskjed når kneet må byttes ut. Men det positive i det er jo at da skal det bli så bra etterpå. Jeg vil jo i etterkant si at prosessen kan sammenliknes med en fødsel. Først får en beskjeden om hva som skal gjøres, så en dato, så prosessen. Til forskjell fra en fødsel er ikke dette glemt to dager senere, det tar litt lengre tid. Men 3 måneder etter er det meste ok.

Klar for operasjon

Jeg var tøff som bare det (følte jeg) og tok bussen til sykehuset den dagen operasjonen var. Det siste jeg hørte før jeg sovnet var: å for et langt og fint bein.

Like tøff etterpå da jeg våknet til flotte toner av Dire Straight Sultans og Sving, en av mine favoritter.

Ikke like tøff om natten da jeg måtte ha hjelp av to sykepleiere for å gå på do, men jeg GIKK på do, med litt støtte.

Natten etter spurte jeg litt fortvilet om mer smertestillende, og fikk det.

Så hjem.

Hjem for å trene

Trening trening og trening, det var lærdommen på forhånd. Og måtte gjennomføres. Dagene gikk greit, nettene var vanskelige. Men alt i alt gikk det bra.

En tanke jeg husker godt da jeg lå på sofaen en av de første dagene var at kaffekannen skulle vært flyttet og vasket, for kaffen var gammel og kald. Men det var ikke aktuelt at jeg skulle gjøre det, så det fikk den bare stå.

Og noen dager senere gikk jeg frem og tilbake med krykker og ut på verandaen en tur. Informerte mannen min om at jeg gikk meg en tur ute. Hæ, sa han. Skal du helt ut!!

Tida går, og sakt blir alt bedre

Dagene og ukene gikk og jeg skulle begynne og trene i fysioterapi. Taxi frem og tilbake høres jo flott ut, men er passe kleint. Småprat med taxisjåfører og mye venting. Ikke gøy.

Tenkte etter en tid at nå var det på tide å kjøre selv. Har automatgir og det var venstre foten som var vond, så det burde gå bra. Det gikk, men det var ikke godt.

Den største utfordringen var å komme seg inn i bilen i en trang garasje. Det hadde jeg ikke tenkt på. Det var ikke godt for å si det pent, men det gikk.

Familie og ferie

Etter 6 uker var det tur sørover med bil. Oslo, Danmark, bil, båt og bryllup.

Bil og det sosiale gikk greit. Slitsomt men greit.

Båt til København, vet dere hvor mange trapper det er på danskebåten? Det er mange! Og lange heiskøer. Da tar en trappene og får heller akseptere å ikke sove så mye om natten.

Og sengen var sykt vond så da hadde jeg noe konkret å klage på.

Hjemtur, kjøretur fra Gøteborg til Trøndelag. Hadde planer om overnatting underveis i løpet av de 100 milene men det var lite aktuelt. Jeg ville hjem. Ingen flere nye senger.

Kneet og livet begynner å bli normalt

Mestringsfølelse er godt.

På buss med krykker, høflig bussjåfør.

Første gang jeg klarte å gå ned en lang trapp men noe i hendene uten å lure på om det gikk bra.

For ikke å snakke om første fjellturen.

Kommentar fra fysioterapeuten jeg går til, husk at hvis du hadde gått slike turer med et vanlig kne ville du og ha hatt vondt, så bare stå på og forsett slik.

Når jeg tar i på trening så tennene gnisser og grimasene vises får jeg en klapp på skulderen og påminnelse om hvor lett de neste fjellturene vil bli.

Mestring i å klare hverdagen og å jobbe. Det å ha litt overskudd til å ikke bare ligge på sofaen. Det tok tid men det ordnet seg.

Mestring å noe så enkelt som å sitte i solen. Det å sitte i solen og ha skygge på kneet er ikke lett. Hvis noen har prøvd det vet de hva jeg mener. Alle parasoller er laget for å ha hodet i skyggen.

Mestring i det å ta et varmt bad. Noe som ikke har vært aktuelt på mange måneder pga at varme=opphovnet og vondt.

Gleden med å tilbringe en stund i badstuen med mine søstre.

Tilbake til hverdagen

Høyrekneet er heldigvis bra, iallfall ikke så verst. Så må jeg igjennom dette en gang til med tiden er det bare å hoppe uti det.

Vi må alle nyte hver dag så langt vi kan, det er mest hverdager og hverdagsgleder.

Akkurat nå er det gleden over å være frisk nok til å snart ha to ukers ferie som nytes. Det er jo dette som er livet.

Livet kan ikke bli bedre enn endelig å kunne gå på fjellet igjen etter kneoperasjon.