Jobbsøkeprosessen

Ventetid

Det å søke ny jobb er tidkrevende og et lite energisluk. Først brukte jeg mye tid på å finne ut hva slags jobber jeg ønsker å søke på og hvor de kan ligge. Som småbarnsmor har reisevei blitt viktigere enn før. For meg er det viktig at jeg har en jobb med spennende arbeidsoppgaver, med rom for faglig og personlig utvikling og hvor lønnen er høy nok. Dersom reiseveien derimot er svært kort, kan jeg fire på alle krav. Da er eneste kravet er da at jobben må være spennende nok til at jeg i hvert fall har lyst til å gå på jobb.

Nå har jeg søkt på to jobber. Underveis fant jeg ut at den ene jobben ville jeg ikke ha likevel. Den andre jobben har jeg vært på jobbintervju hos. Bildet over er tatt rett før jeg skal inn. Jeg syns det er helt unaturlig å selge seg inn på den måten som man må gjøre på intervju. Jeg liker ikke intervju. Dersom du også skal på intervju og syns det er passe pyton anbefaler jeg å se NRKs serie «kroppsspråk» om jobbintervju. Jeg så den to ganger før intervjuet og det hjalp meg å huske på sittestilling, ikke nikke for mye og å være åpen i kroppsspråket. https://tv.nrk.no/serie/kroppsspraak/2018/DVFJ69002216

Intervjuet er overstått, så da er det bare å lene seg tilbake å se hva resultatet blir. Det er punkt 3 over hva som er krevende – ventingen! Først vente på intervju, så vente på om de vil sjekke referanser, så å høre om de vil ansette meg. I mellomtiden har jeg funnet en ny jobb jeg vil søke på, så da er det bare å gjenta prosessen på nytt… Jeg tror at øvelse gjør mester og at jobbintervju også bli lettere etter hvert.

Posten skal frem – men på hvilken måte?

Før i tiden sendte vi alltid kort hjem når vi var på ferie. Det var koselig å få kort, selv om avsenderen ofte hadde kommet hjem før kortet dukket opp i postkassen.

I vinterferien kom jeg over noen kjempefine kort, og tenkte disse skulle jeg overraske noen med. Kortene ble kjøpt, skrevet på og satt frimerke på. Men å finne en postboks å putte kortene i, var ikke enkelt. Så vi tok kortene med hjem og leverte de ut selv.

Dette fikk meg til å tenke over utviklingen til posten. For det heter fortsatt: Posten skal frem. Nå diskuteres det hvilken dag denne skal fram. Tid koster penger, og posten må spare penger. Og så finnes det så mange alternativ til gamle, ærverdige Posten. Under er noen av alternativene. Det finnes mange, og det blir spennende å se hva fremtiden bringer på dette området.

elektronisk frimerke

Elektronisk post

Folk skriver ikke brev lengre. De sender dem på e-post, og det offentlige kan kontakte deg via Digipost. Og skal du først sende noe i posten, så kan frimerker kjøpes elektronisk. Du må bare huske å veie og måle forsendelsen rett, og deretter krysse av i alle nødvendige felt, slik at du unngår straffeporto.

netthandel

Netthandel

Sofashopping blir stadig enklere. Små pakker fra Kina. Julegavehandel på Black Friday. Samt alt annet som er enklere å få levert rett på døra. Bring og Post Nord meldte om 20% økning i netthandelen før jul i 2018. De fleste vil hente pakkene i butikk, men stadig flere velger å få de levert på døra.

Rett hjem levering

Rett hjem levering

Det finnes andre leverandører som tilbyr mye av det samme, gjerne i samarbeid med andre aktører. Pakker kan leveres helt hjem, eller hentes på døren hos deg og sendes til dit du vil. Dette koster ofte mindre enn det Posten tar for å sende pakken din, selv om det ikke er de som leverer og henter.

Selvkjørende postkasser

Selvkjørende postkasser

Posten hoder også å teste ut en brev- og pakkerobot som kan levere posten hjem til deg. Du får varsel om at det er post på vei, og kan velge tid og sted for levering. Tro om den finner veien ut til alle utkantstrøk i Norge?

Den gode gamle postkassen

Den gode gamle postkassen

Hvor lenge vil postkassene være en del av hverdagsbildet? Nå diskuteres det hvilke dager post skal leveres på. To dager i uka? En dag i uka?

Per Inge Torkelsen kåserer om Posten

Per Inge Torkelsen kåserer om Posten

Kåseri fra NRK der Per Inge Torkelsen har testet Posten sitt tilbud.

https://www.nrk.no/video/PS*69084

Pensjon og aldersgrense

De fleste spør: Når kan jeg gå av med pensjon? – men noen vil jobbe lengre.

Fra tid til annen er det ett eller annet tema i avis eller sosiale medier som gjør at jeg reagerer. Dette handler om pensjoneringsalder og hvor lenge vi skal jobbe.

Med jevne mellomrom kommer det et eller annet flammende innlegg om hvor grusomt det er at noen i akademia må slutte å jobbe når de fyller 70 år. Og det er fint det, bevare meg vel, jeg er den første til å heie på friske og energiske seniorer som har mye engasjement og arbeidsglede. Selv om deres arbeidsgivere sjelden heier like mye. Nå blir jo også øvre aldersgrense i staten hevet til 72 år.

Nå har diskusjonen begynt om å heve nedre aldersgrense for AFP fra 62 til 63 år. Vår pensjonsopptjening er for lenge siden levealderjustert sånn at dagens unge må jobbe lengre enn dagens seniorer.

Ikke alle identifiserer seg like mye med sitt arbeid som professorer gjør. For svært mange arbeidstakere er det ikke mulig å skifte jobb etter fylte 50 år, og iallefall ikke etter fylte 54 år. Dermed er mange «innelåste» på en arbeidsplass i 20 år. For vi er alle nødt til å tjene våre penger.

Norsk arbeidsliv har et høyt tempo og stor endringstakt, og begge deler kan merkes godt for seniorene. Frihet er en grunnleggende verdi for oss mennesker. Jeg tror mange ønsker seg friheten til å slutte i arbeid mens de fremdeles har helsen i orden.

Så er det mange områder pensjonister kan bidra på, om det er å hjelpe sine gamle foreldre eller barnebarn, bidra i frivillige lag og organisasjoner, skrive bok eller starte seniorbedrift. Mulighetene er mange.

Min pappa døde da han var 74 år, altfor ung. Skulle han jobbet til han var 72? Det høres ganske absurd ut.

Det er flott at vi har et velfungerende arbeidsliv i Norge, hvor de fleste av oss har det bra på jobb. Men det går vel likevel an å se en sak fra flere sider og ikke bare fra «nå skal vi alle jobbe lengre» siden.

Livet er ganske kort tross alt.

Mvh Mommo

Kjære Prinsessa og alle andre som skal søke seg ny jobb

Det å søke jobb er ikke gøy. Tvert i mot, det er helt pyton! Og det har blitt mye verre de siste årene.

For ikke mange år siden holdt det at du skrev en jobbsøknad og en cv. Og hvis du kom på intervju så var det ett intervju, ferdig med det. Nå er det evnetester, personlighetstester, caseoppgaver og to runder med intervju.

 

Men, ikke fortvil, ha tro på deg selv. Du er superbra sånn som du er. Lag deg en bra cv, og en grei søknad. Tilpass søknaden til hver stilling. Så er det bare å gå i gang. De fleste bedrifter bruker heldigvis de samme rekrutteringsverktøyene hvor du kan ha din cv lagret, sånn at søkeprosessen ikke tar så lang tid.

 

Når du blir plukket ut til intervju, det er da det begynner.

Forbered deg ved å finne ut en god del om arbeidsplassen, og å ha noen spørsmål fra deg til dem. Dette er noe du også skal vurdere!

 

Jeg har en gang vært på et jobbintervju hvor det var en så ubehagelig stemning at da jeg gikk ut tenkte jeg at her skal ikke jeg jobbe.

 

Det er helt naturlig å være litt nervøs, det gjør ikke noe. Det bruker å gi seg når man kommer i gang, og de fleste intervjuere er gode til å få folk til å trives. Vær deg selv, og svar så godt du kan. Intervjuerne ønsker å finne ut hvem du er, hvem er det de får i jobb. Vi er mye på jobb og våre kollegaer er viktige for oss.

 

Deg og meg?

Det å holde på med jobbsøking og å gå på intervjuer er litt som å holde på med dating har jeg tenkt. Man kan bli litt interessert, begynne å se for seg en fremtid sammen. Så er det mange som blir svært skuffet om de ikke får jobben.

 

Så om du klarer å gjøre ditt beste på intervjuene, men hold litt igjen på å se for deg fremtiden på denne arbeidspassen. Iallefall til du får telefon om at du er øverst på listen. Og det får du, selv om det kan ta litt tid.

 

Hvis du gruer svært mye for intervjuet, finn noen som du kan øve med. Det hjelper faktisk. Masse lykke til 🙂

 

Les Prinsessas innlegg: Jeg skal søke ny jobb
og Mommos innlegg: Har du lyst å skifte jobb?

Jeg skal søke ny jobb

Jeg føler meg hudløs og naken. Jeg skal fortelle fremtidige arbeidsgivere hvor fantastisk jeg er og at de må ansette akkurat meg. Det er unaturlig å selge seg inn – velg meg – overse de andre 199 du har i bunken din. Jeg er den beste. Jeg har ingen beskyttelse, og heller ingen fallskjerm. Datteren min har fått prøve rulleskøyter. Hun hadde armbeskyttere, knebeskyttere, håndleddbeskyttere og hjelm. Dersom det hadde vært flere typer beskyttere så hadde hun også hatt det – som rompebeskytter.  

Det er ironisk hvor mye beskyttelse vi har som barn, og hvor lite beskyttelse vi står igjen med som voksne i noen av våre vanskeligste og viktigste livsvalg. Hva vil jeg jobbe med? Jeg har studert juss og fikk advokatbevilgning i 2013 og har et hav av muligheter. Hva skal jeg velge? Det sies at luksusproblemer er de beste problemene, men de kan likevel være veldig vanskelige. Jeg sitter i en stilling som er tidsbegrenset uten mulighet for forlengelse, så de neste månedene må jeg ta et valg å bestemme meg for hva jeg vil. I tillegg må jeg også få jobben jeg bestemmer meg for å søke på. Jeg gruer meg til jobbintervju, personlighetstester, engelsktester og mulig iq-tester og andre gangs intervjuer.

 På veien kan det fort bli noen skrubbsår når jeg ikke får stillingene jeg vil ha. Jeg skulle gjerne hatt mer beskyttelse.

 

Les også:  Kjære prinsessa og alle andre som skal søke seg ny jobb

tog

En pendlers observasjoner av sine medpassasjerer

Er du populær på toget?

Jeg har bodd lenge i en liten by nordpå hvor alt var nært og det tok meg 3 minutter å dra på jobb. 7 minutter hvis jeg syklet. Så flyttet vi til østlandet for fem år siden, og jeg har nå pendlet med Vy  (som jeg heller vil kalle NSB) i fem år nå, med østfoldbanen inn til Oslo. Togturen tar 42 minutter – på en god dag. For meg som var helt ny som togpendler har det vært mye morsomt å se og mangt å fundere på.

Det å vente på toget og presse seg inn er et kapittel for seg, det er ikke noe for sarte sjeler. Her gjelder albuer og dårlig oppførsel. Men det har sin grunn, det kan være for lite plasser, og folk vil ikke stå i tre kvarter. De fleste får likevel sitte.

Etter en tids pendling begynte jeg å legge merke til at jeg sjelden satt alene, selv om det kunne være noen ledige seter her og der. Jeg lurte litt på hvorfor, men tenkte at da ser jeg vel sånn passe hyggelig ut. Så begynte jeg å legge mer merke til hvem som setter seg hvor.  Min påstand er at på min togstrekning – der er damer mest populære! Og det har ikke noe med alder eller utseende å gjøre. Ut fra mine observasjoner så vil menn helst sitte ved siden av damer og damer vil også gjerne sitte ved siden av damer. Jeg har mange ganger observert menn som har funnet seg en plass ved siden av en mann, og så oppdager de at det er ledig plass ved siden av en dame litt lengre frem. Og vipps så har de flyttet seg frem. Dette har jeg spurt noen pendlere om, hvor foretrekker de å sitte. Svaret var som forventet, ved siden av en kvinne 🙂

På trikken i Oslo derimot, der er det en helt annen sak. Der handler det kun om å finne en plass å holde seg fast så vi slipper å bli slengt veggimellom 🙂

Dette var en liten snutt om pendling fra meg. Det kommer nok flere innlegg om samme tema. Snart er det sommer og buss for tog i maange uker!

Har du lyst til å skifte jobb?

Jeg har jobbet innen offentlig sektor mesteparten av mitt arbeidsliv, og jeg har skiftet jobb en del ganger. Mens de aller fleste jeg kjenner blir værende hos sin arbeidsgiver svært lenge, så er det noen som etter en stund har lyst å gjøre noe nytt, sånn som meg.

Jeg har alltid vært på leting etter interessante arbeidsoppgaver og et godt arbeidsmiljø. Begge deler har jeg hatt de fleste plassene jeg har jobbet, men likevel etter en stund har jeg kjent på en lyst til å gjøre mer, lære mer, finne på noe annet.

Det hender at jeg får kommentarer på dette, og det kan være at noen tenker jeg er ustabil arbeidskraft, en som vil forsvinne igjen fort.

Nå er jeg godt over 50 og tenker jeg slår meg til ro der jeg jobber nå. Da kommer det kommentarer fra mine nærmeste, ja særlig! Det tror de ikke noe på. Det sies jo også at det er vanskeligere å skifte jobb etter fylte 50, uten at jeg har merket så mye til det.

Hva er så fordelen med jobbskifte?

Jeg har lært så mye om forskjellige arbeidsplasser og sektorer, og denne kunnskapen bruker jeg mye. Jeg er fleksibel og lærer meg ganske lett nye systemer. Jeg kan jobbe sammen med de fleste mennesketyper. Ikke riktig alle da.

Når jeg begynner i en ny jobb, så har jeg glemt fra forrige gang hvordan det kjennes å være helt ny. Det å ikke vite noe av alt det som andre tar for gitt. Hvordan er systemene, hvor er posthylla, hvor er kantina, strukturen, hvem bør jeg bli kjent med osv. Men etter noen dager så begynner det å gå seg til. Og så er det dyktige og hyggelige folk overalt.

Fikk du lyst å skifte jobb? Sett i gang da vel! Men er du flink i jobben din så vil nok arbeidsgiver helst at du blir værende:)

Når en kollega ikke liker deg

Når hverdagen blir for tøff

mobbing i arbeidslivet

Som arbeidstaker møter vi ofte vanskelige og ubehagelige situasjoner. I denne bloggen kommer vi til å ha en serie av arbeidslivsrelaterte temaer.

Det første temaet er:
Hva gjør man som ung og nyutdannet når man står overfor utfordringer som man ikke har kunnskap, livserfaring eller kompetanse til å takle?

For min del møtte jeg en kollega som ikke likte meg i min første jobb etter studiet. Han sørget for å gjøre livet mitt så vanskelig at jeg fikk betennelse i nakken og tensjonshodepine. For å bli frisk måtte jeg være sykemeldt en periode og gå til behandling hos fysioterapeut flere ganger i uken til det ble borte.

Kollegaen var over meg i stilling, like gammel som foreldrene mine og behandlet meg svært dårlig. Han var nedlatende, snakket stygt om meg både foran meg, foran klienter og bak ryggen min. Han gav meg arbeidsoppgaver som skulle løses på kort tid uten instruksjoner for hva og hvordan de skulle løses. Det var uendelig med hersketeknikker, trakassering, nedlatende kommentarer, ett tilfelle av offentlig utskjelling og ett tilfelle hvor han forsøkte å smelle døren i ansiktet mitt to ganger foran sjefen.

Den siste episoden fikk sjefen til å reagere. Han sa at den episoden var den verste behandlingen han hadde sett av en ansatt, både som arbeidsgiver og som advokat som hadde jobbet med arbeidsrett i 30 år. Jeg slapp å jobbe med denne kollegaen etter det.

I dag tenker jeg ikke på denne kollegaen lenger. Jeg mottok en e-post fra han for noen år siden som jeg ikke svarte på, og jeg regner ikke med at han vil kontakte med igjen.

Han har beklaget sin oppførsel, han fikk en advarsel for hans opptreden overfor meg fra vår arbeidsgiver og alle rundt oss fra den tiden er klar over at han behandlet meg dårlig, uten at de nok vet hvor dårlig det var.

Det som irriterer meg med denne historien er at når jeg er på jobbintervju, er jeg redd for spørsmålet: har du tidligere vært i konflikt på jobb? Jeg syns det er vanskelig å svare på dette – uten å virke som en konfliktskaper og uten å lyve.