Påskekos

Bøker, filmer og humør

.

Bøker betyr mye for meg, jeg liker best at de er i papir. På vinteren er det å ligge en time i badekaret med en god bok nydelig. Om sommeren er lydbøker litt godt. Det er enklere når en sitter i solen og er svett, og en blir ikke så sliten i armene. Det å holde i en tykk bok kan være slitsomt til tider. En skal jo ikke kimse av en god serie på tv eller nettbrett heller. Men alt til sin tid. Historien om hun som mistet PCen i badekaret er jo underholdende, jeg får noen morsomme bilder i hodet. Den historien ble jo diskutert og det var andre som og tar PC/nettbrett med på badet, men da i behørig avstand fra vannet. Tror ikke jeg kommer til å prøve det. Holder meg der til en bok i papir.

Da jeg nettopp hadde operert kneet mitt var lydbøker tingen, du var nødt til å konsentrere deg å høre etter med slapp å lese selv, en bra ting til tider.

Det er rart hvordan humøret vårt, mitt i alle fall, påvirker oppfatningen av det vi leser. Jeg foretrekker krim, gjerne litt tunge historier. Men av og til andre bøker. Da må det være en driv i historien, ikke bare en klissete kjærlighetsroman.

Det har de siste årene passet slik at vi har møtt slekta i romjulen, da har jeg som regel kommet ut derfra med en stabel av bøker. Lykke. Vi bruker å sirkulere bøkene vi kjøper. Biblioteket har mye bra jeg er der en del, men ofte så kommer en ut fra bokhandelen med noen kupp. Og det er godt å kan gi bøkene videre når de er lest.

Nå sist jul ga jeg den første boken i serien De 7 Søstre av Lucinda Riely til ho som har selskapet, og ho fikk de fleste av resten av serien i selskapet. Jeg fikk en stabel av de ho hadde i bokhyllen sin. En av de bøkene jeg fikk i jula var Jenta som ble igjen, av Jojo Moyes. Jeg begynte på denne boken på hytta ei helg for noen uker siden, så leste jeg noen siden og lurte på hvorfor jeg skulle fortsette. Jeg har lest flere bøker av denne forfatteren og vet de er gode. Men da fenget den ikke, jeg fant noe annet å lese. Men nå i helga begynte jeg på en krim som var litt tung, jeg hadde litt samme følelsen. Orker jeg å lese denne. Da fant jeg frem Jenta som ble igjen og nå var stemningen god, jeg gleder meg til å lese fortsettelsen.

eg er ikke så glad i å gå på kino som Prinsesse Aurora men er enig i hennes innlegg; sammenlikning om film og bøker. Jeg er såpass treg at filmer ser vi stort sett på TV. Som jeg bruker å si, hvis jeg først kommer meg ut hjemmefra for å være sosial vil jeg heller gå på Pub eller Kafe og prate med folk. Ikke for det når en først kommer seg på kino er det jo en helt annen opplevelse, Bohenmian Rhapsody var en stor opplevelse på kino.

For ikke å snakke om for noen år siden jeg og ei venninne var på kino, en helt ok film. Vi delte en stor boks popkorn og dessverre havnet denne litt for tidlig opp ned i fanget. Dette utløste selvfølgelig mye fliring.

Film, bøker, serier, strikking, hekling og alt annet en kan gjøre. Det er bra i disse tider der en skal holde seg i ro og et par meter unna folk flest. Det er bare å kose seg. God bok og fortsatt god påske.

Bøker, radio og globus
Fra vinduskarmen på Stratos , med utsikt over Oslo.

Hverdagsliv med sine små og store utfordringer

.

For to uker siden hadde jeg vinterferie. Ni dager på fjellet. Der jeg hadde bestemt med for å gjøre det jeg liker aller best, å være mye ute.

Siden jeg hadde slag for vel fire år siden har livet fungert ut fra de forutsetningene at jeg holder meg innenfor faste grenser. Disse har heldigvis endret seg kjempemasse i løpet av disse årene. Men ferie, med alle sine hyggelige ting, gjør at det blir avvik i disse rutinene.

Jeg glemmer fort, heldigvis, hvor tøft det kan være å bli satt tilbake. Hvor mye energi og livsvilje det skal til å komme seg opp den bratte trappa fra kjelleren igjen.

Så i dette innlegget tar jeg et steg tilbake og tenker på de gode tingene. Jeg deler også et tidligere innlegg.

Ha en flott helg😊

Familie

Pinnebrød på bålpanna
Lykken er de enkle ting, som en stille stund rundt bålpanna.

Fjellturer

Leseglede blir til lytteglede

For vel tre år siden ble jeg alvorlig syk. Livet stoppet plutselig opp, og jeg måtte finne nye måter å glede meg over det jeg ikke lenger maktet. En av mine største gleder var å lese en god bok, eller lese faglitteratur. Min leseglede var like stor som det ble beskrevet i det forrige innlegget. Og jeg reiste ingen steder uten å ha minst en bok i veska.

Da skriften ble uleselig for meg fant jeg ut at jeg måtte teste ut lydbøker. Disse ble etterhvert en kjær venn, en venn som var lett å ha med seg overalt.

I prosessen med å bli friskere ble det mye turgåing. Mange timer, mange mil. Dersom en god bok nærmet seg slutten kunne det få meg ut på en ekstra tur, bare for å få med meg slutten.

I forrige innlegg står det om gleden ved å finne flere bøker av samme forfatter som man kan kose seg med. Dette gjelder absolutt for lydbøker også. Det er gull verdt å komme over en serie som fenger. Man kan følge livet til hovedpersonene i flere bøker, og leve seg inn i historien.

Kriteriene for valg av bøker som gir en god lytteropplevelse litt annerledes enn måten jeg fant god litteratur på tidligere. Det er viktig at den som leser boka appellerer til meg. Damer funker bedre enn menn, og de må ikke være for «flat» i innlevelsen, men heller ikke være på barnebokstadiet. Så jeg søker ofte på navnet til en bokleser som jeg liker, og deretter forfatter. Og mens jeg mest har lest nordiske forfattere, er utenlandske forfattere like bra.

Jeg sov ikke så godt om natten, så også her ble lydbøkene en god ting å ha. Om natten var det en annen type lydbøker som fungerte. Innholdet måtte være slik at jeg kunne sovne til det uten å gå glipp av noe. Da kunne jeg ikke ødelegge lytteopplevelsen til den gode boka jeg hørte på om dagen.

Meditasjon og selvhjelpsbøker ble brukt flittig om natten. Og disse er generelt av varierende kvalitet. Dette er også bakgrunnen for at vi prøver oss på denne bloggen her. Det kan vanskelig bli dårligere enn noen av de selvhjelpsbøkene jeg har hørt på.

Et av familiemedlemmene hadde også vanskelig for å få sove i en periode. Tankene ville ikke sove selv om hun ville. Jeg anbefalte henne å prøve den appen jeg bruker som innsovingsmetode, med en intetsigende lydbok som slår seg av etter valgt tid. Hun kunne få låne min konto for å teste det ut. Det funket bra, hun sovnet gjerne lenge før de 30 minuttene hun hadde satt lydboka på.

I begynnelse så jeg at hun hørte hun på de samme som jeg. Det komme opp varsel på telefonen om jeg vil fortsette på den sist brukte boka. Etterhvert ble de vel depressive, og jeg måtte si til henne at formålet med dette var å sovne, ikke bli helt depressiv. Hun innrømmet at det kanskje hadde blitt for mye av det gode, den siste leseropplevelsen var veldig depressiv. Vi fikk oss en god latter, og er enige om at lydbøker er veldig bra dersom du finner rett bok til formålet.

Så en god lydbok kan absolutt anbefales. Enklere turvenn finner du ikke. Når man først lærer seg å stenge ute tankene og konsentrere seg helt og holdent om lydboka, fungerer dette like bra som å lese en vanlig bok.

Bestevenn

Bestevenner

Det har sneket seg sånn stille innpå livet mitt. Jeg har visst fått meg en ny bestevenn.

Husk og se ferdig serien du ser på.
Toppvalg for deg.
Kommer snart : 49 nye titler.
Hva vil du se nå?

Dette kommer som påminnelser på telefonen, på epost – og de kommer ofte. Netflix blir raskt bekymret hvis jeg ikke ser på noe, og minner meg på at det finnes en verden med serier og filmer der ute som jeg ikke har sett.

Bør jeg bli bekymret over min overdrevne bruk av strømmetjenesten? Eller bruker jeg den for lite – burde  jeg hatt den på i bakgrunnen kanskje mens jeg gjør andre ting….

Jeg ser jo svært sjelden på vanlig lineær tv lengre. Selv programmer som går på tv ser jeg helst på en app, en strømmetjeneste. Da kan jeg se den når jeg selv vil se den, ikke når den er satt opp i programmet. Skjønt jeg har funnet ut med 71 grader nord som går nå, at den er det best og få sett episoden så raskt som mulig,  før personen som går ut er klistret over alle sosiale medier.

Så blir jeg og Netflix bestevenner videre?  Vi får se, vi får ta ting som de kommer. Det er snart vår, og da er jeg mer ute og opptatt med andre ting. Også må jeg finne ut hvordan jeg slår av notifikasjoner 😉

Stovnertårnet

Stovnertårnet

.

Det er vinter og ikke snø i Oslo, så da måtte vi finne på noe alternativt til aking og skigåing. Vi valgte å dra til et nytt sted vi har lest om i media, men ikke vært på før – nemlig Stovnertårnet. Dette er et tips til et sted å oppdage i Oslo. På hjemmesiden(http://stovnertarnet.no/) opplyses det at Stovnertårnet er et utsiktstårn, og Norges lengste tårn. Veien til topps er 265 meter, Norges klart lengste tårn, men ikke høyeste. Toppen er 15 meter over bakken, men 215 meter over fjorden!

Tårnet ble åpnet i 2017. En fin tur for både små og store, spesielt nå når sola titter mer frem. Har du tips til steder vi bør oppsøke i Oslo? Legg igjen en melding, så tar vi søndagsturen dit.

Utsikt fra Stovnertårnet

Stovnertårnet
Stovnertårnet
Stovnertårnet
Stovnertårnet
Nytt år og nye muligheter

Nytt år og nye jobbmuligheter

.

Vi er heldige, vi som skriver denne bloggen. Vi får alle nye utfordringer på jobbfronten i 2020. Tidligere har vi skrevet om jobbsøkerprosessen og utfordringer i forbindelse med det, og nå er endelig tiden inne for gå videre.

  • En av oss starter i en helt ny jobb, på et nytt sted, med helt nye kollegaer og ny reisevei.
  • En får ny stilling i samme firma, mer ansvar og tyngre arbeidsoppgaver.
  • En får ny sjef. Bare det kan være spennende nok.
  • En starter i en annen avdeling. Samme bedrift, men nye arbeidsoppgaver og ny sjef.

Ja, vi er kjempeheldige alle sammen som har mulighet til å gjøre noe nytt og spennende i starten på et nytt år.

Det er kjempeskummelt å gjøre noe nytt

Å se på hver liten ting som en positiv utfordring som kan gjøre oss bedre. For det er jo det det er, ikke sant? Samtidig er det skummelt. Hvordan skal vi klare å løse nye utfordringer? Er vi god nok i jobben vi gjør? Består vi den faglige testen? Er vi sosial nok? Er vi for lite sosial? Hvordan fungerer den nye arbeidshverdagen i forhold til hjemmet og for eksempel henting og levering av barn?

Bare det å få ny sjef er kjempespennende. Og kjempeskummelt. Det er jo ikke sikkert kjemien stemmer med en gang, men dersom den ikke gjør det, bør du gå inn for å få den til å gjøre det. Det er kanskje ikke bare du som er nervøs?

I alle yrker må det være en utvikling. Ellers er bedriften ikke liv laga. Det nytter ikke å tviholde på oppgavene dine. Du får så mange andre muligheter dersom du tør å dele. Da er du også mottakelig for nye oppgaver. Ved å dele må man by på seg selv. Og du kan få så mye mer tilbake.

Ofte undervurderer vi oss selv og tar sorgene på forskudd. Ser for oss det verste som kan skje. Og glemmer å se for oss det som er positivt.

Tankene er der, blir dette bra eller var det bedre før? Tankene sorterer man etter arbeidstid, gjerne om natten. Uansett hvor mange sauer du teller for å få sove.

2020 blir i alle fall et spennende år. Når nyttårsaftenen kommer om et års tid kan vi ta en evaluering av året. Og se om det ble slik som vi håpet på og drømte om i 2019.

Vi gleder oss til et nytt år og nye muligheter. Lykke til, alle dere der ute, med det nye året😊

Tidligere innlegg om jobbsøkerprosessen:

Har du lyst å skifte jobb? Fordeler og tips i forbindelse med jobbskifte.

.Kjære Prinsessa og alle andre som skal søke seg ny jobb Om hvor pyton det er å søke ny jobb.

.Jeg skal søke ny jobb Om hvor naken og hudløs man føler seg når man må utlevere seg selv i CV og jobbintervju.

Nytt år, nye muligheter
Julestjerne

Snart jul. Hva er den verste julegaven du har fått?

.

Nå er det snart julaften!

Nå er det siste helgen før julaften, og en av årets vanligste bulkedager fordi alle må handle julegaver, mat og juletrær til julaften.

Jula er en fin tid, og vi gleder oss til juleferie med god mat, fri, tid med venner og familie. Barna gleder seg til julegavene, men etter at vi ble voksne har gavene blitt litt mer underordnet.

Min ønskeliste i år er ganske kort, Det sies at det er tanken som teller, men noen ganger hadde det kanskje vært bedre å heller bruke pengene på en veldedig gave enn noe ræl?

Her er mine tre værste julegaver opp gjennom årene:

  • Såpe fra tiern, butikken som ikke eksisterer lenge. Den luktet vondt, var testet på dyr og kostet ti-kroner. Jeg fikk den av onkelen min, som hadde fått ny dame som var ansvarlig for årets julegaver. Onkelen min hadde alltid tidligere gitt meg fine gaver, og da ble jeg litt skuffet over den såpen. Jeg som i tillegg er motstander av produkter testet på dyr.
    .
  • Selvhjelpsbok fra sjefen. For noen år siden fikk jeg en selvhjelpsbok fra sjefen som årets julegave. Jeg var usikker på om det var en personlig gave. Hadde sjefen noen baktanker med det i forhold til meg? Var den valgt ut til meg personlig? Var det noe grunn til at det var akkurat denne boken som var årets julegave til MEG?Når man får en selvhjelpsbok fra sjefen er det mange tanker som starter å surre i hodet. Jeg måtte sende melding til en annen kollega, som også hadde fått samme bok. Da trakk jeg et lettelsens sukk over at det ikke var et skjult budskap over meg som medarbeider som var årsaken til boka.
    .
  • Jeg er veldig glad i diamanter, glitter, vesker og stæsj. Jeg hadde skrevet en lang ønskeliste til kjæreste min, som gjennom 6 år burde kjenne meg godt. Til jul hadde kjæresten min kjøpt en knallhard ergonomisk tempura-pute. Den var vond og jeg likte den ikke. I tillegg til at jeg ble veldig skuffet over at det var DET som gaven fra han. I dag sover han på den puta, mens jeg fortsatt har min vanlige, gode pute – som jeg aldri har sagt at jeg er misfornøyd med.

Lykke til med innspurten før jul, og god til alle sammen.
Kjør forsiktig!

Pepperkakebaking
Snart jul, og vi baker pepperkaker og gleder oss til å åpne gaver.
Vardø by

Vi står han a’, heter det i Nord-Norge. Om været langt der nord.

Den siste tiden har det vært store problemer med ambulansefly i Nord-Norge. Det svensk-britiske firmaet Babcock overtok ambulanseflytjenesten i Norge fra 1. juli. Det har vært teknisk feil på fly, og de har problemer med å lande på flyplasser i Finnmark. Helseforetaksdirektørene foreslo å erstatte ett av ambulanseflyene i Finnmark med et jefly i Tromsø. De klarer iallefall ikke å lande på kortbaneflyplasser. Nå ser det heldigvis ut som Finnmark får beholde ambulanseflyene.

Dette innlegget skal ikke mene noe om beredskapen i Finnmark. Heller ikke om polfarerne som ble sittende fast i isen, og kritikken rundt det at de takket nei til sysselmannens tilbud om evakuering.  Om all protesten de fikk fra forkjemperne for et godt helsetilbud i nord. Derimot har jeg lyst å skrive noen linjer om en av mange opplevelser av været i Finnmark.

Det er umulig å vite hvor værhardt det er i Finnmark før man har bodd der. Jeg kommer fra Nordland fylke, og fikk ikke ordentlig respekt for været før etter en vinter i finnmark. Så folk i nord fortjener den tryggheten de kan få for at liv og helse skal være ivaretatt.

Vi bodde et par år i Vardø. Det var en spesiell tid, med mye vær. Lyst hele døgnet om sommeren, som ellers i Nord-Norge, men mer vind og sjø når en av de mange stormene raste.

Noen år etterpå dro jeg og en venninne tilbake på besøk. Vi hadde en snart ettåring med oss. Dette var i mars måned. Jeg liker vinter og vinterstormer, så jeg håpet å få med meg litt ruskevær også.

Turen dit gikk greit. Vi tok fly helt fram. I Vardø var der masse snø. Og masse vind som vanlig.

En av dagene tenkte vi å ta bussen til Vadsø. Vi hadde sett feil på bussruten, og kom litt for sent. Det var den sjansen for en busstur, med mulighet for å rekke tilbake samme dag.

Plassens bensinstasjon hadde skilt med bilutleie i vinduet. Så vi troppet opp der i håp om å kunne leie en bil. Det gikk dessverre ikke, for den måtte bestilles god tid i forveien.

Så det ble en lang gåtur rundt øya istedenfor. Været var bra, og vi hadde en flott tur.

Så kom dagen for hjemreise. Noen timer før flyet skulle gå fikk vi en telefon fra Widerøe om at flyet var innstilt på grunn av dårlig vær. Det var satt opp buss til Vadsø.

For å ta bussen måtte vi gå over moloen. Hun jeg reiste sammen med var lita og tynn. Hun fikk den tyngste kofferten så vi skulle være sikker på at hun ikke blåste av gårde.

Barnevogna vi hadde lånt til minsten var lett. Og ungen veide jo ikke mye. Så vogna var oppi lufta flere ganger selv om vi forsøkte å holde den nede.

Vi kom oss over moloen. Neste utfordring var å runde hjørnet til der bussen stod, noe vi greide uten stil og eleganse.

Hun vi var på besøk hos tok ingen sjanse på å gå tilbake med barnevogna, da ville den blåst på havet. Hun jobbet like ved, og satte den inn der.

I bussen hadde takluken blåst opp. Bussjåføren hadde gitt opp å lukke den, og hadde festet den så godt det lot seg gjøre.

Det var trist å forlate venninnen min som stod igjen på den forblåste plassen, så jeg ble sittende i mine egne tanker. Plutselig slo det meg at hun jeg reiste sammen med kunne være redd. Hun hadde jo aldri opplevd dette før. Men neida, hun syntes bare det var fascinerende. Flyet gikk litt forsinket fra Vadsø, og vi kom hjem en erfaring rikere.

Naturen i nord er ikke noe man spøker med. Heller ikke beredskapstjenesten og den tryggheten den gir. Selv om nordlendinger står han av.

Vardøhus festning
Vardøhus festning. DA vi bodde der stod Vardøs eneste tre, ei rogn, bevart på festningen. Den ble pakket inn om vinteren.

Andre søndag i advent

Andre søndag i advent

Andre søndag i advent. Og julefreden har lang fra senket seg. Jeg stresser med alt som burde vært gjort, slik mange andre gjør. Ser på kalenderen at jeg ikke vil rekke så mye i år heller. Helgene er opptatt, og i ukedagene er det ikke mye futt i meg etter jobb.

Selv om det er blitt mye enklere å handle med Black Friday, Cyber Monday og alle andre knakende gode tilbud, må man fortsatt ha en ide om hva man skal kjøpe. Man vil jo gjerne at mottakeren skal bli glad for gaven, og ikke bare legge den i en skuff sammen med alt annet man ikke trenger.

Det snør ute, så julestemningen er innen rekkevidde. Det blir som det blir, i år også. Tid til hverandre er det viktigste, denne julen også.

På glattisen

Med livet som innsats – eller i alle fall fare for brukne bein

Det er november og jeg bor i Trøndelag. Det er mørkt og glatt. Jeg har hatt det litt travelt de siste ukene så i dag tenkte jeg å gå hjem fra jobb, frisk luft og trim samtidig.

Turen starter over en parkeringsplass, den er grei. Her strøs det.

Så fortau der kommunen ikke prioriterer å brøyte, derfor veldig ujevn is. Og uten antydning av sand her. Vanskelig.

Så en bit gang og sykkelsti der folk sykler til byen, dette er prioritert område. Måket til enhver tid og saltet. Derav flott å gå på.

Så over til boliggatene. Smale dårlige fortau der ingen gjør noe så der kan en ikke gå. Gaten er smal men en må jo gå midt uti likevel. Og når det kommer en bil eller flere får en prøve å stå rolig på stålisen innpå fortauet. Nå skal det sies at disse fortauene er i dårlig stand selv uten is.

Ferden går videre over en vei. Fotgjengerfeltet er så langt unna at veien krysses på en ganske oversiktlig plass. Det går jo bra for i veien er det masse salt.

Videre opp noen bakker med masse is og varierende mengde sand og stein på gang og sykkelvei. Lurer på om kommunen har glemt at de bør strø rundt omkring. Denne gang og sykkelveien går forbi to skoler. Uten at kommunen bruker mer sand av den grunn.

For noen dager siden kjørte vi forbi den samme svingen. Det var da en litt gammel dame (eldre enn meg) som prøvde å krysse gang og sykkelveien for å komme seg til fotgjengerfeltet og så over veien. Ho ga opp, tok ikke sjansen på å gå over der. Det var en ikke veldig bratt nedoverbakke. Ho kom seg nok over bare en litt annen vei en først tenkt. Da var vi kjørt videre.

Da jeg kom opp her vi bor var det godt strødd. Vi bor i terrassehus der gjennomsnittsalderen på beboerene flest er høy så her strør de godt (vi er unge i denne sammenhengen).

Men jeg kom meg hjem, varm ble jeg og ingen uhell på turen. Jeg ønsker meg snø og ordentlig vinter.

Ha en fortreffelig vinter der ute.

På glattisen
Vinter, is og snø.
Skiltet sti over Prestkampen

Fjolls til fjells – eller stedsville damer på tur

Det er høst, og snart vinter. I går var jeg på årets siste fjelltur til fots, og tankene vandret tilbake til en tur vi hadde for noen år siden. Den turen var og sent på høsten, og ble en tur vi aldri glemmer.

Det skulle være en kort tur opp til Skeikampen, etterfulgt av besøk i spaavdelingen på hotellet og så en deilig høstmiddag på hytta.

Været var helt greit da vi startet. Vi hadde ikke spesielt mye klær på oss. Da vi nærmet oss toppen av fjellet kom tåka. Tykk tåke. Vi vurderte hva vi skulle gjøre, og bestemte oss for å gjennomføre turen som planlagt. Opp til toppen og ned på høyre side av fjellet. Kvikklunsjen vi hadde med ble spist inne i steinhytta.

Vi tre som var på tur eier ikke stedsans. Det anså vi ikke som noe problem her, selv om tåka lå som graut. Vi var jo lommekjent.

Over fjellet gikk det greit, men da vi kom dit det første skiltet skulle stå, møtte vi første utfordringa. Skiltet lå på bakken, og retninga til de forskjellige stedene var ikke korrekt. De holdt på å sette opp nye skilt. Her burde vi snudd og gått tilbake, men vi var jo som sagt på kjent grunn. Og det var kortere å gå ned på sida av fjellet. Så vi fortsatte.

Etter en stund traff vi noen vi kunne spørre om veien, men jeg tror det svaret bare forvirret oss mer enn ledet oss i rett retning.

Det begynte å regne. Bekker vi hadde unngått for å ikke bli våt på beina bare gikk vi rett gjennom. Vi var jo allerede søkke våt. Det var masse myr og masse vann og ikke den stien vi var kjent med.

Mobildekninga var elendig, og det var kaldt å ta fram mobilen. Og vått. Jeg fikk ringt mannen min og sagt at vi var ute på villtur, bokstavelig talt. Han prøvde å ringe oss senere, flere ganger. Da han ikke kom gjennom, satte seg i bilen og kjørte dit både han og vi trodde vi ville ende opp. Så i tåkeheimen kjørte han sakte fram og tilbake på veien ved Fagerhøy og tutet i tilfelle vi skulle høre det.

Vi var imidlertid på tur i motsatt retning. Hun med minst klær på seg hakket tenner. I ettertid vet jeg at vi har gått mer rett fram enn til høyre.

Vi fant ut at ved å følge samme stien konsekvent og ikke bytte på det, så måtte den vel ende opp en plass.

Langt om lenge så vi et hyttefelt. Søsteren min tok opp mobilen, og jublet da det var dekning. Hun sjekket Google maps, og sa forvirret at det kartet viste, kunne ikke stemme. Så la hun ned mobilen igjen.

Ved en av de første hyttene var det dame utenfor. Vi spurte om veien til Skei, men den ante hun ikke. Vi var på Kvitfjell. Langt fra Skei.

Det var bare å fortsette å gå. Nedover. Det var ingen folk ute. Søsteren min begynte å synge «Eg ser du har det vondt» til hun som var mest forfrossen av oss. Litt galgenhumor hjalp:)

Et var lys i en hytta, og det luktet Får i kål av kasserollen som stod på verandaen, så vi motet oss opp og banket på. Der fikk vi hjelp av et hyggelig ektepar. De fyrte i peisen, laget varm drikke til oss og gav oss varme pledd. Han var bussjåfør, så jeg ringte mannen min og fikk han til å forklare veien til hytta. jeg ville være sikker på at forklaringen ble rett. Det ville ta ham over en time å kjøre dit.

Bilen vi ble hentet i var en gammen Mercedes. Den hadde et fantastisk godt varmeapparat. Gjett om vi satte pris på det!

Det ble ingen «superb» aften den kvelden. Det var vi for sliten til. Men neste dag ble det både spa og god middag.

Så galt kan det gå når man ikke eier stedsans. Har vi lært noe av det? Ja, det har iallefall ikke blitt flere slike turer. En liten sekk på ryggen er lurt. Samt å snu i tide. Og så er det vel bare å innrømme at Google maps har rett:)

Ut på tur, aldri sur!
Ut på tur, aldri sur!
Tåke kan være vakkert, men skummelt.
Tåke kan være vakkert, men skummelt.
Skiltinga gjør ikke mye nytte for seg når den ligger på bakken.
Skiltinga gjør ikke mye nytte for seg når den ligger på bakken.
Om å kjøpe en jakke

Mote er rart

Klær må vi ha, men må det være årets modell?

På høstens varmeste dag fant vi tid til å shoppe litt skoleklær for kalde dager. Buksene til jenta vår er blitt vel korte i løpet av sommeren.

Klær er ikke enkelt. Buksene skal sitte perfekt hele veien, og det kan by på utfordringer når bredden ikke står i forhold til lengden. Men etter litt prøving ble et par eksemplarer godtatt.

Jakker derimot, er enklere. De skal være store og vide. På vei mot kassen falt blikket hennes på en heeelt perfekt jakke. Iallefall nesten, det kunne vært litt mykt stoff/pels inne i hetta.

Jeg så på prisen og var ikke helt overbevist. Bra merke og nøytral farge, men det var jo ikke det vi kom for å kjøpe.

I mellomtiden lette den håpefulle eieren av en ny jakke videre. Hun fant en helt lik jakke, og denne hadde mykt stoff inne i hetta. Og den var satt ned flere hundre kroner.

Det må vel være en tynnere variant, sa jeg, men det var det ikke. De var prikk lik, utenom hetta og fargen på ribbestrikken nederst på ermet.

Det var sannsynligvis fjorårets modell som det var en igjen av. I rett størrelse. Som hang og ventet på oss.

Mote er rart. Bare det er årets modell kan de sette opp prisen. Det koster å endre de små detaljene:)

Ulsrudtjernet

De små fjellturene

Myre i Vesterålen

Min medblogger skrev for en stund siden et innlegg om å gå på fjelltur  min-forste-turistfjelltur-alene-ble-verdens-beste-fjelltur/. Etter en par for lange turer på fjell, og med et par knær som ikke synes oppover eller nedover er tipp topp – så holder jeg meg til de små fjellturene. Disse turene er selvfølgelig lettest når man bor nær slike fjell, men vi hadde en fin tur i sommerferien til Myrtinden 350 m over havet 😊

 

Myrtinden 350 moh

Fjellet er lokalisert ganske i midten av tettstedet Myre i Vesterålen. Flott beliggenhet for de som bor der, og det ligger sammen med andre større og mindre fjelltopper i umiddelbar nærhet.
Det går sti opp fra kirken, over veien og opp i skogen. Du går opp Brekka, over Kammen og opp til Myrtiden. Vi brukte litt under en time på turen opp, og noe mindre ned. Siden du starter ved havet omtrent så er det nok 250 – 300 høydemeter ( tipper jeg).

Utsikt mot Andøya

 

Det er sikkert mange slike flotte små og store turer rundt omkring i vårt langstrakte land, hvor man ikke trenger og stå i kø – eller redde turister som har gått seg fast i små-sko og tynne jakker : https://www.dagbladet.no/nyheter/gar-hardt-ut-mot-uvitende-turister-i-norske-fjell/71367818. Hvor utsikten er flott og du kommer ned uten å være helt utslitt. Keiservarden i Bodø er og en slik flott tur – selv om det nok er flere folk som går der enn til Myrtiden naturlig nok. Det viktigste er å komme seg ut på tur, om det er til fjells eller i fjæra – eller midt i byen.

Nyter utsikten

Konsert er topp

Pink Telenor Arena 2019

Jeg er veldig glad i musikk, har alltid hørt mye på forskjellig musikk – uten å skulle påstå at jeg vet spesielt mye om det. Bare liker og høre på. Når en konsert er over søker jeg ivrig etter anmeldelser i avisene, og irriterer meg ofte over disse. De lister opp alt de måtte synes var dølt og feil og gir lave terningkast, så har man selv vært på samme konserten og hatt en kjempeflott opplevelse. Denne sommeren har jeg vært på usedvanlig mange konserter, og gir min egen raske lille vurdering her 😊

Jeg startet med DumDum Boys i mai. Jeg har aldri har hørt dem live før, og jeg fant ut at de skulle spille her i Oslo –det måtte jeg få med meg. Mye trøkk, og alle disse sangene vi har hørt og sunget til så mange ganger før. Også noen nye sanger fra deres siste album, ikke fullt så kjente og kjære – men alle tiders konsert 😊 Tommel opp! Anmeldelse DumDum Boys

DumDum Boys Vulkan Arena
DumDum Boys Vulkan Arena

Deretter var jeg på Tårnet Kulturarena og hørte på Postgirobygget og DDE i juni. En av årets første ordentlige sommerkvelder som jo og setter stemningen på rett plass. Postgirobygget leverte som alltid en flott konsert. Etter Postgirobygget, mens vi ventet på DDE, sa venninen min at hun kunne ingen DDE sanger – hun hadde ikke hørt noe særlig på dem. Men joda, det kunne hun. DDE har en haug med slagere som har rullet på radioen og som de fleste kan. Vi hoppet og sang og koste oss maks med allsang foran scenen. DDE er et liveband og kan sine sanger.

DDEPostgirobygget

 

 

 

 

 

 

 

Tons of Rock – ikke helt min sjanger, men ble med som frivillig for å kunne høre min gamle helter fra 80tallet:  Def Leppards. Var veldig spent før denne konserten, da det jo er gått noen år siden disse var et band man hørte så mye om.  Ble gledelig overrasket, litt dårlig lyd i starten – men utrolig moro og se og høre på disse. Høy gåsehudfaktor når de spilte Love Bites til oss i sommernatten. Disharmoni sin anmeldelse av def leppard

 

 

 

 

 

 

 

På vei hjem fra sommerferie tikket det inn sms om jeg ville være med på Pink, det var blitt en billett ledig. Pink på Telenor Arena er ikke noe man får med seg så ofte, så jeg takket ja til det.  For et show, og for en artist.Det var litt dårlig lyd i starten, men det ble bedre etterhvert. Pink hadde glimrende musikk, turnshow, danseshow, og avsluttet med å svinge rundt i hele salen på siste nummer. Magisk ! De fleste anmeldelsene her var postive, men VG mente dette var en treer VG sin anmeldelse . Tenker det var skrevet av noen som egentlig ikke ville på konsert den dagen 😉 De andre anmeldelsene jeg leste var utelukkende postitive. Dagbladet mente noe annet

Pink Telenor Arena 2019

Har også vært en dag på Øya. Nå er Øya en greie jeg drar på mest for å møte gamle venner og kjente, men gledet meg i år til å høre Robyn. Men merkelig nok, Robyn sto ikke helt til mine forventninger. Jeg tenker dette skyldes konserten med Pink som jeg hadde hørt samme uke, hadde nok satset på litt mer action fra Robyn enn hva jeg så. Sliten var jeg, og jeg sto altfor langt bak og på siden, og begynnelsen av konserten druknet i skravlinga til de rundt. Jeg fikk flyttet meg lengre frem og hørte bedre. Flott konsert, en fantastisk stemning rundt konserten. Fantastisk og høre Dancing On My Own sunget av hele Øya publikumet. Så topp karakter fra meg uansett, i likhet med avisene sine anmeldelser. Robyn på Øya anmeldt av VG

Robyn Øya 2019
Robyn Øya 2019

Konklusjonen min er vel at jeg ikke hadde egnet meg som musikk anmelder, måtte lært meg litt mer fagtutrykk, vært mer kritisk og tipper jeg. Til helgen er det Parken festival i Bodø, kos dere alle som skal dit !

Sommerferie

Sommer, kropp og badetøy

På Østlandet har det vært en flott sommer for oss som ikke helt har bikiniformene inne. Til nå har det vært viktig ha vanntette sko til turer i marka, og sommerull og vindtette jakker til turer på fjellet. Temperaturen har vært OK, men bikinien har fått ligge trygt på plassen sin.

Nå er sommeren endelig her, og det er vel flere enn jeg som føler at bikinien ikke passer helt.

  • Har man lagt på seg noen kilo dekker det lille plagget ennå mindre av kroppen enn ønsket.
  • Har man tatt av noen kilo sitter den overhode ikke der den skal.
  • Har man unngått å kjøpe ny bikini i noen år sitter den heller ikke. Sol og saltvann hjelper til med det.
  • Tyngdekraften som kommer med årenes løp gjør og sitt til at noe endres.

Alle vet jo at dette bare er unødvendige bekymringer. Man er som man er. Når man først får på deg dette omtalte plagget og kommer seg på stranda så blir det bra. Det er så mange flotte mennesker i alle fasonger som overhode ikke bryr seg om hvordan nettopp du ser ut i ditt badetøy. At bikinien ikke sitter perfekt. Slik som du ser for deg inne i hodet ditt at den burde gjøre. De koser seg i sommervarmen og nyter at det endelig er sol. Og det er jo det som er viktig.

Ha en flott sommerdag:)

Vi heier på Birgit Skarstein som tar et oppgjør med kroppspresset.