Hverdagsliv med sine små og store utfordringer

.

For to uker siden hadde jeg vinterferie. Ni dager på fjellet. Der jeg hadde bestemt med for å gjøre det jeg liker aller best, å være mye ute.

Siden jeg hadde slag for vel fire år siden har livet fungert ut fra de forutsetningene at jeg holder meg innenfor faste grenser. Disse har heldigvis endret seg kjempemasse i løpet av disse årene. Men ferie, med alle sine hyggelige ting, gjør at det blir avvik i disse rutinene.

Jeg glemmer fort, heldigvis, hvor tøft det kan være å bli satt tilbake. Hvor mye energi og livsvilje det skal til å komme seg opp den bratte trappa fra kjelleren igjen.

Så i dette innlegget tar jeg et steg tilbake og tenker på de gode tingene. Jeg deler også et tidligere innlegg.

Ha en flott helg😊

Familie

Pinnebrød på bålpanna
Lykken er de enkle ting, som en stille stund rundt bålpanna.

Fjellturer

Leseglede blir til lytteglede

For vel tre år siden ble jeg alvorlig syk. Livet stoppet plutselig opp, og jeg måtte finne nye måter å glede meg over det jeg ikke lenger maktet. En av mine største gleder var å lese en god bok, eller lese faglitteratur. Min leseglede var like stor som det ble beskrevet i det forrige innlegget. Og jeg reiste ingen steder uten å ha minst en bok i veska.

Da skriften ble uleselig for meg fant jeg ut at jeg måtte teste ut lydbøker. Disse ble etterhvert en kjær venn, en venn som var lett å ha med seg overalt.

I prosessen med å bli friskere ble det mye turgåing. Mange timer, mange mil. Dersom en god bok nærmet seg slutten kunne det få meg ut på en ekstra tur, bare for å få med meg slutten.

I forrige innlegg står det om gleden ved å finne flere bøker av samme forfatter som man kan kose seg med. Dette gjelder absolutt for lydbøker også. Det er gull verdt å komme over en serie som fenger. Man kan følge livet til hovedpersonene i flere bøker, og leve seg inn i historien.

Kriteriene for valg av bøker som gir en god lytteropplevelse litt annerledes enn måten jeg fant god litteratur på tidligere. Det er viktig at den som leser boka appellerer til meg. Damer funker bedre enn menn, og de må ikke være for «flat» i innlevelsen, men heller ikke være på barnebokstadiet. Så jeg søker ofte på navnet til en bokleser som jeg liker, og deretter forfatter. Og mens jeg mest har lest nordiske forfattere, er utenlandske forfattere like bra.

Jeg sov ikke så godt om natten, så også her ble lydbøkene en god ting å ha. Om natten var det en annen type lydbøker som fungerte. Innholdet måtte være slik at jeg kunne sovne til det uten å gå glipp av noe. Da kunne jeg ikke ødelegge lytteopplevelsen til den gode boka jeg hørte på om dagen.

Meditasjon og selvhjelpsbøker ble brukt flittig om natten. Og disse er generelt av varierende kvalitet. Dette er også bakgrunnen for at vi prøver oss på denne bloggen her. Det kan vanskelig bli dårligere enn noen av de selvhjelpsbøkene jeg har hørt på.

Et av familiemedlemmene hadde også vanskelig for å få sove i en periode. Tankene ville ikke sove selv om hun ville. Jeg anbefalte henne å prøve den appen jeg bruker som innsovingsmetode, med en intetsigende lydbok som slår seg av etter valgt tid. Hun kunne få låne min konto for å teste det ut. Det funket bra, hun sovnet gjerne lenge før de 30 minuttene hun hadde satt lydboka på.

I begynnelse så jeg at hun hørte hun på de samme som jeg. Det komme opp varsel på telefonen om jeg vil fortsette på den sist brukte boka. Etterhvert ble de vel depressive, og jeg måtte si til henne at formålet med dette var å sovne, ikke bli helt depressiv. Hun innrømmet at det kanskje hadde blitt for mye av det gode, den siste leseropplevelsen var veldig depressiv. Vi fikk oss en god latter, og er enige om at lydbøker er veldig bra dersom du finner rett bok til formålet.

Så en god lydbok kan absolutt anbefales. Enklere turvenn finner du ikke. Når man først lærer seg å stenge ute tankene og konsentrere seg helt og holdent om lydboka, fungerer dette like bra som å lese en vanlig bok.

Bestevenn

Bestevenner

Det har sneket seg sånn stille innpå livet mitt. Jeg har visst fått meg en ny bestevenn.

Husk og se ferdig serien du ser på.
Toppvalg for deg.
Kommer snart : 49 nye titler.
Hva vil du se nå?

Dette kommer som påminnelser på telefonen, på epost – og de kommer ofte. Netflix blir raskt bekymret hvis jeg ikke ser på noe, og minner meg på at det finnes en verden med serier og filmer der ute som jeg ikke har sett.

Bør jeg bli bekymret over min overdrevne bruk av strømmetjenesten? Eller bruker jeg den for lite – burde  jeg hatt den på i bakgrunnen kanskje mens jeg gjør andre ting….

Jeg ser jo svært sjelden på vanlig lineær tv lengre. Selv programmer som går på tv ser jeg helst på en app, en strømmetjeneste. Da kan jeg se den når jeg selv vil se den, ikke når den er satt opp i programmet. Skjønt jeg har funnet ut med 71 grader nord som går nå, at den er det best og få sett episoden så raskt som mulig,  før personen som går ut er klistret over alle sosiale medier.

Så blir jeg og Netflix bestevenner videre?  Vi får se, vi får ta ting som de kommer. Det er snart vår, og da er jeg mer ute og opptatt med andre ting. Også må jeg finne ut hvordan jeg slår av notifikasjoner 😉

Stovnertårnet

Stovnertårnet

.

Det er vinter og ikke snø i Oslo, så da måtte vi finne på noe alternativt til aking og skigåing. Vi valgte å dra til et nytt sted vi har lest om i media, men ikke vært på før – nemlig Stovnertårnet. Dette er et tips til et sted å oppdage i Oslo. På hjemmesiden(http://stovnertarnet.no/) opplyses det at Stovnertårnet er et utsiktstårn, og Norges lengste tårn. Veien til topps er 265 meter, Norges klart lengste tårn, men ikke høyeste. Toppen er 15 meter over bakken, men 215 meter over fjorden!

Tårnet ble åpnet i 2017. En fin tur for både små og store, spesielt nå når sola titter mer frem. Har du tips til steder vi bør oppsøke i Oslo? Legg igjen en melding, så tar vi søndagsturen dit.

Utsikt fra Stovnertårnet

Stovnertårnet
Stovnertårnet
Stovnertårnet
Stovnertårnet
Nytt år og nye muligheter

Nytt år og nye jobbmuligheter

.

Vi er heldige, vi som skriver denne bloggen. Vi får alle nye utfordringer på jobbfronten i 2020. Tidligere har vi skrevet om jobbsøkerprosessen og utfordringer i forbindelse med det, og nå er endelig tiden inne for gå videre.

  • En av oss starter i en helt ny jobb, på et nytt sted, med helt nye kollegaer og ny reisevei.
  • En får ny stilling i samme firma, mer ansvar og tyngre arbeidsoppgaver.
  • En får ny sjef. Bare det kan være spennende nok.
  • En starter i en annen avdeling. Samme bedrift, men nye arbeidsoppgaver og ny sjef.

Ja, vi er kjempeheldige alle sammen som har mulighet til å gjøre noe nytt og spennende i starten på et nytt år.

Det er kjempeskummelt å gjøre noe nytt

Å se på hver liten ting som en positiv utfordring som kan gjøre oss bedre. For det er jo det det er, ikke sant? Samtidig er det skummelt. Hvordan skal vi klare å løse nye utfordringer? Er vi god nok i jobben vi gjør? Består vi den faglige testen? Er vi sosial nok? Er vi for lite sosial? Hvordan fungerer den nye arbeidshverdagen i forhold til hjemmet og for eksempel henting og levering av barn?

Bare det å få ny sjef er kjempespennende. Og kjempeskummelt. Det er jo ikke sikkert kjemien stemmer med en gang, men dersom den ikke gjør det, bør du gå inn for å få den til å gjøre det. Det er kanskje ikke bare du som er nervøs?

I alle yrker må det være en utvikling. Ellers er bedriften ikke liv laga. Det nytter ikke å tviholde på oppgavene dine. Du får så mange andre muligheter dersom du tør å dele. Da er du også mottakelig for nye oppgaver. Ved å dele må man by på seg selv. Og du kan få så mye mer tilbake.

Ofte undervurderer vi oss selv og tar sorgene på forskudd. Ser for oss det verste som kan skje. Og glemmer å se for oss det som er positivt.

Tankene er der, blir dette bra eller var det bedre før? Tankene sorterer man etter arbeidstid, gjerne om natten. Uansett hvor mange sauer du teller for å få sove.

2020 blir i alle fall et spennende år. Når nyttårsaftenen kommer om et års tid kan vi ta en evaluering av året. Og se om det ble slik som vi håpet på og drømte om i 2019.

Vi gleder oss til et nytt år og nye muligheter. Lykke til, alle dere der ute, med det nye året😊

Tidligere innlegg om jobbsøkerprosessen:

Har du lyst å skifte jobb? Fordeler og tips i forbindelse med jobbskifte.

.Kjære Prinsessa og alle andre som skal søke seg ny jobb Om hvor pyton det er å søke ny jobb.

.Jeg skal søke ny jobb Om hvor naken og hudløs man føler seg når man må utlevere seg selv i CV og jobbintervju.

Nytt år, nye muligheter
Julestjerne

Snart jul. Hva er den verste julegaven du har fått?

.

Nå er det snart julaften!

Nå er det siste helgen før julaften, og en av årets vanligste bulkedager fordi alle må handle julegaver, mat og juletrær til julaften.

Jula er en fin tid, og vi gleder oss til juleferie med god mat, fri, tid med venner og familie. Barna gleder seg til julegavene, men etter at vi ble voksne har gavene blitt litt mer underordnet.

Min ønskeliste i år er ganske kort, Det sies at det er tanken som teller, men noen ganger hadde det kanskje vært bedre å heller bruke pengene på en veldedig gave enn noe ræl?

Her er mine tre værste julegaver opp gjennom årene:

  • Såpe fra tiern, butikken som ikke eksisterer lenge. Den luktet vondt, var testet på dyr og kostet ti-kroner. Jeg fikk den av onkelen min, som hadde fått ny dame som var ansvarlig for årets julegaver. Onkelen min hadde alltid tidligere gitt meg fine gaver, og da ble jeg litt skuffet over den såpen. Jeg som i tillegg er motstander av produkter testet på dyr.
    .
  • Selvhjelpsbok fra sjefen. For noen år siden fikk jeg en selvhjelpsbok fra sjefen som årets julegave. Jeg var usikker på om det var en personlig gave. Hadde sjefen noen baktanker med det i forhold til meg? Var den valgt ut til meg personlig? Var det noe grunn til at det var akkurat denne boken som var årets julegave til MEG?Når man får en selvhjelpsbok fra sjefen er det mange tanker som starter å surre i hodet. Jeg måtte sende melding til en annen kollega, som også hadde fått samme bok. Da trakk jeg et lettelsens sukk over at det ikke var et skjult budskap over meg som medarbeider som var årsaken til boka.
    .
  • Jeg er veldig glad i diamanter, glitter, vesker og stæsj. Jeg hadde skrevet en lang ønskeliste til kjæreste min, som gjennom 6 år burde kjenne meg godt. Til jul hadde kjæresten min kjøpt en knallhard ergonomisk tempura-pute. Den var vond og jeg likte den ikke. I tillegg til at jeg ble veldig skuffet over at det var DET som gaven fra han. I dag sover han på den puta, mens jeg fortsatt har min vanlige, gode pute – som jeg aldri har sagt at jeg er misfornøyd med.

Lykke til med innspurten før jul, og god til alle sammen.
Kjør forsiktig!

Pepperkakebaking
Snart jul, og vi baker pepperkaker og gleder oss til å åpne gaver.
Vardø by

Vi står han a’, heter det i Nord-Norge. Om været langt der nord.

Den siste tiden har det vært store problemer med ambulansefly i Nord-Norge. Det svensk-britiske firmaet Babcock overtok ambulanseflytjenesten i Norge fra 1. juli. Det har vært teknisk feil på fly, og de har problemer med å lande på flyplasser i Finnmark. Helseforetaksdirektørene foreslo å erstatte ett av ambulanseflyene i Finnmark med et jefly i Tromsø. De klarer iallefall ikke å lande på kortbaneflyplasser. Nå ser det heldigvis ut som Finnmark får beholde ambulanseflyene.

Dette innlegget skal ikke mene noe om beredskapen i Finnmark. Heller ikke om polfarerne som ble sittende fast i isen, og kritikken rundt det at de takket nei til sysselmannens tilbud om evakuering.  Om all protesten de fikk fra forkjemperne for et godt helsetilbud i nord. Derimot har jeg lyst å skrive noen linjer om en av mange opplevelser av været i Finnmark.

Det er umulig å vite hvor værhardt det er i Finnmark før man har bodd der. Jeg kommer fra Nordland fylke, og fikk ikke ordentlig respekt for været før etter en vinter i finnmark. Så folk i nord fortjener den tryggheten de kan få for at liv og helse skal være ivaretatt.

Vi bodde et par år i Vardø. Det var en spesiell tid, med mye vær. Lyst hele døgnet om sommeren, som ellers i Nord-Norge, men mer vind og sjø når en av de mange stormene raste.

Noen år etterpå dro jeg og en venninne tilbake på besøk. Vi hadde en snart ettåring med oss. Dette var i mars måned. Jeg liker vinter og vinterstormer, så jeg håpet å få med meg litt ruskevær også.

Turen dit gikk greit. Vi tok fly helt fram. I Vardø var der masse snø. Og masse vind som vanlig.

En av dagene tenkte vi å ta bussen til Vadsø. Vi hadde sett feil på bussruten, og kom litt for sent. Det var den sjansen for en busstur, med mulighet for å rekke tilbake samme dag.

Plassens bensinstasjon hadde skilt med bilutleie i vinduet. Så vi troppet opp der i håp om å kunne leie en bil. Det gikk dessverre ikke, for den måtte bestilles god tid i forveien.

Så det ble en lang gåtur rundt øya istedenfor. Været var bra, og vi hadde en flott tur.

Så kom dagen for hjemreise. Noen timer før flyet skulle gå fikk vi en telefon fra Widerøe om at flyet var innstilt på grunn av dårlig vær. Det var satt opp buss til Vadsø.

For å ta bussen måtte vi gå over moloen. Hun jeg reiste sammen med var lita og tynn. Hun fikk den tyngste kofferten så vi skulle være sikker på at hun ikke blåste av gårde.

Barnevogna vi hadde lånt til minsten var lett. Og ungen veide jo ikke mye. Så vogna var oppi lufta flere ganger selv om vi forsøkte å holde den nede.

Vi kom oss over moloen. Neste utfordring var å runde hjørnet til der bussen stod, noe vi greide uten stil og eleganse.

Hun vi var på besøk hos tok ingen sjanse på å gå tilbake med barnevogna, da ville den blåst på havet. Hun jobbet like ved, og satte den inn der.

I bussen hadde takluken blåst opp. Bussjåføren hadde gitt opp å lukke den, og hadde festet den så godt det lot seg gjøre.

Det var trist å forlate venninnen min som stod igjen på den forblåste plassen, så jeg ble sittende i mine egne tanker. Plutselig slo det meg at hun jeg reiste sammen med kunne være redd. Hun hadde jo aldri opplevd dette før. Men neida, hun syntes bare det var fascinerende. Flyet gikk litt forsinket fra Vadsø, og vi kom hjem en erfaring rikere.

Naturen i nord er ikke noe man spøker med. Heller ikke beredskapstjenesten og den tryggheten den gir. Selv om nordlendinger står han av.

Vardøhus festning
Vardøhus festning. DA vi bodde der stod Vardøs eneste tre, ei rogn, bevart på festningen. Den ble pakket inn om vinteren.

Andre søndag i advent

Andre søndag i advent

Andre søndag i advent. Og julefreden har lang fra senket seg. Jeg stresser med alt som burde vært gjort, slik mange andre gjør. Ser på kalenderen at jeg ikke vil rekke så mye i år heller. Helgene er opptatt, og i ukedagene er det ikke mye futt i meg etter jobb.

Selv om det er blitt mye enklere å handle med Black Friday, Cyber Monday og alle andre knakende gode tilbud, må man fortsatt ha en ide om hva man skal kjøpe. Man vil jo gjerne at mottakeren skal bli glad for gaven, og ikke bare legge den i en skuff sammen med alt annet man ikke trenger.

Det snør ute, så julestemningen er innen rekkevidde. Det blir som det blir, i år også. Tid til hverandre er det viktigste, denne julen også.

På glattisen

Med livet som innsats – eller i alle fall fare for brukne bein

Det er november og jeg bor i Trøndelag. Det er mørkt og glatt. Jeg har hatt det litt travelt de siste ukene så i dag tenkte jeg å gå hjem fra jobb, frisk luft og trim samtidig.

Turen starter over en parkeringsplass, den er grei. Her strøs det.

Så fortau der kommunen ikke prioriterer å brøyte, derfor veldig ujevn is. Og uten antydning av sand her. Vanskelig.

Så en bit gang og sykkelsti der folk sykler til byen, dette er prioritert område. Måket til enhver tid og saltet. Derav flott å gå på.

Så over til boliggatene. Smale dårlige fortau der ingen gjør noe så der kan en ikke gå. Gaten er smal men en må jo gå midt uti likevel. Og når det kommer en bil eller flere får en prøve å stå rolig på stålisen innpå fortauet. Nå skal det sies at disse fortauene er i dårlig stand selv uten is.

Ferden går videre over en vei. Fotgjengerfeltet er så langt unna at veien krysses på en ganske oversiktlig plass. Det går jo bra for i veien er det masse salt.

Videre opp noen bakker med masse is og varierende mengde sand og stein på gang og sykkelvei. Lurer på om kommunen har glemt at de bør strø rundt omkring. Denne gang og sykkelveien går forbi to skoler. Uten at kommunen bruker mer sand av den grunn.

For noen dager siden kjørte vi forbi den samme svingen. Det var da en litt gammel dame (eldre enn meg) som prøvde å krysse gang og sykkelveien for å komme seg til fotgjengerfeltet og så over veien. Ho ga opp, tok ikke sjansen på å gå over der. Det var en ikke veldig bratt nedoverbakke. Ho kom seg nok over bare en litt annen vei en først tenkt. Da var vi kjørt videre.

Da jeg kom opp her vi bor var det godt strødd. Vi bor i terrassehus der gjennomsnittsalderen på beboerene flest er høy så her strør de godt (vi er unge i denne sammenhengen).

Men jeg kom meg hjem, varm ble jeg og ingen uhell på turen. Jeg ønsker meg snø og ordentlig vinter.

Ha en fortreffelig vinter der ute.

På glattisen
Vinter, is og snø.