Min historie

Det var i slutten av februar jeg begynte å kjenne en kul i brystet. Jeg tenkte at dette er ikke bra, og håpte vel at den skulle forsvinne i løpet av noen dager. Men det gjorde den ikke. Så jeg tok en tur til legen min, og ble deretter henvist videre på pakkeforløp til kreft – slik at jeg skulle komme videre til undersøkelser så raskt som mulig. Legen mente at det ikke trengte være kreft, men best og være helt sikker.

Men kreft var det. Så når landet stengte ned rundt oss i ren Korona frykt, satt jeg her og kjente på – hvordan i all verden skal dette gå. Kommer jeg til å bli operert og få behandling, eller må alle sykehusene bli brukt til Korona pasienter? Nå bor jeg i et flott land som klarte og forhindre kaos på sykehusene, og det meste har gått etter planen.

I mai ble jeg operert. Alt av bryst-vev og kjertler ble fjernet, og implantat ble operert inn i samme operasjon. Jeg følte meg aldri syk før operasjon, jobbet på hjemmekontor frem til dagen jeg ble operert, og startet opp igjen så snart jeg følte jeg klarte. For meg ble jobb en måte og holde tankene unna alt det skremmende rundt og ha en så farlig diagnose. Kreft, nei ikke meg. Det tok lang tid før jeg tok innover meg det diagnosen egentlig betyr. Jeg hadde en kul i brystet, og den skulle vekk. Alt etter der ville jeg ikke tenke på.

Det ble operert ut lymfekjertler under operasjonen, for å sjekke om det var tegn til spredning. Jeg er en av de heldige som ikke hadde tegn til spredning til lymfen. Etter operasjonen analyserte de selve kreftkulen, og den var av den hissige typen som spres seg raskt.  Da ble neste steg 6 måneder med cellegift.

Cellegift er en brutal måte og behandle en sykdom. De 3 første månedene gikk jeg på en type som kalles EC90, med kur hver 3 uke. Første uken i hver kur følte jeg meg dårlig, Så var det 2 uker på å komme seg til neste kur. Det kjentes ut som en god blanding mellom fyllesyke og influensa, ikke så mye kvalm akkurat, men vondt i kroppen, sår i munnen og bly i beina. Når jeg begynte og dra ut store never med hår var det bare å barbere bort resten.

Neste kur som kalles Taxol, også på 3 måneder, har mindre bivirkninger. Til gjengjeld får jeg kur hver uke nå. Nevropati er den bivirkningen de er mest redd for under denne kuren, så jeg må følge nøye med at det ikke blir et for stort problem. . Jeg har merket prikking, men det kommer og går litt. Og nå har jeg ikke så mange ukene igjen før jeg er ferdig med cellegift. Var bekymret før jeg startet hvordan jeg skulle takle dette å få satt veniflon hver uke, i tillegg til blodprøver, men det går helt greit. Har vel funnet ut at sprøytene ikke er problemet, men stoffet de sprøyter inn i meg. Best og få det gjort og bli ferdig.

Jeg har jo underveis på denne reisen forstått alvoret i diagnosen. Og jeg er ikke frisk når jeg er ferdig med cellegift. Min kreft kul var hormonfølsom, og jeg skal etter cellegift gå 10 år på tamoxifen som hemmer produksjon av østrogen, for og forhindre tilbakefall.

Og hvorfor forteller jeg alt dette nå? Vi er i slutten av oktober, måneden hvor vi blir påminnet brystkreft. Hvor vi bærer rosa sløyfe og støtter saken. Det er en viktig sak, og det er viktig og finne denne sykdommen så tidlig som mulig. Sjekk deg selv, og dra på mammografi når du blir kalt inn på dette. I fjor på denne tiden var brystkreft noe som rammet andre og ikke meg selv.

Viruset som herjer verden, har gjort hele situasjonen enda mer spesiell. Utenlandsferien som ble avlyst i sommer ble ikke avlyst på grunn av meg, men på grunn av Korona. Tur hadde det ikke blitt uansett. Jeg må passe meg for ikke og få viruset, men jeg må passe meg for alle virus da cellegiften medfører at jeg har lavt immunforsvar. Hele familien har blitt påvirket av dette, i enda større grad enn vi normalt ville tror jeg.

Jeg sier det igjen, vi bor i et fantastisk land. Vi vet ikke hvor heldige vi er. Når vi blir alvorlig syke så får vi behandling. Og jeg blir frisk igjen, jeg ser frem til å trene meg opp igjen og komme meg ut på lengre turer. Jeg ser absolutt lyst på fremtiden, dette skal gå bra. Og det helsepersonalet jeg har møtt underveis har vært fantastiske alle sammen. Flotte mennesker som virkelig bryr seg.

Ta vare på hverandre alle sammen.

Fuck Cancer

Gaitline sko

Helsen vår

.

Det er jo ikke til å komme fra at vi blir eldre. Årene går i full fart bruker vi å si. Med en kropp som er preget av slitasje har en jo litt vondt her og der. Dårlig genmateriale, en liten mutasjon, vil jeg tro. De andre søsknene mine er ikke så plaget med dette. Men de har jo andre ting, så en skal ikke klage.

Flere av mine bekjente bruker Gaitline sko for sine plager, så jeg tenkte disse måtte jeg gi en sjanse.

Første gang jeg prøvde disse skoene som skal være spesielt bra for knær og hofter hadde jeg ille vondt i hoftene, og det varte lenge. Da tok jeg en pause fra skoene til hoftene kom på rett kjøl igjen.

Nå har jeg brukt et par Gaitline sko i sommer, og kjøpt et par «høst» sko. Disse var ok av utseende og er blitt flittig brukt de siste ukene.

Jeg fikk nettopp en e-post fra Gaitline der de lurte på hvordan de nye skoene mine var, om jeg var fornøyd. I helgen hadde jeg et kne «gammel kneet» som ikke var spesielt godt. Så da e-posten kom om hvordan jeg likte produktet tenkte jeg denne skal jeg ikke svare på nå, muligens en gang senere.

Leste og nettopp en reklame for noen andre sko som skulle være så bra for et eller annet. Tror jeg holder meg unna slike spesialting en stund fremover. Nå går jeg for joggesko med god demping.

Men skoene er kommet på igjen bare i litt mindre gå mengde. Hurra for kroppene våre og at vi skal bli ordentlig gamle så de må bare virke.

Fjelltur
Unge føtter som har gått langt for å nå toppen. Med kikkert kan man speide etter mål for kommende fjellturer.

Les gjerne mitt tidligere innlegg om mitt vonde kne som måtte erstattes med kneprotese:  VONDT KNE, KNEOPERASJON OG PROSESSEN MED Å GÅ NORMALT IGJEN

Flytur

Om å ikke kunne besøke sine kjære på sykehjem

.

Det blir mye tid til å tenke i disse dager. Vi har kommet oss gjennom den første koronamåneden uten så skremmende tall som Italia og Spania opplever. Det verste sjokket over at verden stoppet opp har gitt seg. Det gjør det ikke lettere, men som nordmenn flest er vi enige om at vi gjør det som skal til for å komme best mulig ut av denne krisen. Vi vasker hender, holder avstand og butikkturer er kun for å handle det helt nødvendige.

I disse dager er det årsdag for begravelsen til foreldrene våre. Ett år og to år siden. Den ene døde plutselig, den andre hadde vært på sykehjem lenge.

Det ble mange flyturer fram og tilbake til Nord Norge. Det var ingen stengte grenser og karantene. Bare uendelig tristhet over det som skjedde. Og takknemlighet over at de var i trygge hender hos ansatte på sykehjem som de kjente og anså som familie.

Der og da skulle vi gjerne hatt så mye mer tid, men vi var i alle fall til stede. Vi kunne sitte ved sykesengen og ta farvel. Vi kunne planlegge begravelsen sammen med familien. Vi kunne gjennomføre begravelsen og møte slekt og venner.

Tankene mine går til alle rundt omkring i hele verden som ikke har mulighet til ta farvel med sine kjære. Ikke få samlet familien for å bearbeide sorgen. Ikke gå i begravelsen. Digital begravelse blir ikke det samme, men det er en erstatning. Nå ser det heldigvis ut som det skal legges til rette for besøk når det nærmer seg slutten. hvis du bor i samme kommune, da.

Ved sykesengen
En hand å holde i når livet går mot slutten.

Hverdagslykke

.

Jeg var på tur til fysioterapeuten og trening i dag litt før klokka 15. Da jeg var nesten fremme møtte jeg en dame som var på tur opp til busstoppen. Ho sprang ikke, men bussen stoppet likevel og ventet på henne. Jeg vil tro at ho tar den bussen til samme tid hver dag og sjåføren har lagt merke til det. Smilet til den damen da ho satte opp farten for å gå på bussen var ubetalelig.

Treningen gikk bra, vondt og hardt akkurat slik det skal være for å gjøre nytte for en kropp med et nytt kne som fungerer flott og hofter som ikke er fantastiske.

Så etter en dusj og litt mat kan jeg gjøre ferdig en jakke jeg holder på med. Hverdager skal ikke undervurderes og du verden så mye lettere alt går med et stort smil.

Vondt kne, kneoperasjon og prosessen med å gå normalt igjen

Når kneet må byttes ut

Et vondt kne, eller et vondt ledd er vi som er litt voksne vant til. Vi står han av som vi sier på godt nordnorsk. Det er en litt tristere beskjed når kneet må byttes ut. Men det positive i det er jo at da skal det bli så bra etterpå. Jeg vil jo i etterkant si at prosessen kan sammenliknes med en fødsel. Først får en beskjeden om hva som skal gjøres, så en dato, så prosessen. Til forskjell fra en fødsel er ikke dette glemt to dager senere, det tar litt lengre tid. Men 3 måneder etter er det meste ok.

Klar for operasjon

Jeg var tøff som bare det (følte jeg) og tok bussen til sykehuset den dagen operasjonen var. Det siste jeg hørte før jeg sovnet var: å for et langt og fint bein.

Like tøff etterpå da jeg våknet til flotte toner av Dire Straight Sultans og Sving, en av mine favoritter.

Ikke like tøff om natten da jeg måtte ha hjelp av to sykepleiere for å gå på do, men jeg GIKK på do, med litt støtte.

Natten etter spurte jeg litt fortvilet om mer smertestillende, og fikk det.

Så hjem.

Hjem for å trene

Trening trening og trening, det var lærdommen på forhånd. Og måtte gjennomføres. Dagene gikk greit, nettene var vanskelige. Men alt i alt gikk det bra.

En tanke jeg husker godt da jeg lå på sofaen en av de første dagene var at kaffekannen skulle vært flyttet og vasket, for kaffen var gammel og kald. Men det var ikke aktuelt at jeg skulle gjøre det, så det fikk den bare stå.

Og noen dager senere gikk jeg frem og tilbake med krykker og ut på verandaen en tur. Informerte mannen min om at jeg gikk meg en tur ute. Hæ, sa han. Skal du helt ut!!

Tida går, og sakt blir alt bedre

Dagene og ukene gikk og jeg skulle begynne og trene i fysioterapi. Taxi frem og tilbake høres jo flott ut, men er passe kleint. Småprat med taxisjåfører og mye venting. Ikke gøy.

Tenkte etter en tid at nå var det på tide å kjøre selv. Har automatgir og det var venstre foten som var vond, så det burde gå bra. Det gikk, men det var ikke godt.

Den største utfordringen var å komme seg inn i bilen i en trang garasje. Det hadde jeg ikke tenkt på. Det var ikke godt for å si det pent, men det gikk.

Familie og ferie

Etter 6 uker var det tur sørover med bil. Oslo, Danmark, bil, båt og bryllup.

Bil og det sosiale gikk greit. Slitsomt men greit.

Båt til København, vet dere hvor mange trapper det er på danskebåten? Det er mange! Og lange heiskøer. Da tar en trappene og får heller akseptere å ikke sove så mye om natten.

Og sengen var sykt vond så da hadde jeg noe konkret å klage på.

Hjemtur, kjøretur fra Gøteborg til Trøndelag. Hadde planer om overnatting underveis i løpet av de 100 milene men det var lite aktuelt. Jeg ville hjem. Ingen flere nye senger.

Kneet og livet begynner å bli normalt

Mestringsfølelse er godt.

På buss med krykker, høflig bussjåfør.

Første gang jeg klarte å gå ned en lang trapp men noe i hendene uten å lure på om det gikk bra.

For ikke å snakke om første fjellturen.

Kommentar fra fysioterapeuten jeg går til, husk at hvis du hadde gått slike turer med et vanlig kne ville du og ha hatt vondt, så bare stå på og forsett slik.

Når jeg tar i på trening så tennene gnisser og grimasene vises får jeg en klapp på skulderen og påminnelse om hvor lett de neste fjellturene vil bli.

Mestring i å klare hverdagen og å jobbe. Det å ha litt overskudd til å ikke bare ligge på sofaen. Det tok tid men det ordnet seg.

Mestring å noe så enkelt som å sitte i solen. Det å sitte i solen og ha skygge på kneet er ikke lett. Hvis noen har prøvd det vet de hva jeg mener. Alle parasoller er laget for å ha hodet i skyggen.

Mestring i det å ta et varmt bad. Noe som ikke har vært aktuelt på mange måneder pga at varme=opphovnet og vondt.

Gleden med å tilbringe en stund i badstuen med mine søstre.

Tilbake til hverdagen

Høyrekneet er heldigvis bra, iallfall ikke så verst. Så må jeg igjennom dette en gang til med tiden er det bare å hoppe uti det.

Vi må alle nyte hver dag så langt vi kan, det er mest hverdager og hverdagsgleder.

Akkurat nå er det gleden over å være frisk nok til å snart ha to ukers ferie som nytes. Det er jo dette som er livet.

Livet kan ikke bli bedre enn endelig å kunne gå på fjellet igjen etter kneoperasjon.