Hjerte i sand

22. juli i dag

Våre tanker går til de etterlatte og minnet om dem som ble drept

22. juli vil alltid være en dag for å minnes den ufattelige tragedien som utspilte seg i Regjeringskvartalet og på Utøya. En dag for å sende varme tanker til de som fortsatt sliter etter terrorangrepet.

I tiden etter angrepet var det mye diskusjon om hva som skulle skje med Utøya. Selv innad i min familie var vi ikke enige. Skulle Utøya bli et rent symbol på tragedien, eller skulle den gjenreises og bli et sted for minner og fremtidige samlinger?

Jeg er glad for det alternativet som ble valgt.

For at øya blir bevart på en god måte og hedrer de som gikk bort.

For at AUF kan holde sine sommerleirer der og fortelle historien videre til de unge som vokser opp.

For at øya kan brukes til det som vi husker den for før tragedien, et sted med samhold, engasjement og aktiviteter som skaper fellesskap.

Arkitektene bak utbyggingen har gjort en bra jobb. De har bevart minnene, og fått en ny fasade.  Jeg var ydmyk da jeg besøkte øya for noen år siden. For selv om jeg var enig i at øya skulle tas tilbake, var det vondt å komme dit.

Minnesmerket som ligger litt bortgjemt i et skogholt er en stålring med navnene på de omkomne. Det er et verdig minnesmerke. Ingen først og ingen sist. Et sted for ettertanke.

Størst av alt er kjærligheten, viser rosehavet som vokste fram ved Domkirken.

Vi skal aldri glemme.

Minnesmerke på Utøya
Bilde: Martin Slottemo Lyngstad
Når du ringer politiets nødnummer 112, men de ikke kommer.

Når du ringer politiets nødnummer 112, men de ikke kommer

For en stund siden gikk jeg forbi et hus mens jeg var ute med barna mine. Jeg hørte lyder jeg ikke bruker å høre, som roping og skriking av uvanlig høy styrke, og ble stående å høre etter. Jeg skjønte ikke hva som skjedde. Var det en som kjeftet på hunden sin? Man bruker ikke å kjefte slik på et menneske var min første innskytelse. Deretter hørte jeg noe som hørtes ut som voldsutøvelse. Det hørtes ut som tre slag, og etter det eskalerte hylingen, skrikingen og alt. Jeg snudde meg mot venninnen min og så at hun hadde oppfattet det samme som meg. Vi var enige om at inni det huset er det nå en kvinne som får ordentlig bank av sin mann. «Grisejuling», var uttrykket venninnen min brukte.

Vi sto der med flere små barn og ingen av oss hadde lyst til å gripe i et ukjent hus til ukjente mennesker. Det er ikke lenge siden en kvinne ble drept i Kristiandsand fordi hun bare ville hjelpe, og jeg har etter dette blitt skeptisk til å gripe inn i andres konflikter. Vi bestemte oss for at vi måtte ringe 112. Jeg ble skikkelig redd for hva som skjedde bak dørene til huset, men kunne ikke forlate barna mine. Jeg var også redd for hva vedkommende som jeg tror slo kona si ville møte meg med. Jeg kunne ikke ta sjansen på at han kunne være ruset og finne på å utsette meg for noe, han kunne ha kniv og han kunne hatt våpen.

Jeg tenkte at det tryggeste var å ringe politiet. De har spisskompetanse på feltet, de er trent til å håndtere slike situasjoner og familievold er en prioritert sakstype. Jeg var sikker på at ved å ringe politiet så ville de komme og hjelpe kvinnen i huset MED EN GANG. Jeg ringte 112, jeg fortalte om min bekymring, og vi fant et sted barna kunne leke mens vi ventet på at politiet skulle komme – men de kom ikke. De hadde kanskje andre viktigere oppdrag?

Jeg lurer på hva som skjedde med kvinnen. Kom hun seg ut av huset uten at jeg så det? Jeg lurer på hvordan det går med henne og om hun fortsatt er i et forhold med han som jeg hørte skreik og slo henne. Hun er neppe død for da ville jeg lest om det i avisen. Jeg hørte at han kastet henne ut av huset og sa at han ikke ville se henne igjen. Er de fortsatt sammen? Det er velkjent at voldsoffer holder sammen med voldsutøver i lang lang tid etter at de burde brutt forholdet. Jeg lurer på om hun har blitt utsatt for mer vold. Hvis de fortsatt er sammen så lurer jeg på hvorfor hun ikke gjør det slutt med han.

Jeg lurer på hvorfor politiet ikke kom. Hva var det som var viktigere enn akkurat dette? Finnes det situasjoner hvor det er viktigere enn at politiet griper inn – både av hensyn til fornærmede, men også av hensyn til tilliten til politiet. Hvordan kan jeg vite at politiet vil komme neste gang jeg opplever at det er en umiddelbar fare for liv og helse? Jeg hadde en klump i magen resten av den dagen – for at situasjonen var så ubehagelig, for at jeg burde ha grepet inn og ringt på husdøren, men valgte å ikke gjøre det, og for at politiet ikke kom når jeg så sterkt ønsket at de skulle komme.

På regjeringens sider er nærpolitireformen beskrevet slik:

«Målet med nærpolitireformen er å sikre tilstedeværelse av et kompetent og effektivt lokalt nærpoliti, der befolkningen bor, og samtidig utvikle gode fagmiljøer som er rustet til å møte dagens og morgendagens kriminalitetsutfordringer.»

Dette er mitt første og eneste møte med politiet hvor jeg har ringt 112. Etter min vurdering virker det som det er en lang vei å gå før reformen har sikret tilstedeværelse av et effektivt lokalt nærpoliti…

Når du ringer politiets nødnummer 112, men de ikke kommer.