Finnes det noe mer uskyldig enn en nyfødt baby?

Hva vet vi om våre medmennesker?

Det er så lett å dømme andre mennesker ut fra førsteinntrykket. Hvordan de er kledd, hvilken hudfarge de har, hårfrisyre, tatoveringer ol. Din egen dagsform har vanligvis mye å si for hvor tolerant du er ovenfor de du møter.  

Hei, hvordan går det med deg? Dette er et vanlig spørsmål vi stiller når vi møter noen vi kjenner. Har du vært inne på tanken til å si hvordan du egentlig har det, istedenfor standardsvaret: Joda, alt er bra. Men så umiddelbart tenke: Det er det bare jeg som har noe med. Det er det best at kun jeg vet.

For en stund siden var Anita Skorgan gjest hos Lindmo. Hun snakket om å få to barn med handicap, og hva det innebærer. Hennes historie er gripende, annet er det ikke å si. Dere kan selv se innlegget her hvis dere vil: https://tv.nrk.no/se?v=MUHU03000819&t=2298s 

På slutten av dette intervjuet snakket hun om det som har vært veldig viktig for meg i mange år: man kan ikke se utenpå et menneske hva man har å stri med. Vi er så raske til å bedømme andre uten at vi vet noe om de og deres posisjon i samfunnet. For å bruke Skorgan sine ord: «Det må man ikke gjøre, for man vet ikke hva andre mennesker går og bærer på». Snakk med vedkommende, så blir kanskje førsteinntrykket til noe helt annet. Gi vedkommende en mulighet til å vise deg alle de flotte sidene av seg selv som du ikke ser ved første øyekast. 

Folk som har foreldreansvar for syke barn, eller er syk selv, har et helt annet tidsskjema å forholde seg til enn de fleste. Det kan være fordi du må være hjemme når ditt handikappede barn blir kjørt til og fra skolen, eller fordi kroppen tåler akkurat så mye, men ikke mer.  

Et stadig tilbakevendende tema for kronisk syke er sosiale medier og bilder. Har man rett til å legge ut bilder av ferie eller middag på restaurant når man ikke er frisk nok til å jobbe? Kommentarene som kommer, kan være sårende. Selv om ferieturen er nøye tenkt gjennom og klarert av både lege og NAV. Man deler jo gjerne ting når livet smiler til deg. Den prisen du må betale etterpå for å få det smilet i livet ditt er godt sjult. Noen sykdommer går heldigvis fort over, andre må man leve med hele livet. Og å legge ut solskinnshistorien gjør vi vel alle, uansett om vi er frisk eller ikke.  

Anita Skorgan sier at hennes forståelse for andre mennesker er blitt mye større etter denne reisen hun har hatt med sine to jenter, som nå er 22 år. Både på godt og vondt. Livet er rart, og hvordan reisen vår blir vet vi heldigvis ikke.  

Vi voksne har mye å lære av barna. BlimE-dansen 2019 «Mer enn god nok» er eksempel på det.  

Jeg ønsker dere alle et liv fylt av solskinnsdager:)

Trinn for trinn, så kommer du deg opp.
En trapp, så enkelt og så vanskelig.