Jobbsøkeprosessen

Ventetid

Det å søke ny jobb er tidkrevende og et lite energisluk. Først brukte jeg mye tid på å finne ut hva slags jobber jeg ønsker å søke på og hvor de kan ligge. Som småbarnsmor har reisevei blitt viktigere enn før. For meg er det viktig at jeg har en jobb med spennende arbeidsoppgaver, med rom for faglig og personlig utvikling og hvor lønnen er høy nok. Dersom reiseveien derimot er svært kort, kan jeg fire på alle krav. Da er eneste kravet er da at jobben må være spennende nok til at jeg i hvert fall har lyst til å gå på jobb.

Nå har jeg søkt på to jobber. Underveis fant jeg ut at den ene jobben ville jeg ikke ha likevel. Den andre jobben har jeg vært på jobbintervju hos. Bildet over er tatt rett før jeg skal inn. Jeg syns det er helt unaturlig å selge seg inn på den måten som man må gjøre på intervju. Jeg liker ikke intervju. Dersom du også skal på intervju og syns det er passe pyton anbefaler jeg å se NRKs serie «kroppsspråk» om jobbintervju. Jeg så den to ganger før intervjuet og det hjalp meg å huske på sittestilling, ikke nikke for mye og å være åpen i kroppsspråket. https://tv.nrk.no/serie/kroppsspraak/2018/DVFJ69002216

Intervjuet er overstått, så da er det bare å lene seg tilbake å se hva resultatet blir. Det er punkt 3 over hva som er krevende – ventingen! Først vente på intervju, så vente på om de vil sjekke referanser, så å høre om de vil ansette meg. I mellomtiden har jeg funnet en ny jobb jeg vil søke på, så da er det bare å gjenta prosessen på nytt… Jeg tror at øvelse gjør mester og at jobbintervju også bli lettere etter hvert.

Pensjon og aldersgrense

De fleste spør: Når kan jeg gå av med pensjon? – men noen vil jobbe lengre.

Fra tid til annen er det ett eller annet tema i avis eller sosiale medier som gjør at jeg reagerer. Dette handler om pensjoneringsalder og hvor lenge vi skal jobbe.

Med jevne mellomrom kommer det et eller annet flammende innlegg om hvor grusomt det er at noen i akademia må slutte å jobbe når de fyller 70 år. Og det er fint det, bevare meg vel, jeg er den første til å heie på friske og energiske seniorer som har mye engasjement og arbeidsglede. Selv om deres arbeidsgivere sjelden heier like mye. Nå blir jo også øvre aldersgrense i staten hevet til 72 år.

Nå har diskusjonen begynt om å heve nedre aldersgrense for AFP fra 62 til 63 år. Vår pensjonsopptjening er for lenge siden levealderjustert sånn at dagens unge må jobbe lengre enn dagens seniorer.

Ikke alle identifiserer seg like mye med sitt arbeid som professorer gjør. For svært mange arbeidstakere er det ikke mulig å skifte jobb etter fylte 50 år, og iallefall ikke etter fylte 54 år. Dermed er mange «innelåste» på en arbeidsplass i 20 år. For vi er alle nødt til å tjene våre penger.

Norsk arbeidsliv har et høyt tempo og stor endringstakt, og begge deler kan merkes godt for seniorene. Frihet er en grunnleggende verdi for oss mennesker. Jeg tror mange ønsker seg friheten til å slutte i arbeid mens de fremdeles har helsen i orden.

Så er det mange områder pensjonister kan bidra på, om det er å hjelpe sine gamle foreldre eller barnebarn, bidra i frivillige lag og organisasjoner, skrive bok eller starte seniorbedrift. Mulighetene er mange.

Min pappa døde da han var 74 år, altfor ung. Skulle han jobbet til han var 72? Det høres ganske absurd ut.

Det er flott at vi har et velfungerende arbeidsliv i Norge, hvor de fleste av oss har det bra på jobb. Men det går vel likevel an å se en sak fra flere sider og ikke bare fra «nå skal vi alle jobbe lengre» siden.

Livet er ganske kort tross alt.

Mvh Mommo