Ikke alt kan forklares

Jeg er på jobb. Vi har ledersamling denne dagen og vi er på en utstilling. Jeg står og ser på noen bilder, litt unna de andre. Det er ingen i nærheten av meg, jeg er helt alene. Med ett kjenner jeg noen som prikker meg på skulderen, som når en du kjenner står bak deg og banker deg lett på skulderen for å gjøre deg oppmerksom på at han eller hun er der. Det er ingen bak meg. Hårene reiser seg på kroppen min og jeg skjønner med en gang hva som foregår. Min mamma ligger for døden. Langt unna der jeg er. Hun har vært syk i mange år, og det har vært ropt «ulv» eller «nå er det slutten» flere ganger. Jeg trodde ikke det var slutten denne gangen. Eller jeg ville ikke skjønne det. Men der og da skjønte jeg umiddelbart hva hun sa til meg. Jeg kunne nesten høre stemmen hennes. Hun ville si at nå må du dra hjem. Hvis du skal rekke meg før jeg dør må du dra nå. Mine søstre var på vei nordover. De hadde skjønt det jeg ikke ville innse. Jeg dro hjem og var i ørske resten av dagen, skal jeg dra, skal jeg ikke dra. Jeg hadde ansvaret for et kurs vi skulle ha neste dag. I ettertidens lys, hva betydde vel det. Men jeg dro ikke. Mamma døde et døgn etter at hun prikket meg på skulderen. Min kjære mamma som hadde vært syk i så mange år. Hun hadde i mange år vært så svak i kroppen men så sterk i hodet. Og hun ville være tilstede i dette livet så lenge hun kunne.

 

Et års tid senere dør min svigerfar, brått om natten. En fin, godhjertet, varm mann. Interessert i alt og alle. Forgudet sin kone og var svært opptatt av sin familie. Han fikk vi heller ikke tatt farvel med, han dro så fort. Så døde min pappa. Det er en historie i seg selv, som jeg kan ta en annen gang.

 

Men disse dødsfallene har gjort noe med meg. Kanskje fordi jeg nå, snart midt i femtiårene, er eldste generasjon. Men det er ikke bare det. De fleste av oss lever våre liv som om vi skal leve for evig. Og det er nok naturlig, det er sånn det er. Men jeg har skjønt mer enn før at livet er dyrebart, vi lever kun en kort tid her på jorden. Og jeg tror vi tar livet for alvorlig. Så, gjør mer av det som er gøy og det som gir mening. Livet er kort og det er nå vi lever.

 

Klem fra Mommo