Skiltet sti over Prestkampen

Fjolls til fjells – eller stedsville damer på tur

Det er høst, og snart vinter. I går var jeg på årets siste fjelltur til fots, og tankene vandret tilbake til en tur vi hadde for noen år siden. Den turen var og sent på høsten, og ble en tur vi aldri glemmer.

Det skulle være en kort tur opp til Skeikampen, etterfulgt av besøk i spaavdelingen på hotellet og så en deilig høstmiddag på hytta.

Været var helt greit da vi startet. Vi hadde ikke spesielt mye klær på oss. Da vi nærmet oss toppen av fjellet kom tåka. Tykk tåke. Vi vurderte hva vi skulle gjøre, og bestemte oss for å gjennomføre turen som planlagt. Opp til toppen og ned på høyre side av fjellet. Kvikklunsjen vi hadde med ble spist inne i steinhytta.

Vi tre som var på tur eier ikke stedsans. Det anså vi ikke som noe problem her, selv om tåka lå som graut. Vi var jo lommekjent.

Over fjellet gikk det greit, men da vi kom dit det første skiltet skulle stå, møtte vi første utfordringa. Skiltet lå på bakken, og retninga til de forskjellige stedene var ikke korrekt. De holdt på å sette opp nye skilt. Her burde vi snudd og gått tilbake, men vi var jo som sagt på kjent grunn. Og det var kortere å gå ned på sida av fjellet. Så vi fortsatte.

Etter en stund traff vi noen vi kunne spørre om veien, men jeg tror det svaret bare forvirret oss mer enn ledet oss i rett retning.

Det begynte å regne. Bekker vi hadde unngått for å ikke bli våt på beina bare gikk vi rett gjennom. Vi var jo allerede søkke våt. Det var masse myr og masse vann og ikke den stien vi var kjent med.

Mobildekninga var elendig, og det var kaldt å ta fram mobilen. Og vått. Jeg fikk ringt mannen min og sagt at vi var ute på villtur, bokstavelig talt. Han prøvde å ringe oss senere, flere ganger. Da han ikke kom gjennom, satte seg i bilen og kjørte dit både han og vi trodde vi ville ende opp. Så i tåkeheimen kjørte han sakte fram og tilbake på veien ved Fagerhøy og tutet i tilfelle vi skulle høre det.

Vi var imidlertid på tur i motsatt retning. Hun med minst klær på seg hakket tenner. I ettertid vet jeg at vi har gått mer rett fram enn til høyre.

Vi fant ut at ved å følge samme stien konsekvent og ikke bytte på det, så måtte den vel ende opp en plass.

Langt om lenge så vi et hyttefelt. Søsteren min tok opp mobilen, og jublet da det var dekning. Hun sjekket Google maps, og sa forvirret at det kartet viste, kunne ikke stemme. Så la hun ned mobilen igjen.

Ved en av de første hyttene var det dame utenfor. Vi spurte om veien til Skei, men den ante hun ikke. Vi var på Kvitfjell. Langt fra Skei.

Det var bare å fortsette å gå. Nedover. Det var ingen folk ute. Søsteren min begynte å synge «Eg ser du har det vondt» til hun som var mest forfrossen av oss. Litt galgenhumor hjalp:)

Et var lys i en hytta, og det luktet Får i kål av kasserollen som stod på verandaen, så vi motet oss opp og banket på. Der fikk vi hjelp av et hyggelig ektepar. De fyrte i peisen, laget varm drikke til oss og gav oss varme pledd. Han var bussjåfør, så jeg ringte mannen min og fikk han til å forklare veien til hytta. jeg ville være sikker på at forklaringen ble rett. Det ville ta ham over en time å kjøre dit.

Bilen vi ble hentet i var en gammen Mercedes. Den hadde et fantastisk godt varmeapparat. Gjett om vi satte pris på det!

Det ble ingen «superb» aften den kvelden. Det var vi for sliten til. Men neste dag ble det både spa og god middag.

Så galt kan det gå når man ikke eier stedsans. Har vi lært noe av det? Ja, det har iallefall ikke blitt flere slike turer. En liten sekk på ryggen er lurt. Samt å snu i tide. Og så er det vel bare å innrømme at Google maps har rett:)

Ut på tur, aldri sur!
Ut på tur, aldri sur!
Tåke kan være vakkert, men skummelt.
Tåke kan være vakkert, men skummelt.
Skiltinga gjør ikke mye nytte for seg når den ligger på bakken.
Skiltinga gjør ikke mye nytte for seg når den ligger på bakken.