Elefanten i skråningen

Å ho, ho som var så glad i å gå i fjellan.

Dette er en uttalelse fra mamma om et av barnebarna noen år før hun døde. Mamma var dement men hun kjente oss barna igjen, men barnebarn og oldebarn i vekst var vanskelig. Ho så på barnebarnet som var ca. 25 år, kjente igjen stemmen men den personen ho så stemte ikke med det bildet ho hadde i hodet.

Pappa er og borte nå, han var en rastløs litt brå type som stor koste seg når mange i familien var samlet. Når han var på besøk og kom kjørende var det helt vanlig at han «plutselig» ville hjem. Da stakk han hodet inn på soverommet vårt i 3-halv 4 tida om morgenen ( natta) og sa hadet, æ kjøre heim. Bare 100 mil, pytt pytt. Det er mange gode minner å ta vare på når foreldrene er borte.

Jeg er så heldig å få være farmor til en liten gutt. Han er på besøk her i Trøndelag av og til, denne gangen var han nettopp var fylt 3 år. Farfaren var veldig ivrig etter å vise han noen rådyr som bruker å stå og spise i bakken bak blokka der vi bor. Det gikk noen dager men rådyrene var ikke å se. Den morgenen da vi skulle kjøre til flyplassen var rådyrene der. Den lille stod å så på dyrene og etter en stund sa han, «karnskje neste gang vi ser en elefant». Verden sett gjennom en 3 åring sine øyne. Rådyr er vel mest stas for oss voksne.

Så nå snakker vi innimellom om når elefanten vil vise seg i skråningen.

Familie er godt, gode venner er fantastisk. Noen har lite familie og verner om de få som finnes, noen har ingen og lager familie av venner. En trenger ikke være av samme blod for å føle at en er i familie. Noen har en kjempestor familie der det helt klart finnes deler av den gjengen en godt hadde klart seg uten av og til.

Ta vare på livet og hverandre. Gi noen du er glad i en god klem eller en hyggelig melding i dag.